Palestinsk forfatter har et håp om fred: – Det må være lov å drømme

Jan-Erik Østlie

jan.erik@lomedia.no

Han har vært president for Europeisk Palestinsk Kulturforum i ett år. Forumet har 16 land som medlemmer.

– Jeg skal gjenvelges i år, men har ikke tid. Jeg skal skrive, det er min pasjon, sier Salim Nazzal, norsk-palestinsk forfatter med flere år som medlem av LO-organisasjonen Forfatterforbundet.

Den første katastrofen

Salim Nazzal holdt det siste innlegget på Forfatterforbundets nylig avholdte landsmøte. Der siterte han Pablo Neruda, den chilenske forfatteren som fikk nobelprisen i litteratur i 1971:

«Hvis de skjærer ned alle trærne, vil de ikke stoppe våren i å komme».

Det var nok få som ikke skjønte budskapet til den 72 år gamle Nazzal.

Foreldrene hans bodde i Galilea hvor det fantes en smeltedigel av folkeslag. Også mange jøder, men ikke sionister, forteller han.

Så kom den første Nakba i 1948, katastrofen da palestinerne ble fordrevet og den israelske staten ble opprettet. Nazzals foreldre måtte flykte til Sør-Libanon. I en flyktningleir der ble Salim født.

Her vokste han opp, gikk på en skole opprettet av UNRWA, FNs hjelpeorganisasjon for palestinske flyktninger.

– Skolepensum inneholdt fakta om alt som skjedde i verden, unntatt om Palestina, det var forbudt kunnskap. Vi hadde ikke rett på noen ting, sier Nazzal.

Skjønt, uoffisielt fikk han av lærerne likevel vite alt det han trengte å kunne om Palestina.

Nazzal studerte amerikansk og britisk litteratur i Libanon, og seinere også sosiologi.

HÅP: Salim Nazzal har mistet mye, men aldri håpet om en bedre verden.

Jan-Erik Østlie

Shakespeare forbudt

Etter hvert ble Salim lærer og journalist. Han fikk jobb i palestinsk radio. Og var aktiv i en palestinsk lærerforening. Det var slett ikke ufarlig.

I 1983, året etter at Israel startet krigen i Libanon, ble han arrestert. Uten dom satt han seks måneder i fengsel, ifølge ham.

Han beskriver de seks månedene som forferdelige. Her ble han blant annet torturert, forteller Nazzal.

En dag skal en av fengselsvokterne ha spurt om han kjente William Shakespeare. «Ja», svarte Salim, som sant var. Da begynte vokteren å slå ham, forteller han.

«Jeg er ikke ansvarlig for Shakespeare», skrek han til vokteren. Uten at dette hjalp nevneverdig.

– Hva har jeg gjort mot jøder, spurte jeg.

Da han nevnte til de israelske soldatene som holdt vakt over ham at han nå ble behandlet på samme måte som jødene ble behandlet av nazistene under den andre verdenskrigen, sluttet de ifølge Nazzal å slå.

– Vi trenger broer

I fengslet var han helt aleine. Det var mørkt. Når vokterne dukket opp, var det med hunder, husker forfatteren.

– Jeg glemmer dette aldri så lenge jeg lever, sier han.

Nazzal forteller at til tross for hard medfart i fengsel, har han ikke sluttet å tro på menneskene.

– Vi trenger ikke å hate hverandre, vi trenger ikke vegger og murer mellom oss. Det vi trenger er broer, sier han.

Nazzal forteller at han satt i to fengsler. Det ene het Majido og lå i Israel, det andre het Ansar og lå i Sør-Libanon.

FriFagbevegelse har vært i kontakt med Israels ambassade i Oslo og bedt om kommentar på Nazzals påstand om at han ble torturert av israelske soldater under sitt fengselsopphold for over 40 år siden.

Ambassaden har ikke svart på vår henvendelse.

LO-lederen med klar tale: – Norge må gjøre mer. Vi krever et fritt Palestina

Løslatt, men redd

Etter seks måneder i fengsel forteller Nazzal at han sammen med 200 andre lærere ble sluppet ut. Hva skulle han gjøre nå?

– Hjemme i huset mitt hadde jeg samlet på gamle greske, romerske og arabiske gjenstander. Det var nesten som et museum. Nå var huset bombet sønder og sammen, akkurat som husene er i Gaza nå, sier han.

Og riktignok ble han løslatt fra fengslet, men han forteller om daglig overvåking. Han var livredd. Sov lite. Han fryktet for å bli arrestert igjen.

Vi sitter i sola like ved Oslo S. Nazzal røyker den ene sigaretten etter den andre. Franske Gauloises. Rød pakning. Uten filter. Før han går over til pipe.

– Heldigvis fikk jeg etter hvert kontakt med den norske Palestinakomiteen, sier han.

I ROLIGERE OMGIVELSER: Den palestinsk-norske forfatteren Salim Nazzal kom til Norge i 1984. Og har bodd her siden.

Jan-Erik Østlie

Til Norge

I Beirut, på hotell Mayflower, traff han norske Anna. Hun hjalp ham å søke visum til Norge.

Han ba om permisjon i tre år fra skolen han jobbet på i Sør-Libanon. Planen var å vende tilbake. Visumet måtte han vente 2–3 måneder på.

Så landet han en dag i 1984 på Fornebu Flyplass sammen med en norsk kjæreste. De fikk bo hos Røde Kors. Der bodde de 3–4 år. Der fikk de også en sønn sammen.

Noen hjemreise til Sør-Libanon ble det ikke, og lærerjobben gikk tapt.

Først i 1998 ble han norsk statsborger. Han har hele tida siden bodd i Oslo, men forteller at han reiser mye. Blant annet for å holde foredrag.

– Men Oslo er det eneste stedet jeg føler meg trygg, sier han.

I USA har han ikke vært, han har blitt invitert, men ikke turt å reise. Etter ankomsten til Norge studerte Nazzal også religionshistorie og sosialpedagogikk ved Universitetet i Oslo.

Han skrev også en avhandling om sosialiseringsteorien i Islam.

20 bøker

Allerede som 18–19 åring begynte han å skrive i lokale aviser i Sør-Libanon. Også i fengslet skrev han, sjøl om dette ikke var så lett å få til.

– Jeg elsker å skrive, sier han.

Dermed har det også blitt 20 bøker. På arabisk og engelsk. Poesi og drama.

Ingen av dem er oversatt til norsk, men han har et håp om at de en dag blir det. Artiklene hans i ulike tidsskrifter er oversatt til 25 språk.

Ufarlig er ikke hans skribentvirksomhet i Norge, heller. Han forteller at han har vært utsatt for telefonterror, og mener det skyldes at han skriver på engelsk. Skriver han på arabisk, bryr ingen seg. Nazzal holder også foredrag verden over, blant annet om situasjonen på Gaza.

– Er du redd?

– Når du veit du har rett, blir du ikke bekymret. Når du kjemper for menneskerettigheter og fred, da holder du motet oppe, sier han.

I have a dream

Som norsk statsborger og forfatter var det naturlig for Nazzal å organisere seg. Han søkte om opptak i Den norske Forfatterforening og fikk beskjed om at han måtte vente ett år.

Da det var gått tre år, fikk han avslag, forteller Nazzal. Uten noe begrunnelse.

For noen år siden ble han rådet til å søke Forfatterforbundet. Her ble han tatt opp som medlem med én gang.

– Jeg trenger dette fellesskapet, sier han.

Han er også medlem av den palestinske forfatterforeningen som holder til i Ramallah på Vestbredden. Denne forfatterforeningen huset også ei tid journalister, men ikke nå lenger.

Nazzal forteller at palestinske forfattere alltid blir sett i et politisk perspektiv.

– Vi blir for eksempel spurt om vi er medlemmer av Hamas.

– Er du det?

– Nei.

Nazzal legger til:

– Hva skal palestinerne gjøre? Annet enn å kjempe?

– Er du tilhenger av en tostatsløsning?

– Ja, men tror det blir vanskelig. Jeg drømmer om at Palestina en dag blir sentrum for fred og sameksistens. Jeg vil ikke oppleve det i mitt liv, men det må være lov å drømme, sier Salim Nazzal.