Klassekamp, okkupasjon og kald krig: Her er glimt fra LOs første 125 år

Jan-Erik Østlie

jan.erik@lomedia.no

– De viktigste begivenhetene for LO skjedde nok tidlig på 1900-tallet, sier historiker Finn Olstad. Han understreker imidlertid at det er denne perioden han sjøl kjenner best.

Den første moderne tariffavtale

Finn Olstad har skrevet første bind av LOs trebinds historie – tida fra 1899 til 1935. «Med knyttet neve» er tittelen på bindet, og den summerer bra opp denne perioden i historien om det norske arbeidslivet, sett fra arbeidstakersiden.

Fagbevegelsen satte sitt preg på samfunnet på begynnelsen av 1900-tallet. Ta for eksempel året 1907, da verkstedoverenskomsten ble etablert. Dette var den første landsomfattende tariffavtalen i Norge, og det var strengt tatt ikke LO som sto bak den, men Norsk Jern- og Metallarbeiderforbund – forbundet som i dag er Fellesforbundet.

HISTORIKEREN: Finn Olstad trekker fram solidaritetsalternativet som en av LOs største bragder.

Jan-Erik Østlie

Olstad forteller at på denne tida, under fagbevegelsens barndom, var forbundene sterkere enn LO sentralt. Verkstedsoverenskomsten er til en viss grad en forløper til våre dagers frontfagsmodell, i den forstand at det var Jern og Metall som sto bak. Jern og Metall gikk inn i LO i 1905. Og fra dette året vokste LO formidabelt helt fram til om lag 1921.

Frontfagsmodellen sånn vi kjenner den i dag, kom imidlertid langt seinere.

Tukthuslovene

Olstad trekker også fram storlockouten i 1911. Over 30.000 arbeidere ble rammet. Det var en klassekrig som arbeidsgiverne trodde de skulle gå seirende ut av. For de hadde makta. Og pengene. De gamblet på at streikekassene til arbeidstakerorganisasjonene skulle bli tømt.

Men de ble tvunget til et kompromiss. Og konflikten førte etter hvert fram til arbeidstvistloven, en lov det ble noen stridigheter om både i arbeidsgivernes og arbeidstakernes rekker. Olstad anser året 1911 som en milepæl i LOs historie.

I 1927 kom de berømte tukthuslovene, som jussprofessor Hans Petter Graver nylig har gitt ut ei bok om. Her sto selveste streikeretten på spill. Og partenes anledning til å styre lønnsoppgjørene.

LO fikk, sammen med resten av arbeiderbevegelsen, slått lovene som sterkt favoriserte arbeidsgiverne, tilbake. Regjeringen Nygaardsvold fjernet dem i 1935. En klar seier for LO, og en forutsetning for den fredelige perioden i arbeidslivet etter 1935, ifølge Olstad.

Mer om tukthuslovene: Da streik ble kriminalisert

Arbeiderklassen protesterte mot tukthuslovene i 1. mai-toget i Oslo i 1927.

Neupert, Hermann Christian (1875 - 1941)/Arbark

Hovedavtalen

1935 er et merkeår i hele arbeiderbevegelsens historie.

Ikke bare fikk Norge den første regjeringen utgått fra Arbeiderpartiet. Arbeidsgiverne og arbeidstakerne forhandlet seg fram til hovedavtalen, arbeidslivets grunnlov. Den kom beleilig etter mange turbulente arbeidslivsår.

Olstad forteller at mange både på arbeidstaker- og arbeidsgiversiden mente det var viktig at de ikke fikk storlockouten i 1931 om igjen.

– Det viktigste var ikke hovedavtalen i seg sjøl, men å få ryddet unna det konfliktstoffet som forelå mellom partene i arbeidslivet, sier Olstad. Et konfliktstoff han mener var samfunnsskadelig.

Andre verdenskrig

De fem årene (1940–45) andre verdenskrig varte i Norge, er en periode der LO verken trenger å skryte av eller skamme seg over egen innsats.

I kjølvannet av melkestreiken i begynnelsen av september 1941 ble blant annet LO-jurist Viggo Hansteen og fagforeningsleder Rolf Wickstrøm skutt, og mange topptillitsvalgte i LO-forbundene ble fengslet og satt i tyske konsentrasjonsleirer.

Etter streiken tok nazistene og tyskerne over fagbevegelsen i Norge. Fagbevegelsen etablerte riktig nok illegale motstandsgrupper, og drev faglig virksomhet både fra London og Stockholm.

Rolf Wickstrøm og Viggo Hansteen ble skutt av nazistene under andre verdenskrig.

Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek

Kommunistspøkelset

Etter krigen, da landet skulle gjenreises og Arbeiderpartiet kom til regjeringsmakt ledet av Einar Gerhardsen, fikk LO en sak i fanget som Olstad ikke veit om han skal rose eller rise: kampen mot kommunistene.

Gerhardsens berømte Kråkerøy-tale den 29. februar 1948 er viktig i denne sammenhengen. Der advarte landsfaderen mot Norges Kommunistiske Parti og alt det partiet sto for.

Men han presiserte at kampen skulle føres med redelige midler. Noen overvåking av kommunister, som etter hvert ble en del av resultatet og som også LO deltok i, snakket Gerhardsen aldri om.

– Kråkerøy-talen var en norsk opptakt til den kalde krigen. Og nok et signal fra den norske regjeringen til både Sovjet og USA om hvilken side den sto på, sier Olstad.

Gikk av seg sjøl

I arbeidslivet var stemningen en helt annen etter den andre verdenskrigen enn i mellomkrigsårene. Arbeiderpartiet styrte med rent flertall og utviklet et sterkt og omfangsrikt korporativt samarbeid.

Historikeren Jens Arup Seip har kalt perioden for ettpartistaten. Ifølge Olstad utgjorde regjeringsskiftet i 1965, da de borgerlige overtok, ikke den store forskjellen.

– Det hele gikk litt av seg sjøl. De politiske partiene var enige om ganske mye. Samtidig hadde Arbeiderpartiet gitt opp drømmen om det sosialistiske samfunnet, partiet var blitt langt mer pluralistisk og pragmatisk, sier han.

Store streikekasser

Olstad sliter litt mer med å finne de store LO-seirene i moderne tid.

Perioden er da heller ikke den epoken han har viet mest tid som historiker. Han trekker fram arbeidsmiljøloven av 1977. Det er flere arkitekter bak denne, også partipolitikere. Men LO bidro sterkt.

Og den fikk store konsekvenser for LOs medlemmer. I 1986 gikk Norsk Arbeidsgiverforening (NAF), forløperen til Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO), til en svært mislykket lockout. Mulig var det enkeltpersoner i NAF som hadde tatt litt for mye Møllers Tran.

Olstad kaller det for dårlig håndverk fra arbeidsgivernes side og en klar seier for LO.

LO med sine mange forbund har på disse årene bygd opp solide streikekasser. De er i seg sjøl en viktig del av LOs historie. Og gjør streik til et effektivt våpen.

Solidaritetsalternativet

En viktig seier Olstad vil trekke fram, er solidaritetsalternativet. Her sto samarbeidet mellom daværende LO-leder Yngve Hågensen og statsminister Gro Harlem Brundtland svært sentralt.

To svært ulike personligheter som etter hvert fant tonen og fikk gjensidig respekt for hverandre.

– Men kanskje dette lå i tida, og kanskje ville også andre ha funnet fram til denne måten å tenke på, sier han.

Solidaritetsalternativet er ifølge Store Norske Leksikon «en betegnelse på norsk økonomisk-politisk strategi som ble utarbeidet i 1991-92, og deretter satt ut i livet som enn slags femårig samfunnskontrakt mellom fagbevegelsen, næringslivet og myndighetene. Solidaritetsalternativet innebar en kombinasjon av moderate lønnstillegg, sysselsettingsskapende tiltak, forenkling av offentlig regelverk, opplæringstiltak for arbeidslivet og stabilisering av norsk valuta. Det førte til at den økende arbeidsløsheten tidlig i tiåret ble avløst av ny vekst og sysselsetting.»

Som en slags generell oppsummering mener Olstad at LO har nådd gode resultater gjennom årene ved at det har vært samarbeid på toppen, samtidig som de radikale har presset på nedenfra.

Det nye arbeidslivet

– Har ikke LO lidd et eneste nederlag på disse 125 årene?

– Det er ikke så lett å finne en skikkelig smell, sier Olstad, før han plutselig kommer på en.

– Jernbanestreiken i 1920, som gikk over i storstreiken året etter – det var en nedtur for LO. De kom riktig nok i mål med en avtale, men den var så dårlig at LO mistet veldig mange av medlemmene sine, medlemmer det tok lang tid å gjenerobre.

– Hva er LOs største utfordring nå?

– Det må være å vinne nye grupper i arbeidslivet. Datafolka, for eksempel, de ser ikke på LO som det eneste rette alternativet å gå til. Så rekruttering, rekruttering, rekruttering, sier Finn Olstad.