Slik vil LO bli førstevalget for arbeidstakere med høyere utdanning

Ragnhild Heyerdahl

ragnhild@lomedia.no

Ring, ring. En høflig mannsstemme svarer i den andre enden, og presenterer seg som Erling.

– Hei, er det du som er klubbleder for NTL ved NIVA?

– Tja, jeg er i hvert fall det nærmeste du kommer.

Noen dager senere er det et fast håndtrykk som møter oss i resepsjonen til Norsk Institutt for vannforskning (NIVA) i Forskningsparken i Oslo. Erling Aarhus Bratsberg har hvit laboratoriefrakk og geleider LO-Aktuelt inn i hjertet av forskningsinstituttet: Laboratoriet.

På arbeidsbenkene står kolber og stativer med reagensrør, analysemaskiner og PC-er. «Caution. Biological hazard» advarer et gult fareskilt på en dør. En håndskrevet lapp formidler en annen advarsel: «Moren din jobber ikke her.» Noen er åpenbart ikke helt fornøyd med kollegaenes ryddeinnsats. Det er litt overfylt, unnskylder Bratsberg. De skal snart flytte til større lokaler på Adamstuen.

Inne på et rom uten vinduer og med påfallende gult lys fra taket holder Bratsberg på med sine analyser. Vannprøvene i reagensrørene inneholder sjøvann, og Bratsbergs oppgave er å analysere konsentrasjonen av klorofyll i vannet. Klorofyll brytes ned i vanlig dagslys, forklarer han. Derfor det gule lyset.

(Saken fortsetter under bildet)

ANALYSE: Laboratorieingeniør Erling Aarhus Bratsberg analyserer konsentrasjonen av klorofyll i vannprøver fra en norsk fjord. Lyset i rommet må være gult, så ikke klorofyllet brytes ned.

Sissel M. Rasmussen

Ferdig organisert

Erling Aarhus Bratsberg er laboratorieingeniør. Han er også de facto leder for Norsk Tjenestemannslags forening ved NIVA. Det vil si, egentlig er han bare styremedlem, men siden foreningen ikke har klart å finne noen som er villige til å ta på seg ledervervet, så er det Bratsberg som inntil videre møter ledelsen til forhandlinger.

Nesten 250 mennesker har sitt daglige virke hos Norsk Institutt for vannforskning. Mer enn halvparten har forskerstillinger, resten er blant annet rådgivere, teknikere, administrativt ansatte eller, som Bratsberg selv, laboratorieingeniører.

Sistnevnte yrkesgruppe er i flertall i NTL-foreningen, forklarer Bratsberg. For øyeblikket er de 18 medlemmer. For et forbund som rekrutterer alle yrkesgrupper, fra renholdere til professorer, er potensialet med andre ord stort. Men ifølge Bratsberg går det smått med rekrutteringen. Gamle medlemmer slutter eller går av med pensjon. Og de fleste nyansatte er allerede organisert når de begynner.

På en stadig mer internasjonal arbeidsplass støter Bratsberg dessuten på et annet problem:

– De utenlandske forskerne er overrasket over at også vi og forskerne er organisert. De har en oppfatning om at fagforeninger ikke er for dem med høyere utdanning, sier han.

(Saken fortsetter under bildet)

PÅ LABORATORIET: Forsker i økotoksokologi, Ana Catarina Almeida, analyserer sjøvann for fosfor og fosfat.

Sissel M. Rasmussen

Tekna størst

– LO er – og skal være – det naturlige stedet å organisere seg om du har høyere utdanning, sa LO-leder Hans-Christian Gabrielsen under Arendalsuka i fjor sommer.

På NIVA ser det ikke akkurat slik ut. Brorparten av dem som jobber her, har høyere utdanning innen naturvitenskapelige og tekniske fag. At NTL ikke står sterkere, er i og for seg helt i tråd med statistikken. Ifølge forskningsstiftelsen Fafo er dette en del av arbeidsmarkedet der LO knapt har fotfeste. Blant dem med master- eller doktorgrad innenfor naturvitenskap, håndverk og tekniske fag, er bare 2 prosent med i et LO-forbund.

NTL var i sin tid den første fagforeningen på NIVA. I dag er det Tekna som er størst med 64 medlemmer. Deretter følger Forskerforbundet hakk i hæl med oppunder 50 medlemmer. Også NITO og Naturviterne har hver sine foreninger.

– Særlig Tekna og NITO er flinke til å hanke inn folk på universitetene og høyskolene. De har sosiale arrangementer som studentene setter pris på, og arrangerer foredrag og kurs med faglig innhold. De hjelper studentene å få nettverk ut mot bedrifter. Det har jeg inntrykk av at vi har vært dårlige på, sier Bratsberg.

(Saken fortsetter under bildet)

BEST PÅ Å VÆRE FAGFORENING: Erling Aarhus Bratsberg er styremedlem i NTL-foreningen på NIVA. Han mener NTLs støtteapparat dersom man trenger hjelp i arbeidsforholdet sitt, er den fremste medlemsfordelen forbundet kan skilte med. – Gode forsikringsordninger har de andre også, kommenterer han.

Sissel M. Rasmussen

Flere tar høyere utdanning

I praksis eksisterer det en viss teigdeling mellom de norske hovedorganisasjonene. Mens LO og YS har sitt grunnfjell blant arbeidstakere med kortere utdanning, har den store hopen av medlemmer i Akademikerne og Unio høyere utdanning. Mens 52 prosent av Akademikernes medlemmer har en mastergrad eller mer, gjelder dette ti prosent av LOs medlemsmasse.

I avisene kan vi lese om «mastersyke». Mer enn hver tredje nordmann har nå høyere utdanning, og i aldersgruppen 30-39 år har nesten én av to tatt universitets- eller høyskoleutdanning. Ifølge enkelte analyser vil halvparten av de yrkesaktive ha høyere utdanning allerede i 2035.

– Arbeidslivet er i endring, og LO skal reflektere det arbeidslivet, ikke bare slik det er i dag, men også om fem, ti og femten år, uttalte LO-lederen under Arendalsuka.

Skal organisasjonen lykkes med det, haster det å holde tritt med utviklingen. Andelen er økende, men fortsatt har færre enn én av fem yrkesaktive i LO utdanning tilsvarende to år eller mer fra universitet eller høyskole.

En kjerneoppgave

Det handler kort og godt om hvilken plass LO skal ha i norsk arbeidsliv. LO er fortsatt landets største arbeidstakerorganisasjon, men pilene har lenge pekt nedover. På begynnelsen av 1970-tallet var om lag to tredeler av de fagorganiserte med i et LO-forbund. I dag gjelder det under halvparten. Samtidig vokser hovedorganisasjonene Unio og Akademikerne.

Dersom man ikke lykkes med å nå ut til flere med høyere utdanning, vil det bli vanskelig å opprettholde LOs posisjon i norsk arbeidsliv. Derfor må det å rekruttere medlemmer med høyere utdanning også bli en større del av LOs kjernevirksomhet, er budskapet fra LOs ledelse.

– Hele LO må endre seg for å være den organisasjonen folk med høyere utdanning trenger og ønsker seg, sa førstesekretær i LO, Julie Lødrup, da hun nylig sparket i gang kampanjen «LO for alle».

Elleve forbund og til sammen 17 prosjektsekretærer skal i løpet av de neste årene jobbe dedikert for å få flere høyskole- og universitetsutdannede til å velge et LO-forbund. Lærere, sykepleiere, ingeniører, forskere og ledere er blant målgruppene for kampanjen.

For alle lønnsmottakere

Visjonen om et «LO for alle» er imidlertid ikke ny. Den strekker seg tilbake til etterkrigsårene, om ikke enda lenger, forteller Jan Messel, historiker og forsker ved Senter for profesjonsstudier ved OsloMet.

Historisk har LO i all hovedsak rekruttert blant arbeiderklassen. Før krigen jobbet nesten åtte av ti LO-organiserte innen industri, håndverk, anlegg eller transport. Så kom etterkrigsårene med stor optimisme. Landet skulle gjenreises. Med regjeringen Gerhardsen i førersetet skulle industri- og velferdsstaten bygges. Samtidig vokste antall funksjonærer, og for Arbeiderpartiet ble det viktig å inkludere og sikre oppslutning fra funksjonærene. De spilte en sentral rolle i gjenreisningen av landet.

I denne perioden slutter også LO å snakke om seg selv som en organisasjon for arbeiderklassen, forteller Messel. I stedet begynte man å snakke om LO som en organisasjon for alle lønnsmottakere.

Det tydeligste vendepunktet kom på kongressen i 1957 da organisasjonen skiftet navn fra Arbeidernes Faglige Landsorganisasjon til Landsorganisasjonen i Norge. LO skulle ikke lenger være bare for arbeiderklassen, men for hele det arbeidende folk, forklarer Messel.

(Saken fortsetter under bildet)

FORSØKT SIDEN KRIGEN: Det er ikke noe nytt at LO gjerne vil organisere nye grupper i arbeidslivet, sier historiker Jan Messel ved OsloMet.

Benjamin A. Ward, OsloMet

Arbeider og funksjonær

Skillet mellom de med og de uten høyere utdanning er egentlig av nyere dato, forteller Messel. I begynnelsen snakket man heller om arbeidere og funksjonærer. Funksjonærene var først og fremst «de andre»; de som ikke jobbet med fysisk produksjon eller transport av ting, forklarer Messel.

Allerede før krigen var det flere forbund med en ikke uvesentlig andel funksjonærer i LO. Og i 1947 fikk LO sitt første forbund for tjenestemenn i staten, da Norsk Tjenestemannslag (NTL) så dagens lys. «Fra LOs side var det ikke noen voldsom interesse for nykomlingen», skrev Inger Bjørnhaug og Terje Halvorsen i trebindsverket om LOs historie.

Det var ikke fritt for at funksjonærene og de høyt utdannede ble sett på med betydelig skepsis fra deler av det «gamle» LO. På den ene siden innså man at arbeidslivet var i endring og at det var nødvendig å nå ut til «de nye gruppene» dersom LO skulle beholde sin posisjon i arbeidslivet. På den andre siden fryktet mange at disse gruppene kunne komme til å bryte ned verdigrunnlaget til organisasjonen og ødelegge LO innenfra.

Da LO-leder Konrad Nordahl gikk av i 1965, pekte han nettopp på «utdannelsessamfunnet», hvor en stadig høyere andel av landets innbyggere hadde videregående opplæring. I dette samfunnet, mente Nordahl, ville man etter hvert få en ny mennesketype «hvis mentalitet og kanskje også samfunnssyn kommer til å skille seg mye fra den type mennesker som har vært grunnlaget for fagbevegelsens virksomhet». «Villigheten til å betale i fellesskapets kasse minker ofte proporsjonalt med trangen til å komme høyest mulig opp på samfunnsstigen», sa LO-lederen i sin tale.

Vil du ha studiefri med lønn? Sjekk hva du kan få

Det første profesjonsforbundet

Skepsisen mot «de nye gruppene» har preget LO til langt inn i moderne tid, mener historiker Jan Messel. Da Sosionomforbundet sluttet seg til LO i 1971, var det flere som mente at det å organisere etter yrke og profesjon var en trussel mot LOs verdigrunnlag, påpeker han.

– Man oppfattet at profesjonsforbundene bare slåss for egne interesser. Man snakket om «snevre gruppeinteresser» som ble satt opp mot fellesskapets interesser.

Det måtte en akademiker til for å gi profesjonsinteressene legitimitet i LOs strategier. I 2001 ble Gerd-Liv Valla klappet inn som ny LO-leder etter Yngve Hågensen. Valla var ikke bare den første kvinnelige lederen i LOs historie. Hun var også den første akademikeren og den første fra offentlig sektor.

Allerede i sin periode som nestleder hadde Gerd-Liv Valla markert at hun var opptatt av andre grupper enn de tradisjonelle LO-gruppene. Finn Erik Thoresen, den nyvalgte nestlederen, mente Valla sto for de tre l’er: likestilling, likelønn og langtidsutdannede.

– Det å komme til LO i 1997 og begynne med langtidsutdannede, var ikke like enkelt, forteller Valla selv til LO-Aktuelt.

– Jeg husker godt at en fornuftig forbundsleder sa til meg: Er det ikke viktigere at folk er organisert enn hvor de er organisert? Kan ikke LO konsentrere seg om det som har vært LOs tradisjonelle medlemsgrupper, og overlate til andre å organisere de med lang utdanning?

Men Valla sa nei. Hvis LO ikke skulle bry seg om de med lang utdanning, ville LO gradvis bli svekket mer og mer, argumenterte hun.

(Saken fortsetter under bildet)

SOLIDARITET: – LOs styrke er at vi favner så bredt. At vi er opptatt av rettferdighet og solidaritet. Vi kan aldri bli en organisasjon som rekrutterer folk bare på gode forsikringsordninger, sier tidligere LO-leder Gerd-Liv Valla.

Martin Guttormsen Slørdal

Satset på studenter

I et LO-fellesskap der majoriteten av medlemmene hadde videregående eller fagskole som sin høyeste utdanning, var det viktig å trå varsomt fram. Valla brukte bevisst begrepet «langtidsutdannede», ikke «utdanningsgruppene».

– For som en brannmann sa: «Jeg har utdanning jeg også».

Som nestleder ledet Valla utredningen «Rettferdig lønn for langtidsutdannede». Den anbefalte fire tiltak for å gjøre LO mer relevant for dem med høyere utdanning:

• Sikre rettferdig lønn for langtidsutdannede.

• Bedre studiefinansieringen.

• Satse på student- og elevmedlemskap.

• Ta yrkesfaglig identitet på alvor.

– Jeg var kjempespent den dagen vi skulle legge fram utredningen i sekretariatet. Ville de synes at dette var helt bak mål? forteller Valla.

Til hennes store lettelse ble strategien godt mottatt.

– Det vi sa, og det står jeg for fortsatt, er at når de med lang utdanning kan nå høyere lønn enn andre, så er det ikke fordi de har en høyere verdi, men fordi de kommer senere ut i arbeidslivet, og med et stort studielån som skal betales tilbake. Derfor sa vi at man måtte se på livslønna.

Valla-spagaten

I lønnsoppgjøret i 2002 fikk Gerd-Liv Valla gjennomslag for et løft for de kommuneansatte. Både de lavlønte og de langtidsutdannede skulle sikres et godt oppgjør.

Kjell Bjørndalen, lederen i Fellesforbundet, var kritisk. Han mente det ikke var mulig å gi mer både til de lavtlønte og til de langtidsutdannede, men Valla sto på sitt. Med sin bakgrunn fra NTL og LO Stat kjente hun lønnssystemet i offentlig sektor ut og inn.

– Teknisk sett var det ingenting i veien for å gjøre det. Det var et spørsmål om vilje.

Manøveren ble av Dagens Næringsliv kalt for Valla-spagaten, hvorpå Valla svarte at det å gå i spagaten var fullt mulig, bare en trente nok.

– For oss var dette et middel for å holde LO samlet. Det som hadde skjedd forut, var at offentlig sektor hadde blitt hengende etter privat sektor. Hvis det hadde fortsatt over lang tid, kunne disse gruppene begynt å spørre hvorfor de skulle være med i LO, forklarer Valla.

(Saken fortsetter under bildet)

VALLA-SPAGATEN: – Noen, blant dem Kjell Bjørndalen (tidligere leder av Fellesforbundet, red.anm.), mente det ikke var mulig å gi mer både til de lavtlønte og til de langtidsutdannede. Dette var litt ukjent for dem som kom fra privat sektor, der lønnssystemet ikke er like finmasket som i kommunal og statlig sektor, forteller tidligere LO-leder Gerd-Liv Valla.

Martin Guttormsen Slørdal

Trenger en kulturendring

I dag er det en annen statsviter med bakgrunn fra NTL, som sitter i LOs ledelse. Førstesekretær Julie Lødrup mener nettopp LOs bredde er organisasjonens styrke.

– LO har alltid vært spesielt opptatt av å løfte de lavlønte. Hvordan skal LO både ivareta de lavtløntes interesser og appellere til dem med lengre utdanning og høyere lønnsnivå?

– Det mener jeg at vi gjør allerede. Det er bred enighet om LOs lønnspolitikk, også blant medlemmer med høyere utdanning.

Likevel må LO og forbundene tenke nytt om organisasjonene skal lykkes med å nå ut til flere med høyere utdanning, mener Lødrup. Det innebærer alt fra å se på medlemsfordeler og hvilken bistand de kan tilby, til hvilke politiske saker LO bør markere seg på for å være relevant for folk med høyere utdanning, påpeker hun. Også de tillitsvalgte må tørre å tenke utenfor boksen.

– Mange tillitsvalgte gjør en kjempejobb allerede med å rekruttere arbeidstakere med ulik bakgrunn. Men en del steder er det fortsatt sånn at man først og fremst verver nyansatte som har samme type utdanning og yrkesbakgrunn som en selv. Det vi trenger, er en kulturendring slik at det er like naturlig å spørre en statsviter om hen kan tenke seg å bli medlem, som en med fagbrev, sier Lødrup.

– Er det et problem at LO blir sett på som en organisasjon for lavlønte og for industriarbeidere?

– LO er en organisasjon for lavlønte og industriarbeidere, i tillegg til å være en organisasjon for mange, mange flere. Kanskje er det at LO bare blir sett på som en industriorganisasjon en myte vi internt i LO forteller hverandre, uten at det egentlig er grunnlag for det? LO organiserer allerede en hel haug med forskjellige yrkesgrupper, og det tror jeg veldig mange vet.

ÅPEN FOR ALLE: LO er åpen for å organisere absolutt alle yrkesgrupper, ifølge førstesekretær Julie Lødrup. – Jeg mener vi allerede har oppnådd et «LO for alle». Vi ønsker bare å gjøre enda mer av det, sier hun.

Jan-Erik Østlie

Faglige tilbud og nettverk

Sissel Ranneklev, lederen for Tekna-foreningen ved NIVA, er derimot ikke så sikker. Hun tror hennes medlemmer er lite kjent med hva NTL er og står for.

– Selv visste jeg ikke hva NTL var før jeg kom til NIVA, forteller Tekna-lederen.

Ved forskningsinstituttet er utdanningsnivå og yrkestittel langt på vei bestemmende for hvor de ansatte er organisert, forteller hun. I Forskerforbundet har nær sagt alle medlemmene doktorgrad. Til Tekna sogner sivilingeniørene og andre som minst har mastergrad eller hovedfag, mens NTL organiserer laboratorieingeniørene, teknikerne og ansatte i stab- og støttefunksjoner. Når de ansatte først har organisert seg, er det få som bytter fagforening, mener Ranneklev.

Erling Aarhus Bratsberg i NTL mener den faglige identiteten er viktig, særlig for de yngre.

– De er mer karrierebevisste enn vi var før. De er opptatt av å bygge nettverk, sier Bratsberg.

– Hva tror du må til for at LO og NTL skal få flere med høyere utdanning inn i sine rekker?

– Jeg tror vi må bli mer synlige. NTL skal først og fremst drive fagforening. Men kanskje må vi også bli flinkere til å dra inn mere fag. Hvis det er det som skal til, så hvorfor ikke?