NHO-sjefen: – Det LO og NHO er uenige om, er bare nyanser

Sissel M. Rasmussen

sissel@lomedia.no

Ole Erik Almlid ville bli journalist. Allerede som liten snørrunge lagde han egne aviser hjemme. Nordtrønderen fra gruvebygda Malm tok over sjefsstolen i NHO for snaue tre år siden. Han er sønn av Kolbjørn Almlid, kjent senterparti-politiker og tidligere fylkesordfører i Nord-Trøndelag.

Da Kristin Skogen Lund gikk tilbake til Schibsted, pekte styret på Almlid. Det var henne som i 2013 hentet ham inn fra Aftenposten, som arbeidsgiverorganisasjonens kommunikasjonsdirektør. Da kom han fra stillingen som nyhetsredaktør i Aftenposten. Ole Erik Almlid er den første NHO-sjefen som kommer fra et lite industrisamfunn.

Kom plutselig til verden

Han skulle vært født på 70-tallet, men så ble det 60-tallet. Moren Marit ble kjørt til sykehuset i Levanger i hui og hast. Den førstefødte hadde det travelt med å komme til verden.

Fra Malm til Levanger var det rundt 7 mil den gangen. Det er langt når det haster. Planen var at faren Kolbjørn skulle være med under fødselen, men han rakk ikke fram i tide.

Den lille gutten kjempet for livet. Den ene lungen klappet sammen, og hjernen fikk ikke nok oksygen. Sykehuspresten ble tilkalt, og gutten ble døpt der og da.

OPPRINNELIG PRESSEMANN: Ole Erik Almlid ble NHOs kommunikasjonsdirektør i 2013. Da kom han fra stillingen som nyhetsredaktør i Aftenposten. Fem år senere, i 2018, overtok han som administrerende direktør etter Kristin Skogen Lund.

Martin Guttormsen Slørdal

– Jeg tror ikke de var helt klare med navnevalget, men mamma bestemte seg fort. Det ble Ole etter morfar og Erik etter farfar. Jeg fikk en hjerneskade på grunn av mangelen på oksygen. Diagnosen har, som mange tilstander, ulike nivåer, og jeg har vært heldig.

Et øye som ikke ser, en arm og en fot som ble svekket. Det har ikke hindret ham nevneverdig.

Det var trening hver dag som skulle til. Han takker foreldrene for at det gikk så bra. All treningen har gjort at de fysiske skadene han strevde med som barn, i dag ikke er merkbare for så mange andre enn ham selv.

Fotball og søskenkjærlighet

– Jeg har et minne om at jeg kommer løpende mot mamma bortover en korridor. Hun hadde på seg en grønn kjole. Og en genser. Kanskje var det genseren som var grønn? Det var på sykehuset, etter at broren min ble født. Det var stort å bli bror. Geir er en av mine beste venner.

De to brødrene delte rom og sloss mye. Geir Ketil holdt med Manchester United – Ole Erik var Liverpool-fan. Og selvsagt spilte de fotball.

– Jeg ble etter hvert trener for flere lag, mens Geir fortsatte å spille. Jeg trente blant annet det første jentelaget i Malm i 1988. Jenter 14-16 år. Det kom 50 jenter på den første treninga. Utrolig!

BEST: Ifølge Ole Erik Almlid har vi verdens beste arbeidsliv.

Martin Guttormsen Slørdal

Selv var han 18 år og gikk på Samfunnsfaglinja på Steinkjer videregående. Unge Ole Erik var litt hissig som trener og beskyttende overfor de unge jentene. De spilte kamp mot Følling, og motstanderne var både brutale og bøllete.

– De dytta og felte jentene ufint, men dommeren slo ikke ned på adferden.

Trener Almlid ble skikkelig forbanna. Han fikk tak i en ispose.

– Jeg kasta den isposen over halve banen og traff dommeren i hodet. Da ble jeg utvist. Men det var flere som mente at den dommeren ikke var helt innafor, gliser Almlid.

Et engasjert hjem

Hjemme hos familien Almlid kom det stadig folk innom, deriblant både politikere og journalister. Begge foreldrene var lærere, og familien var engasjerte både i organisasjons- og samfunnsliv.

Å holde seg oppdatert var en del av hverdagen. De var opptatt av å lære guttene selvstendighet og gi dem kunnskap. Det ble mange politiske diskusjoner rundt bordet hjemme. Ole Erik lagde egne aviser hjemme, fascinert av intervjuer og bilder av pappa i avisen.

– På postkassestativet var det rekker med mange helt vanlige postkasser, og så én kjempestor grønn en. Den var vår. Vi fikk så mange aviser. Det kom sikkert åtte aviser hver dag. Lokalaviser og riksaviser; Trønder-Avisa, Namdal Arbeiderblad, Arbeiderbladet, Adressa, Nationen, Aftenposten.

Foreldrene hadde bygd hus lenger ned i bygda etter noen år i leid bolig. Block Watne-hus med kjellerstue og fin plen. Det første året var plena riktignok potetåker til naboenes overraskelse. Kolbjørn kom fra gård og visste at slik fikk jorda oksygen som ville lage fin plen til neste år. Det hjalp lite når fotballgutta hans spant opp det som var av gress.

– Og i den kjellerstua var gulvbelegget lagt rett på betongen. Det var iskaldt. Uansett utetemperatur var det lue på der nede, også på vorspiel.

Sportsreferent på moped

Geir Ketil har sannsynligvis rett i at broren har sett flere fotballkamper enn han har spilt. Han ble engasjert som sportsreferent av Namdal Arbeiderblad, allerede i 15-årsalderen. Sjefen på Sporten var nemlig fotballtreneren hans. Ole Erik tok bilder og skrev sportsreferater. Sendte tekstflak og filmrull med bussen til redaksjonen. Før han fikk moped og kunne kjøre sjøl, var mamma reddende engel. Hun kjørte ham rundt på oppdrag. Dessuten klarte han å lage avtale med lensmannsbetjenten, som kom og hentet ham når det var utrykning til ulykker.

– Jeg likte drama. «Nå skjer det noe spennende!»

Da to trailere krasjet på en av de smale veiene i Verran, var han med.

– Jeg klatret opp på berget ved siden av veien for å få oversikt over ulykkesstedet og tok bilder derfra. Da kunne man se at veien var for smal til at to trailere kunne møtes akkurat der.

Med det bildet fikk 16-åringen sommerjobb i Namdalsavisa.

Rånebil og russetid

Det er 1987, og Ole Erik Almlids kull er det siste kullet som kan rote og tulle seg gjennom videregående, ifølge ham selv. På Steinkjer videregående går han så klart på samfunnsfaglinja. Han kjører en mørkeblå 1974-modell Volvo 142 med laksetrapp i bakruta.

– Stereoanlegget var dyrere enn bilen, minnes Almlid, som fortsatt er opptatt av biler, og motvillig innrømmer at han fremdeles følger med i Motorblader.

Som allerede erfaren bladfyk, ble han redaktør av russeavisa. Det skulle bli et svare styr.

Selv hadde han skrevet leder og godkjent artiklene i avisa. Der framkom det en såpass kraftig harselas med et par av lærerne, at skoleledelsen så rødt. Almlid ble rådet til å skaffe seg advokat.

Det ble ikke noen avslutningsseremoni med vitnemålsutdeling det året. De ble sendt i posten.

– Den avisa ble legendarisk. Jeg står inne for alt som stod på trykk, sier Almlid i dag.

AKTIV: Ole Erik Almlid har Cerebral Parese, men det har ikke hindret ham nevneverdig.

Martin Guttormsen Slørdal

Ingen ydmykhet der altså. Det hører med til historien at inspektøren ropte etter ham da han forlot skolen: «Du blir aldri journalist». Så feil kan man ta.

– Jeg ble forresten senere venn med han som ropte, forteller Almlid.

Ordets makt

Nå var han fast bestemt på å bli journalist. Det er samme år som faren ble statssekretær for Eivind Reiten (Sp) i Jan P. Syses regjering, høsten 1989.

Ole Erik fikk jobben som redaktør i avisa til Senterungdommen – Ungt Sentrum. Men det ble bare ett år i hovedstaden. Trønder-Avisas lokalkontor i Namsos trengte folk.

Ole Erik grep sjansen. Men han skulle videre. Neste stopp var trønderhovedstaden og statsvitenskap.

Psykologi var ett av fagene, men det ble litt for hektisk. Da eksamenen kom, hadde han ikke vært på en eneste forelesning. Han gamblet på formelen – les ⅓ av pensum, det holder. Det ble bom i dette tilfellet.

Likevel, han valgte ett av tre temaer – ga svaret tittelen «Hvordan koke suppe på spiker» – og sto. Ryktene sier at han er en mann med stor overbevisningskraft.

Fikk du med deg denne? NHO-sjefen «tvang» kona til å melde seg inn i LO

Runddans

På et tidspunkt gikk Ole Erik Almlid over fra å være journalist til å bli sjef. Etter det gikk han aldri tilbake til den skrivende journalistrollen. Han oppnådde drømmen og gikk videre.

I Hamar Dagblad gikk han inn i rollen som redaksjonssjef etter 14 dager som journalist. Dessuten var det der han møtte Elin. Sin blivende kone. Hun var klubblederen som protesterte mot Almlids raske karriereskift i redaksjonen. Den ansettelsen var en snarvei uten ekstern utlysning. Slikt vil ikke journalistklubbene ha noe av. Selv om det ikke hjalp å protestere.

FAMILIEKJÆR: Selv om Almlid alltid har jakka klar, er det familien som er viktigst for ham. Han bor Lommedalen med kona Elin og barna Ane (17) og Mats (21) som nå er blitt student i Oslo.

Martin Guttormsen Slørdal

I Østlendingen har han vært både journalist og redaktør. I Aftenposten likeså.

– Jeg liker å gjøre ting sammen med andre, kunne påvirke og stake ut kursen videre, sier han om det å være leder.

NHO og påvirkningskraften

Som leder av NHO har han absolutt den muligheten. Ifølge Almlid har vi verdens beste arbeidsliv. Om noe skulle blitt bedre, var det å få enda flere til å velge å være organisert. Det LO og NHO er uenige om er bare nyanser.

– Den norske modellen er en modell for å håndtere uenighet, ikke for at vi skal være enige i alt. Der skiller vi oss fra mange andre. Vi representerer forskjellige interesser, men vi er begge organisasjoner som er opptatt av å finne løsninger. Kanskje fordi vi er samfunnsaktører, mer enn de som er profesjonsdrevet, poengterer han.

Han snakker fort og effektivt. Om hva som er viktig for at næringslivet skal lykkes. Svaret er tariffavtaler og en enda større organisasjonsgrad. At alle som tror på det norske trepartssamarbeidet har tillit til hverandre og ikke mistror hverandre. Det er det som driver Norge framover.

SAVNET: Hans-Christian Gabrielsen var en usedvanlig raus person, minnes Ole Erik Almlid.

Martin Guttormsen Slørdal

Vennskapet

Vi sitter i bilen. Han kjører en BMW X5 hybrid. Almlid må rekke et foredrag på Gardermoen. Vi utnytter den tida vi har til rådighet.

– Hva slags forhold hadde du til Hans Christian Gabrielsen?

– Uff … ja – Ole Erik Almlid rister lett på hodet, snur seg nesten bort fra veien. Det er tungt å snakke om, fremdeles.

– Det er … så trist. Det var helt spesielt med Hans Christian. Han var en usedvanlig raus person.

De hadde så mange ting felles, troa på samarbeid og tillit, omtrent like gamle. De sendte tekstmeldinger til hverandre på fredager.

På 50-årsdagen fikk han Arbeidernes akevitt i gave fra LO-lederen. Han smiler ved tanken.

Dagen etter at forhandlingene i mellomoppgjøret var ferdig, tok Ole Erik Almlid med seg blomster og kjørte ut til Hans Christian Gabrielsens grav i Røyken.

– Den dagen, stemninga der ute … det passa bra da, at det begynte å regne. Han skulle jo ha levd i mange år framover. Hans Christian var den norske modellen i seg selv, han. Opptatt av å finne løsninger, konstruktiv, raus og omsorgsfull, men tøff når han måtte. Jeg savner ham skikkelig, sier NHO-sjefen.

NHO-sjef Ole Erik Almlid i sorg: – Jeg snakket mer med Hans-Christian enn med kona mi en periode

Det over 70 meter høye gruvetårnet ruver fremdeles over bygda i Malm, selv om all gruvedrift tok slutt i 1997. Men det er nye tider og optimisme i heimbygda til Ole Erik Almlid. For der er SalMar i ferd med å bygge verdens største setteanlegg for fisk.

Men organisert bør de være, uansett om det handler om jernmalm eller smolt.

MALM: På kontorveggen henger et maleri av det klassedelte gruvesamfunnet Malm. Kunstneren er gruvearbeider og formingslærer Viktor Widegren fra 1962. Maleren var også kommunist, ifølge Almlid. I skråninga opp til venstre bodde foreldrene da Ole Erik ble født.

Martin Guttormsen Slørdal