Midt i koronakrisen kom den mørke fortiden dundrende inn i den erfarne klubblederens liv: – Vondt gjør det, men jeg skammer meg ikke mer

Anne Siri Renå

anne.siri@lomedia.no

Konfirmasjonsvåren 1983. I en nesten tom skolegård på Inderøy i Nord-Trøndelag får Ståle Johansen plutselig et voldsomt mot over seg.

Medeleven slenger noe stygt med leppa idet de er på vei inn til neste time, og istedenfor å gjemme seg som han alltid har gjort, svarer Ståle med å gripe tak i gutten og hive ham med all sin kraft inn i veggen på skolebygget.

I samme øyeblikk setter 15-åringen punktum for alle årene med vonde kommentarer, og for den lange, lange tida helt uten venner.

FAR: Han ble far første gang som 49-åring. Ifølge kona er han også en god og rettferdig bonuspappa for hennes to tenåringer.

Ole Martin Wold

Formet av mobbing

Lederen for den etter hvert nokså velkjente verkstedklubben ved Kværners verft i Verdal, sitter ved sitt eget kjøkkenbord med en kopp svart traktekaffe. Med arbeidsneven tørker han vekk en tåre fra kinnet.

Utenfor vinduet er gresset så irrgrønt som det bare kan være i Midt-Norge sommers tid, sola er høy, men vinden er stri og holder oss innendørs. Kona Margunn er på jobben på meieriet, ungene i barnehagen og på skolen. Ferien er like rundt hjørnet.

– Når du spør om hva som formet meg i oppveksten, så var det jo mobbingen, forteller han.

Røde hjerter

Ståle drar opp t-skjorteermet og avslører både solskille og et ferskt arr. Bicepsen på høyre arm ble revet tvert av under et oppussingprosjekt i heimen i vår. Rå makt og kalde muskler var visst ingen god kombinasjon.

Midt i virusspredning, oljekrisetider og massive permitteringer både ved Kværner Verdal og i industrien for øvrig, har Ståle Johansen vært sykemeldt fra heltidsvervet som klubbleder. Han har uttalt seg til media, men det daglige fagforeningsarbeidet har nestleder Stian Sagvold tatt seg av. Stian er forresten mannen som legger inn knallrøde hjerter i tekstmeldingene han sender til Ståle, noe Ståle blir glad for. Han humrer litt, det er det jo ikke så mange menn som gjør, mann til mann.

Noe som skurret

Vårens biceps-avriving ble et slags vippepunkt, for Ståle slet allerede med motivasjonen. En følelse av trøtthet hadde fått bygd seg opp over lang tid. Den evig arbeidende Ståle klarte ikke å følge opp e-poster, konsentrasjonen sviktet, arbeidsoppgavene hopet seg opp og virket til slutt helt uoverkommelige.

«Ånei, ikke dette også nå», var hans første tanke da det smalt i overarmen. Men en form for smell hadde han nok uansett snart gått på.

URETTFERDIG: Verden er ikke fattig, den er urettferdig, sa de erfarne i fagforeningsklubben da Ståle var en fersking. Siden har han selv talt arbeidsfolkets sak.

Ole Martin Wold

Han mistet begge foreldrene da han var i slutten av tjueåra. Nå forteller han at han prøvde å fylle det store tomrommet som de to etterlot seg med å ta på seg stadig flere oppgaver i foreningslivet, ved siden av vanlig arbeid.

– Det er pussig med foreldre, du tror at de alltid skal være for deg uansett hvor mye helsa svikter eller hvor gamle de blir. Jeg sørget, men jeg tok meg nok aldri tid til å tenke ordentlig over tapet, forteller han.

Han velger å dele denne historien fordi han tror mange kan oppleve en lignende utbrenthet i løpet av et langt arbeidsliv.

– Derfor råder jeg også folk om å søke hjelp fort og ikke vente på at det skal gå over av seg selv. Selv om du er en enslig tillitsvalgt i en mindre bedrift, søk råd, oppfordrer han.

Markant klubb

Det var i 1986 at Johansen begynte som sveiselærling ved Kværner Verdal, hjørnesteinsbedriften hvor de bygger installasjoner til oljeindustrien. Med sine 750 ansatte bidrar bedriften til sysselsetting langt utover kommunens grenser.

Han ble fort aktiv i den markante fagforeningsklubben, en klubb som ble stiftet i 1969, omtrent da det norske oljeeventyret startet.

Dress eller kjeledress?

Johansen trekker fram Stein Aamdal og Kåre Gaasvik som to inspirerende mentorer fra tiden da han selv kom inn i klubben. De snakket om at det ikke er noen forskjell på folk i dress og kjeledress. Om at arbeidsfolk på gølvet også har gode forutsetninger for å ta kloke avgjørelser.

SYKKELDATE: Sykling er lidenskap. Rett som det er drar Ståle og kona Margunn på sykkeldate, gjerne intervall.

Ole Martin Wold

Siden 2010 har Johansen selv vært den uredde klubblederen som godt kan tale både politikere og næringslivsfolk midt imot, så lenge det tjener de 480 medlemmene han har ansvar for. Men han har også dette milde draget ved seg.

Heve stemmen

Ståle har formidlet konsekvensene av vårens krise på glimrende vis. Han er god til å tolke budskapet fra politikerne, og han tør å si hva han mener, får jeg høre fra en av de mest erfarne i klubben.

– Jeg merket at jeg ble lytta til og at jeg hadde påvirkningskraft, forteller Ståle selv, om tida da han først ble aktiv.

Lett bytte

Som guttunge var han stille og sjenert, og han var litt «stor», som han sier. Ikke var han god i fotball, og dessuten hadde familien flyttet på seg, fra Inderøy til Verdal og tilbake igjen. Alt dette ga ustabil grunn under føttene på gutten og gjorde at han ble et lett bytte for dem som trengte noen å holde nede.

– Noen sier at en blir sterkere av motgang, men dette ga meg bare vonde minner, forteller han stille.

Mobbingen varte fra fjerde til åttende klasse.

Åpent sår

Historien kom helt opp til overflaten igjen nå i vår, og ligger der som et åpent sår som han nå får hjelp av psykolog til å bearbeide. Tilbake til «manesjen», til fagforeningsarbeidet, skal han når han er klar for det igjen.

Ståle rakk å fortelle om mobbingen til foreldrene før de døde. Moren, kontordame i et murerfirma, faren, krigsseiler og senere sjef for hvit- og brunevarer ved Samvirkelaget. De hadde hatt en mistanke, fortalte de, for det kom jo aldri noen unger på besøk til det trønderrøde huset i boligfeltet på Inderøy.

Endelig far

En annen som nylig fikk vite, er Margunn. Den fine dama som alltid forsvant så fort ut av spinning-salen på treningsstudioet, men som for seks år siden omsider skulle bli med på date på den lokale pizzarestauranten.

FIN: På speilet over vasken på do henger en omskrivning av låta der Ole Ivars synger «En får væra som en er da'n itte vart som en sku.»

Ole Martin Wold

I en alder av 49 ble Ståle far for første gang, til lille Erling (nå to og et halvt). Han er også bonusfar til Kaja og Mattis. Ståle er omtenksom og rettferdig, men også en bestemt type – som alltid sier unnskyld når han tar feil, ifølge kona.

Sammen sykler ekteparet intervalløkter på landevei, og kona er den som har vist stø kurs fram mot et bedre kosthold. Alle travle tillitsvalgte vet vel hvor vanskelig det kan være å balansere en sunn livsstil med mye reising, lange møter og lite søvn.

– Heller tomat og agurk enn majones og kaviar på brødskiva, sier han overbevist, og henter ei skål kald havregrøt ut fra kjøleskapet.

Wienerbrødene som ligger på fatet mellom oss roper fortsatt om å bli spist.

Krisepakke i boks

Tidlig i juni banket stortingsflertallet gjennom krisepakka som skal gjøre det lettere for oljeselskapene å investere i store prosjekter. På Kværner Verdal jubler de over nysignert kontrakt om å bygge Hod, en fjernstyrt, ubemannet plattform som skal plasseres på Valhall-feltet sør i Nordsjøen.

Prosjektet skal gi rundt 5000 årsverk pluss ringvirkninger, skriver Fellesforbundets fagblad, Magasinet for fagorganiserte.

Oljekrana blir altså ikke skrudd igjen med det første, for dem som hadde håpet på det.

Skal stå klare

– Det er bare her i Norge vi nå kan eksperimentere med ideen om å ta vekk denne viktige inntektskilden til velferdsstaten. Hva inntekten skal erstattes med, er det ikke så mange som snakker konkret om ennå, hevder Johansen.

TOMROM: Han fylte et tomrom i livet med å øke arbeidsmengden. Nå er Ståle Johansen sykemeldt, men han skal tilbake i manesjen som tillitsvalgt når han har fått sortert tankene.

Ole Martin Wold

Han sier at ansatte i leverandørindustrien er omstillingsdyktige, og lover at de skal stå parate til å overføre årelang kunnskap til grønnere energi, den dagen oppdragene kommer.

Til siste dråpe?

Johansen leder også den relativt nystartede Industriaksjonen, som skal «samle fagbevegelsen til industrireising». Han gir tommelen opp for havvind, men mener at vindkraft på land er ulønnsomt og at altfor mye av kraften kjøpes opp av utenlandske selskaper. Norsk kraft hører hjemme i Norge, ifølge Johansen.

– Hvor lenge skal Norge hente opp olje?

– Ti, tjue, tretti år, vi vet ikke. Vi trenger ikke å holde på til siste dråpe. Dét igjen kommer an på om vi får på plass ordninger for lagring av CO2, og hvor fort fornybar energi kan bli like lønnsom som olje og gass, fortsetter klubblederen.

Når Nato taler

Under LO-kongressen i mai i 2017 klirrer festkledte delegater og gjester med vinglassene i Oslo Kongressenters storsal. Belysningen er dunkel og gallamiddagen fortært når NATOs generalsekretær Jens Stoltenberg går på scenen som aftenens overraskelse for å takke for maten. Et gisp flyter gjennom salen.

Når den tidligere Arbeiderpartiet-lederen og statsministeren snakker seg varm om EØS-avtalen og om hvordan han bidro til å berge ordningen med avtalefestet pensjon, skyver delegat Ståle Johansen stolen ut bak seg og forlater lokalet. Han er uenig med Stoltenberg, og spaserer målrettet mot en av barene på Youngstorget for å drikke øl.

Politikernes øre

– Det er noe ubehagelig over denne nesten religiøse stemningen som oppstår når en politiker entrer sånne forsamlinger. Politikere er faktisk ikke rockestjerner, de skal komme til oss for å lytte, diskutere og bli utfordret. Bare sånn kan verden drives framover.

Johansen mener politikere for ofte velger å stole på at «menigheten» stemmer på dem uansett, og derfor behøver de heller ikke å lytte så godt til folkets røst.

– Arbeiderpartiet har hatt en sånn menighet, men de har mistet mange, og dessverre velger flere av de frafalne høyresida, fortsetter han.

KLOK: – Jeg skammer meg ikke lenger og det syns jeg ikke folk med liknende historier skal gjøre heller. Søk hjelp om du har det dårlig.

Ole Martin Wold

«Jeg skammer meg ikke mer, og det synes jeg ikke folk med lignende historier skal gjøre heller.»

Tilbake til 1983

Wienerbrødene på tallerkenen fikk det som de ville, vi slukte dem.

Ståle forteller om hvor sterk han kjente seg den vårdagen i skolegården i 1983. Plutselig hadde han fått venner, de spilte ikke mye fotball, men gikk i skinnjakke og pologenser og kjørte moped. Han ble en tøff ungdom, forteller han, det ble motorsykler, biler, elgjakt og festing.

– Folk som mobber har kanskje lett for å se feil i andre uten å gå så mye i seg selv. Vondt gjør det, men jeg skammer meg ikke mer, og det synes jeg ikke andre med lignende historier skal gjøre heller.