LOs mann i Finnmark vil bygge samarbeid med russere igjen: – Det kommer en dag etter krigen

Tekst: Anne Siri Renå

anne.siri@lomedia.no

Foto: Sissel M. Rasmussen

sissel@lomedia.no

En høy og kraftig bygd mann åpenbarer seg i tjukk snøscooterdress. Bak glimtet i øyet har en del bekymringer fått tårne seg opp over tid. Grensa over til nabolandet er stengt og et langt samarbeid er stein dødt. Ikke noe mer teater og idrett på tvers, ikke noe samarbeid med russiske fagforeningskamerater.

Nordmenn med grenseboerbevis kjører ikke lenger over til Nikel for å fylle billig diesel, og russerne kommer ikke til Kirkenes på lørdager for å handle på Bohus. Industrien her sliter, turistene nøler, folk flytter. Først var det gruvekonkurs, så massiv flyktningstrøm over Storskog. Deretter herjet en smittsom pandemi, og så kom en blodig krig.

Midt i dette uværet står altså en mann ved navn Bjørn, og han står støtt.

POPPIS: Han er en populær kar, også blant arbeidsgiverne. NHO-sjefen i nord kaller Johansen for en «god kompis» med et fargerikt språk.

Her vil han være

– For meg er det perfekt å bo her. I Kirkenes er det ikke rush og styr og trangt og dyrt som i Tromsø, her er det stille og fredelig, sier Bjørn Johansen, regionleder for LO Troms og Finnmark.

Han snakker om Finnmark sånn at det nesten høres ut som paradis. Selv er han født og oppvokst i Tromsø med «havet i stua». Noen ganger kan han lengte litt etter mer hav og høyere fjell, men denne mannen får du altså ikke flyttet ut av Kirkenes.

Når samtlige av de fire ungene snart har forlatt redet, kan det hende han vil bo litt mindre og heller kjøpe seg ei hytte et sted hvor han får sett havet på ordentlig igjen. Men en tur på snøscooteren i hvitt, åpent landskap fungerer også. Han har tatt med ved. Og pølser i ulike varianter, lomper og brød, og sjokolade og kjeks. Han varter opp med bålkaffe mens reinsdyra står og ser på. De tror de skal få servering.

TUR: Scooter, bålkaffe og noen reinsdyr. Ute i det fri senker Bjørn Johansen skuldrene.

– Jeg får min del av reising gjennom jobben. Når jeg har fri, vil jeg aller helst være hjemme, fortsetter han.

Han har vært mye på farten. Var nok litt for lite til stede, og ekteskapet røyk. Men nå feirer han og ekskona jul og bursdager i lag sammen med barna, og han hjelper til der han kan.

Plutselig vondt i brystet

En kollega forteller at Bjørn er en godt likt fredsmekler og en omsorgsfull sjef, som gjerne uttaler seg svært frittalende i møter. «Alle» ringer til Bjørn, til alle døgnets tider. Tar han ikke telefonen med én gang, ringer han deg opp igjen. Han svarer på e-posten du sendte, det kan bare drøye litt.

Bjørn har arbeid nok til alle døgnets timer, men han har også blitt ganske god på å koble av. Stikke en tur på snøscooteren, trene ei styrkeøkt på «trimmen», sove lenge i helgene. Han måtte ta grep da fastlegen slo fast at han sto som nestemann i køen til å bli utbrent.

For tre-fire år tilbake kjente han en plutselig smerte fra brystet og ut i høyre armen, og Bjørn Johansen fryktet for hjertet. Noe galt med hjertet fant de heldigvis ikke, men etter legetimen tok han seg en lang tenkepause. Han satte seg i stolen på det romslige kontoret sitt midt på torget i Kirkenes sentrum. Omgitt av fargerike russiske suvenirer, Liverpool-skjerf og svart-hvitt-bilder av tidligere LO-sekretærer, tenkte han minst i et par timer over hvordan han skulle leve arbeidslivet sitt videre.

FRED: Han omtales blant annet som en fredsmekler.

Skal bli synlige

Da han til slutt fant ut at han måtte ta bedre vare på seg selv, passer det bra for sjefen Bjørn at LO i Troms og Finnmark nå er slått sammen. Nå er de hele ni ansatte fra Tromsø i sør til Svalbard i nord. På travle dager kan han til og med sende en kollega til møter i nabobyer som Vadsø og Vardø.

– Vi bor i en gigantisk svær region hvor LO har rundt 50.000 medlemmer. Vi kan være med og påvirke samfunnet, men da må vi også ta det rommet. Målet vårt er å ligge i forkant av ting som skjer, og bli mer synlige og tydelige, sier han.

At Troms og Finnmark fylker nå skiller lag, er han derimot helt for, siden folk her oppe uansett ikke har sett noe særlig til verken oppgaver eller penger som sentrale myndigheter lovet dem.

OVER GRENSA: Fra den gangen han feiret 1. mai i Murmansk med russiske kamerater.

Privat

Ser ikke stygt på russerne

I Kirkenes har gatene både norsk og russisk navn. Noen vil skru ned de russiske skiltene nå. Noe forbainna tull, mener Bjørn Johansen. 400–500 russere bor og jobber her, de bor ikke i egne «russersoner», men er godt integrerte.

– Det kommer en dag etter krigen også, sier han.

Johansen er klar for å bygge samarbeid igjen. Han sender noen tanker over grensa til kameratene i FNPR, den svære russiske fagforeninga som har gått ut og støttet Putins krig. Tillitsvalgte fra Finnmark og Murmansk fylke har mange års samarbeid bak seg, de har kjørt over grensa og diskutert sikkerhet på arbeidsplassen, likestilling og ungdomsarbeid. Bjørn Johansen har holdt 1. mai-tale på torget i Murmansk og fått servert så mye vodka han bare ville ha etterpå. Han rister på hodet.

– Klart det er ulike meninger innad i FNPR. Situasjonen er nok fortvilende også for dem. Så snart vi kan, skal vi ta opp samarbeidet med fagforeningsvennene våre i Murmansk, fortsetter han.

Russisk økonomi er innvevd i lokalsamfunnet i Kirkenes. Maritim sektor omsetter for skyhøye beløp fra russerne. Russiske fartøy som legger til norske havner, legger også igjen sårt trengte penger. Og hvis norske myndigheter bestemmer seg for en havneboikott, vil det få høydramatiske konsekvenser, mener Johansen.

DRAMATIKK: Hvis russiske skip nektes å legge til norske havner, betyr det dramatisk mindre penger til et lokalsamfunn som Kirkenes. Her er Bjørn Johansen ved havna.

Naturen gir arbeidsplasser

Han utdannet seg til trebåtbygger i Jondal i Hardanger. For en 17-årig tromsøværing var det stort å få oppleve våren på ordentlig. Her kunne han gå i joggesko hele året! Men da toårig skolegang var over, dro han nordover igjen og fikk arbeid på skipsverft i Tromsø. Da var han også så uheldig at han åpnet kjeften og rotet seg borti fagforeningsarbeid. For over 20 år siden fikk han tilbud om jobb i Finnmark, og da han takket nei til å komme tilbake til Tromsø igjen, trodde folk han hadde røkt sokkene sine, som han sier. Han tar en slurk rykende varm bålkaffe.

– Faglig sett er Finnmark den mest spennende regionen. Naturen gir oss store fortrinn til å skape helårige arbeidsplasser.

Johansen nevner i fleng: mineraler og gruvedrift, fiskeindustri, oppdrett, vindkraft, olje. Selv bor han i Bjørnevatn, i en av de gamle funksjonærboligene etter Sydvaranger Gruve. Med konkursen i 2015 stengte porten for siste gang. Over 400 ansatte mistet arbeidet. Han har fortsatt håp om at gruva skal settes i sving igjen, for folk i gruva betyr også folk i lokalsamfunnet.

Ikke bare gamlingene

Altfor mange pendler inn til Finnmark i ukedagene og reiser ut igjen i helgene, mener han. Helsepersonell, forsvarsfolk, sjefer. Sånn kan det bare ikke fortsette. Da må folk heller få noen ekstra gulrøtter for å bli boende i området.

– Se på Hammerfest. Der får du ikke tak i ei hotellseng, det er armer og bein. Likevel flytter folk fra kommunen. I mitt hode betyr høy aktivitet økt befolkning. Vi i fagbevegelsen har et kjempeansvar med å se til at folk bor der det er aktivitet.

Han snakker også sikkerhetspolitikk.

– Vi må ha folk i arbeid hvis Norge skal fortsette å ha suvereniteten i nord. Det er ikke bare gamlingene, Forsvaret og politiets overvåking som skal være igjen her. Hvis storsamfunnet noen gang skal stille opp for oss, så er det nå.

Johansen ser fram til å ta imot ukrainske flyktninger. De kan være sårt tiltrengte innbyggere og arbeidskraft.

UT: Når arbeidsdagen tillater det, hender det at han stikker en tur ut i det fri for å renske hodet.

Ikke på Tinder

– Kollegaen din sier at han prøver å få deg på Tinder, men at du ikke vil?

Han blir stille. Så ler han.

– Å ha flere innpå seg som en skal gi dårlig samvittighet, nei, det har jeg ikke helse til. Jeg har misbrukt meg selv og de rundt meg nok opp gjennom årene.

Prioritet én for Bjørn Johansen er at Kirkenes skal komme seg gjennom krisen byen står i.

– Og så får det andre skje når det skjer.

Du kan også lese: Ann Kristin (35) og familien må bruke feriepengene til å betale regninger