Sjøkaptein Hans Sande: – Vi har kjempet for norske lønns- og arbeidsvilkår i nasjonale farvann siden 2008

Sissel M. Rasmussen

sissel@lomedia.no

Han har egentlig dårlig tid. Rastløs og utålmodig, men målrettet. Det har nok vært et kjennetegn hele livet. Han beskriver seg selv som en urolig gutt som barn. I dag står møtene i kø. Hjemmekontoret er byttet ut med lokalkontoret. Sjøoffisersforbundet har leid seg inn i Folkets Hus i Sandefjord og er godt fornøyd med det. Hjemmekontoret til Hans Sande har nemlig blitt utsatt for flomskade etter tidenes regnskyll, og må rives.

Sande, Sandøya og Sandefjord

– Det er noe med å komme hjem. Når du reiser mye, er det viktig å kunne komme hjem. Sandefjord har alltid vært viktig for meg. Selv om jeg har pendlet til Oslo i 15 år, kunne jeg aldri tenke meg å flytte dit.

Bondesønnen Odd Sande, fra Sande på Sandøya, ble sjøkaptein i rederiet Fred Olsen. Hans Sande elsket å være med faren på sjøen. Sønnen fikk henge rundt med matrosene, være med å pikke rust, male litt eller gå på broa med styrmannen.

– Søstrene mine ble kvalme, så de ville ikke være med. Jeg ville bli sjømann.

Søstrene er Lillian, den eldste, Wenche, i midten og Grete, som er hans tvillingsøster. Hans og Grete.

– Den har vi levd med hele oppveksten, altså, ler Hans.

Opp gjennom skoleåra inneholdt alle stiler og oppgaver noe fra det maritime liv. Gutten sugde til seg sjømannssjargong og skrøner og slukte alt han hørte. Han vevde seg selv inn i historiene: «Med pappa til Rotterdam» inneholdt mer enn selvopplevde historier fra dekk og bysse.

Kampen for norsk lønn i nasjonale farvann

– Vi er et tradisjonsrikt forbund som er avhengige av at politikerne gir oss gode rammevilkår, sier Hans Sande. Vi har kjempet for norske lønns- og arbeidsvilkår i nasjonale farvann siden 2008. Det er bare 32 prosent av kystflåten vår som går under norsk flagg og med norske forhold. Når vi har LO med oss, får stemmen en dypere tone, mener Sande, som var en pådriver i prosessen.

Han understreker at forbundet hadde hatt et formalisert samarbeid med LO i 18 år, da de ble med i 2017, så det var på tide.

Fra rederi til rederi

Hans ville begynne på Sjøguttskolen i Borre, men mor sa nei. Far også, for den saks skyld, mange sjøfolk vil ikke at ungene skal gå samme vei. Det ble yrkesskole og plate- og sveiskonstruksjon. På Framnes mekaniske verksted kunne han være med å bygge skip og andre stålkonstruksjoner. En mandag i september i 1979 skulket han og tok toget til Oslo. Han hadde kledd seg fint, lagd små visittkort hvor det stod «Hans Sande, Sandefjord» og telefonnummeret: 66252. Han ville ut.

– Jeg begynte på høyre side av slottet. Jeg var innom alle de store rederiene. De var høflige og imøtekommende, men jeg fikk samme beskjed hele veien. Jeg hadde ikke sjøguttskolen. Til slutt var det bare ett rederi igjen. Fred Olsen. Jeg visste det ville bli bråk hjemme.

17-åringen ventet til slutt før han trådte over terskelen til farens arbeidsgiver. Han fikk det samme svaret der. Men da han skulle legge igjen visittkortet, var det en som kjente igjen navnet. Om han var i slekt med Odd Sande? Rak i ryggen svarte Hans at ja, det er faren min. Dermed dukket det opp en stilling som smører, aller laveste rang i maskinrommet. Men, foreldrene måtte gi tillatelse. Han var bare 17 år.

(Saken fortsetter under bildet)

BERBY: Det var på Berby det hele startet, fraktebåten på 2500 tonn.

Sissel M. Rasmussen

Med Berby til Europa

– Det var far som tok telefonen: Hvor er du, spurte han. Hos Fred Olsen sa jeg, og fortsatte kjapt, kan jeg få snakke med mor?

Det var mor som var kaptein hjemme. Han sa han hadde fått hyre. Da sa mor ja.

– Ei uke senere var jeg med Berby som smører på Nordsjøfart. Et frakteskip på 2.500 tonn. Jeg hadde jo vært med far på Berby, og kjente nesten hele mannskapet. For første og eneste gang i mitt liv ble jeg sjøsjuk. Jeg hadde ikke så mye erfaring med å være i maskinrommet.

Til tross for ei svimlende lønn på 2.990 kroner i måneden, ble han ikke så lenge om bord. En kveld de gikk ut fra Lisboa fikk de se cruiseskipet Royal Viking Sky, opplyst med lyslenker i mørket. Hans visste at det var et slikt skip han ville ut på. Og han ville opp på dekk. Men rederiet sa nei. Han manglet to måneder på å få en dekksguttjobb. Hans sa opp, gikk i land i Oslo, kjøpte togbillett hjem til 29 kr. Fri hjemreise var det nemlig bare etter 6 måneder.

Kloster Cruise neste

Allerede dagen etter tar han toget til Oslo, går rett opp på kontoret til Kloster Cruise i Haakon den VIIs gate og søker hyre. Har du fartstid, er spørsmålet. Han drar opp sjøfartsboka; Ja, jeg har vært smører hos Fred Olsen. Det gjør susen. Han får dekksgutt-jobb på MS Southward. Laveste rang på dekk, på sitt første cruiseskip. Skipet har base i Miami. Han er ikke myndig og må reise ut sammen med maskinsjefen. Uka etter mønstrer han på.

– Å komme til USA, å se alt det du har sett på tv, Yellow cab! Vi overnattet på Holliday Inn, hvor rommet var like stort som begge soverommene hjemme! Det var skrekkblanda fryd.

(Saken fortsetter under bildet)

MS Windward, Kloster Cruise 1993.

Sissel M. Rasmussen

Port of Miami

I 1980 var denne havnen en sentral cruisebåthavn med et stort norsk miljø.

– Velferdssenter, sjømannskirke, fotball, svømming og friidrett. Bare Kloster og Wilhelmsen hadde fire skip hver i havna. Nå er alt borte. Velferden for sjøfolk er bygd ned. I utenriksfart var vi ute i seks måneder. Nå er ruten normalt på fire til åtte uker, de lengste på 12 uker. Fartøyene er større, og det er bedre tilrettelagt for trening om bord. Men sjøfolkene mister det store sosiale fellesskapet. Vi spilte fotball hver onsdag i Ocho Ríos på Jamaica. Det var eksotisk. Vi vant til og med verdensmesterskapet i fotball for sjøfolk et år, en serie på 16 kamper. Der var det alt fra folk med de fineste fotballskoene til russere som spilte i noe som mest lignet beksømstøvler.

Dagens forhold: Det blir 34.000 kroner dyrere for Color Line å ha matrosen Thomas som ansatt

(Saken fortsetter under bildet)

BURSDAG I GALLA: Wisecaptain Sande feirer 30-årsdagen sin ombord på MS Windward i september 1993, på Barbados.

Sissel M. Rasmussen

Hardt arbeid og flaks

Siden har det gått fra skip til skole til skip. Etter tre år kom han inn på styrmannsskolen i Tønsberg. Etter ett år som 2. styrmann fortsatte han på Maritim Høgskole i samme by og gikk ut som sjøkaptein klasse D1 i mars 1988. Kaptein Odd var stolt av sønnen som aldri ga opp sjømannslivet. Skjebnen ville det slik at dekksgutten kom tilbake til MS Southward, nå som 1. styrmann og navigasjonsansvarlig.

Men i 1987 hadde hele den norske cruiseflåten flagget ut til Bahamas. Han traff igjen de norske offiserene, men mannskapet var filippinere. Antall norske sjøfolk var falt fra 36.000 på 70-tallet, til rundt 14.000 på det tidspunktet. I dag ligger tallet på norske sjøfolk rundt 20.000 (2018-tall red. anm).

Kapteinen går i land

Det har liksom flaska seg for Hans Sande. Mulighetene har dukket opp til rett tid. Han fikk avtjent verneplikten mellom Sandefjord og Strømstad, med så mye fritid at han tok eksamen som privatist og ble branningeniør med maritimt tilsnitt, det året. Og han møtte Linda, sin tilkommende. Kloster Cruise bygde nytt skip i Frankrike, og Sande ble departementssjef på dekk. Alle funksjoner ombord bygges opp fra bunnen.

4. mai 1993 går MS Windward ut med Hans Sande som wisecaptain. Skipet blir døpt av Barbara Bush i Los Angeles. Han feirer 30-årsdagen om bord i september samme år. Og visste allerede da at denne karrieren tar slutt. Han ville gå i land om han stiftet familie. Da Linda blir gravid i 1994, sier han opp. På sin siste tur til San Juan i Puerto Rico blir kapteinen akutt syk, og Sande blir bedt om føre skipet som kaptein, siste uka på jobb.

– Det kunne ikke vært en bedre måte å slutte på, sier han.

(Saken fortsetter under bildet)

UTSYN: Det er her han sitter når han slapper av, og ser utover fjorden og båttrafikken.

Sissel M. Rasmussen

Kontormann med båt

Cruisebåtlivet sluttet der, men Hans Henrik kom til verden i 1995, og Sofie 15 måneder senere. Travelt igjen. Deretter vel et par år i Veritas, før Scandi Line trengte en ambulerende kaptein mellom Sandefjord og Strømstad. Det kalles jojo-skipper – en avløser rett og slett.

– Det passet perfekt. Jeg tror jeg er den eneste kapteinen i utenriksfart som kunne hente ungene i barnehagen hver dag. Strømstad er utenriks.

Jobben som kaptein i det lille rederiet Kystlink ble det siste i rekken. De drev RoRo-transport mellom Norge og Danmark.

– Dette var en underdog, og jeg var lei av fergetrafikken. Men det var et blodslit i fire år, forteller Sande.

Medlemmene i Sjøoffisersforbundet kjenner ham godt, fordi han har holdt sikkerhetsstyringskurs for dem i en årrekke. I 2006 ble han oppringt og spurt om han kunne tenke seg jobben som direktør i forbundet. Han var ikke sikker, men takket ja.

– Jeg har ikke angret en dag, sier Hans Sande.

Han har opprettholdt sertifikatene sine og seiler hvert år. Akkurat nå er han mest opptatt av at sjøfolkene skal få landlov under koronatiden. At mannskapsbyttene skal fungere som normalt. Internasjonalt har sjøfolk vært ute i opptil ett år. De får ikke komme i land.

– Ingen vil ta ansvar. Ute av øye, ute av sinn. Dette må vi få gjort noe med. Politikerne må ta ansvar, avslutter Hans Sande.