Mom Ouk Sean og Sin Sor Sophada både bor og jobber i husene de bygger.
Jesper Klemedsson Sotomayor
Kambodsjas byggeboom skyter i været, men arbeiderne faller i døden
Bak byggeboomen skjuler det seg brutale arbeidskår– og mange av arbeiderne kommer aldri hjem igjen fra jobben.
red.lo-aktuelt@lomedia.no
Det er lunsjpause på en byggeplass i de sentrale delene av Kambodsjas hovedstad Phnom Penh. 30 år gamle Mom Ouk Sean sitter på en seng i underetasjen på et treetasjes hus som hun og seks kolleger holder på å bygge. Hun rører rundt med en sleiv i en gryte på en gasskomfyr ved siden av sengen. Curryduften som sprer seg, gjør stanken fra søppelet, som gjærer i den fuktige varmen i bakgården, mindre påtakelig.
Moms mann og kollega, 31 år gamle Sin Sor Sophada, setter seg ned på sengen. Som tusenvis av andre bygningsarbeidere i Kambodsja bor de i husene de bygger.
– Vi bor her fordi vi ikke har råd til å bo noe annet sted, men det er greit. Det føles nesten som hjemme. Vi har både strøm og rennende vann. Noen ganger får vi mat og gass fra huseieren. På vårt forrige bygg fikk vi ikke engang ut lønningene våre, sier Mom.
Mom Ouk Sean og Sin Sor Sophada sitter på sengen i huset de bygger. De arbeider døgnet rundt for å få huset ferdig. Ellers risikerer de å ikke få betalt. De har ikke sett datteren sin på ni måneder.
Jesper Klemedsson Sotomayor
Kambodsja er en av Sørøst-Asias raskest voksende økonomier. Det viser seg ikke minst gjennom byggeboomen det siste tiåret. Den ene skyskraperen etter den andre har reist seg fra Phnom Penhs mylder av slitne lavhus.
I 2023 ble det investert 5,4 milliarder dollar i byggeindustrien, noe som var en økning på 84 prosent sammenlignet med året før. Omtrent 250 000 av landets 17 millioner innbyggere jobber nå i byggeindustrien.
Mom og Sin har jobbet i byggebransjen i 15 år. Sin kaller seg altmuligmann og Mom er håndlanger. De mangler formell yrkesutdanning. Som 95 prosent av bygningsarbeiderne jobber de i den uformelle sektoren.
– Etter grunnskolen dro vi til Thailand hvor det var mange byggejobber. Der lærte vi yrket ved å praktisere det. Vi vendte tilbake til Kambodsja for fem år siden da det begynte å bygges mye her, sier Mom.
Phnom Penhs skyline har gjennomgått en forvandling det siste tiåret når milliarder av dollar pumpes inn i byggesektoren. Det skaper jobber, men bygningsarbeiderne arbeider under dårlige forhold med livet som innsats.
Jesper Klemedsson Sotomayor
Sju dagers arbeidsuke
Paret sier at arbeidsforholdene var bedre i Thailand.
– Lønningene var høyere og livet tryggere. Hvis vi ble syke eller skadet på jobben, betalte arbeidsgiverne for helsekostnadene våre. De ordnet også bolig til oss. Vi hadde ikke de samme problemene som her, sier Mom.
Paret kommer fra en landsby i Nord-Kambodsja. De jobber sju dager i uken og har bare fri noen få dager i året.
– Vi har en fire år gammel datter som bor hos sin farmor i vår landsby. Vi har ikke sett henne på ni måneder, men vi må jobbe hver dag til huset er ferdig. Ellers risikerer vi å ikke få betalt, sier Mom.
Tekstilarbeidere er den eneste yrkesgruppen som har lovfestet minstelønn i Kambodsja. Den ligger på 204 amerikanske dollar – cirka 2200 norske kroner – i måneden. Andre yrkesgrupper, som bygningsarbeidere, må forhandle lønn individuelt med arbeidsgiverne.
– Lønningene våre burde dobles. Jeg tjener 10 dollar per dag og mannen min 15 dollar. Kvinner har lavere lønn fordi mennene er sterkere og har bedre yrkeskunnskap, sier Mom.
Når arbeidsmiljølovens regler om lik lønn kommer på tale, trekker alle på byggeplassen på skuldrene. Reaksjonen er den samme når vi snakker om fagforeninger.
– Det har vært fagforeninger på noen større byggeplasser jeg har jobbet på, men jeg har aldri vurdert å bli med, sier Sin.
Sin Sor Sophada jobber i øverste etasje. Han tjener 15 dollar om dagen.
Jesper Klemedsson Sotomayor
Ulykker
Uformelle arbeidere kan bli med i en sentral fagorganisasjon, men for å danne en fagforening på arbeidsplassen kreves det at minst 10 av de ansatte melder seg inn.
Mange uformelle bygningsarbeidere jobber for underleverandører og har muntlige korttidskontrakter. Noen ganger forlenges de bare fra dag til dag. Dermed er det i praksis umulig for dem å danne – eller bli med i – fagforeninger der de jobber.
Alle har imidlertid rett til skikkelig bolig. De fleste bygningsarbeiderne kommer fra landsbygda og kan eller vil ikke bruke sine magre lønninger på boligkostnader.
I 2019 døde 64 mennesker da to uferdige bygninger raste sammen. De fleste av ofrene var bygningsarbeidere og familiemedlemmer som bodde i husene. Deretter ble det forbudt å bo i uferdige bygninger. Arbeidsgiverne er nå forpliktet til å ordne bolig til sine ansatte, noe ingen på byggeplassen kjenner til.
– Så vidt jeg vet er det ikke ulovlig å bo på byggeplassene, men ikke alle arbeidsgivere tillater det, sier Sin.
Teamet jobber i sandaler. Ingen bærer hjelm eller verneklær.
– Vi har verneutstyr, men jeg bruker det bare i høye bygninger. Dette er et lite byggeprosjekt, og vi er forsiktige, sier Sin.
Mange arbeidsulykker
Den internasjonale arbeidsorganisasjonen ILO anslår at det skjer 1,4 millioner arbeidsulykker årlig i Kambodsja. 1070 av disse med dødelig utgang.
Byggeindustrien anses å være spesielt utsatt, men det mangler samlet statistikk. I mange tilfeller rapporteres aldri ulykkene. Byggherrer eller deres underleverandører gir ofrene, eller deres pårørende, noen hundre dollar som plaster på såret.
I 2021 dokumenterte landets sosiale trygdefond (NSSF) 77 byggeulykker, hvorav sju var dødelige. Men tallene kommer bare fra selskaper som er registrert hos NSSF.
Bare hvert tiende selskap var registrert det året. Flertallet av bygningsarbeiderne er altså ikke registrert. De har dermed ikke rett til statlig pensjon, gratis helsetjenester eller kompensasjon ved arbeidsulykker.
– Men hvis det skjer en ulykke, håper vi at huseieren hjelper oss, sier 38 år gamle tobarnsfaren Sok Na, sjef på byggeplassen.
Bygningsarbeiderne jobber syv dager i uken, året rundt. Ellers risikerer de å ikke få betalt. I 2019 døde 64 mennesker da uferdige bygninger kollapset. De fleste ofrene var bygningsarbeidere og deres familier.
Jesper Klemedsson Sotomayor
Snytt for penger
Sok Na har ingen plikt til å registrere sine «ansatte» hos NSSF. Bare selskaper med mer enn åtte ansatte har det kravet. Vanligvis inngår byggherrer avtaler om byggeprosjekter med en hovedentreprenør. Denne formidler det videre til en underleverandør som igjen overlater det til andre underleverandører. Alle tar sin del av kaken før jobben havner hos siste ledd i kjeden, i dette tilfellet Sok Na. Det gjenspeiles i fortjeneste og lønninger.
Også Sok Na bor på byggeplassen. Han har stor gjeld og har blitt snytt for betalinger for utførte jobber flere ganger.
– Hvis jeg blir snytt, blir hele byggeplassen uten lønn, sier han.
Politianmeldelser fører ingen steder. Useriøse underleverandører bruker falske navn som ikke kan spores.
Det kambodsjanske fagforbundet for bygningsarbeidere BWTUC (The Building and Wood Workers Trade Union Federation of Kambodsja) har bare 12.000 medlemmer.
På BWTUCs kontor møter vi 44 år gamle trebarnsmoren Chan Sophon som er ansatt som bygningsrenholder i et bemanningsbyrå.
– Jeg meldte meg inn i fagforeningen for tre år siden. Først og fremst fordi jeg ville lære mer om arbeidslovgivningen, sier hun.
30 av Chan Sophons 400 kolleger er med i fagforeningen, men den er ikke aktiv på arbeidsplassen. De holder det hemmelig av frykt for å bli sparket. Forholdene på arbeidsplassen er i strid med arbeidslovgivningen. Hennes mannlige kolleger har høyere lønn enn de kvinnelige. Selv tjener hun sju amerikanske dollar per dag.
– Men jeg har høyere lønn enn de andre kvinnene på min avdeling. De får bare fem dollar per dag, sier hun.
Ingen av de ansatte er registrert hos NSSF.
– Derfor jobber jeg selv om jeg er syk. Jeg blir bare hjemme hvis jeg ikke kan komme meg ut av sengen, sier Chan.
Chan Sophon har vært med i fagforeningen i tre år, men holder det hemmelig for sin arbeidsgiver. Hun er redd for å få sparken hvis det blir avslørt.
Jesper Klemedsson Sotomayor
Står over loven
BWTUCs leder Sok Kin sier at noen selskaper er så mektige at de står over loven.
– De fleste arbeidsgivere prøver å stoppe fagforeningen. De sier til arbeiderne «om dere går med i fagforeningen, så får fagforeningen betale lønningene deres, for vi kommer ikke til å gjøre det», sier han.
Frykt for å få sparken er en av grunnene til det lave medlemsantallet i BWTUC. Samtidig hindrer mengden av underleverandører og korttidskontrakter etableringen av lokale fagforeninger.
– Dessuten synes mange ikke at det er viktig å være med i fagforeningen før de opplever en ulykke eller andre problemer, sier Sok Kin.
Ordner selv verneklær
At lønna uteblir er et av de største problemene i bransjen, men mange har også problemer med å få kompensasjon ved arbeidsulykker.
En undersøkelse fra 2018 blant 1010 BWTUC-medlemmer viste at 19 prosent hadde skadet seg på jobben. Av disse hadde bare 30 prosent fått kompensasjon. Flertallet av de som deltok i undersøkelsen hadde aldri fått opplæring i sikkerhet.
– På store byggeplasser får de vanligvis det. Der får de også verneklær og annet sikkerhetsutstyr, men på mindre byggeplasser må de ofte ordne det selv, sier Sok Kin.
Sok Kin er leder for Bygningsarbeiderforbundet BWTUC.
Jesper Klemedsson Sotomayor
BWTUC samarbeider med departementer, NSSF, privat sektor, andre fagforbund og ILO for å finne strategier for bedre arbeidsmiljø og for at flere uformelle arbeidere skal få trygdedekning.
Tun Sophorn, ILOs sjefkoordinator i Kambodsja, forteller at en ny arbeidsmiljølov er på vei og at myndighetene holder på å utvide antallet byggeinspektører.
– Men når de kommer til byggeplassene, finner de sjelden noen ansvarlig. Det trengs lover som sikrer at det finnes verneombud på byggeplassene, avslutter Tun Sophorn.
