Som ny i Norge fikk Helena Bozicevic beskjed om at hun var oppsagt: – Jeg vil passe på at ingen innvandrere blir behandlet like dårlig som meg

Ragnhild Heyerdahl

ragnhild@lomedia.no

– Det står at du er oppsagt, sier han.

Helena skjønner ingenting. Året er 1969, hun er 17 år og har akkurat kommet til Norge fra president Titos kommunistiske Jugoslavia. Hun kan ikke et ord norsk, men har fått seg jobb i vaskeriet på Grand hotell i Oslo, hvor hun har blitt satt til å fylle tørketromlene med vaskede håndklær og tøyservietter. Her har hun jobbet i en måneds tid, og nå har hun altså fått et brev fra sjefen.

– Med hvilken begrunnelse? spør Helena forundret.

– At du er lat, svarer kollegaen, en kosovoalbaner med lenger fartstid i landet enn henne selv.

«Lat?» tenker Helena og får det ikke til å stemme. Ingen på vaskeriet har jobbet mer enn henne. Allerede første dag på jobb dukket avdelingslederen, en godt voksen dame, opp på pauserommet og rev kaffekoppen ut av hendene hennes. Helena hadde ikke riktig forstått hva hun sa. Hun hadde bare oppfattet dette ene ordet: «Kommunist!» Siden den dagen har Helena fortsatt å jobbe når de andre går til kaffe- og matpause. Hun har jobbet åtte timer i ett strekk – hver eneste dag.

Helena Bozicevic sender bud etter den eldre broren sin. Han har vært i Norge litt lenger enn henne og snakker bedre norsk. Broren kommer og går rett til personalsjefen med brevet. Kort tid etter får Helena beskjed: Oppsigelsen er trukket tilbake.

– Da tenkte jeg at en dag, når jeg behersker språket godt nok, så skal jeg lære meg hvilke rettigheter jeg har, og så skal jeg passe på at ingen innvandrere blir behandlet like dårlig som meg.

Les også: Scandic reduserer varsla nedbemanning med 300 årsverk

Saken fortsetter under bildet.

TAR OPPGAVEN PÅ ALVOR: Få ting gjør Helena Bozicevic mer lykkelig enn å lykkes med å hjelpe et medlem. Nå kjemper hun for å bevare arbeidsplassene ved Scandic Helsfyr.

Sissel M. Rasmussen

Kunnskap og mot

Det har gått 51 år siden den gang. Helena Bozecevic har vært hovedtillitsvalgt i 16 år og har gått omtrent alle tillitsvalgtkurs det er mulig å gå. Hun kjenner Hovedavtalen ut og inn, og vet hvor i arbeidsmiljøloven hun skal hente ammunisjon.

– Kunnskap er tillitsvalgtes viktigste verktøy, sier hun.

Så må man selvsagt tørre å bruke kunnskapen, og det tør Helena. En leder har beskrevet det som et «kultursjokk» å komme til Helsfyr hotell. Direktøren hadde ikke sittet lenge i stolen før han meldte seg på kurs i arbeidslivsjuss.

– Da vi fikk ny direktør nå sist, inviterte jeg henne inn på klubbkontoret og viste henne de rullerende vaktlistene som henger på veggen der. Så sa jeg: «Her på Helsfyr har vi en veldig sterk klubb. Så lenge jeg er her, skal de vaktlistene fortsette.»

Det var i februar. Nå er det ikke lenger vaktlistene Helena Bozicevic kjemper for å bevare, men arbeidsplassene. I slutten av juni varslet toppledelsen i Scandic-kjeden masseoppsigelser. Først skulle 1000 årsverk bort. Etter at regjeringen utvidet permitteringsperioden til 52 uker, har ledelsen – etter press fra de tillitsvalgte – gått med på å redusere antallet til 700.

På Scandic Helsfyr har nær samtlige av de rundt 70 ansatte vært permittert siden midten av mars. Bozicevic har kjent på både fortvilelse og sinne. Nå øyner hun håp. Hun har ikke tenkt å akseptere en nedbemanning sånn uten videre.

– Det er ikke grunnlag for oppsigelser nå som permitteringsordningen er utvidet, sier hun.

Bozicevic rister på hodet. Hun får det ikke til å henge på greip. 1. oktober åpner et nyrenovert Scandic Helsfyr dørene. Det nye hotellet får 197 flere rom.

– Hva er da logikken i å si opp folk? Hvorfor kan de ikke la de ansatte være permittert og åpne gradvis opp? spør hun retorisk.

Saken fortsetter under bildet.

TILLITSVALGT: – Jeg er ikke vanskelig, men jeg er veldig opptatt av at lover og regler skal ivaretas. Da er jeg kompromissløs, sier Bozicevic.

Sissel M. Rasmussen

Moren søkte hjelp hos Tito

Hun ble født i året 1951 og vokste opp på den kroatiske landsbygda, i det som den gang het den sosialistiske republikken Jugoslavia.

Helena var den yngste i en søskenflokk på åtte og hang i beina på de større søsknene enten de lekte, jobbet i potetåkeren eller laget mat på kjøkkenet. På gården hadde de høner, griser og kyr, og Helena kan ikke huske at hun noensinne manglet noe.

– Vi hadde nok mat og nok klær. Det var ingen luksus, men det var en fantastisk barndom, sier Bozicevic.

Da Helena var seks år, døde faren av tuberkulose og moren Antonija ble aleneforsørger for alle barna. Hun forsøkte å søke jobb ved den lokale sjokoladefabrikken, men ble avvist. Med sine 45 år ble hun regnet som for gammel. Da skrapte Helenas mor sammen penger til en billett til Beograd, fast bestemt på å snakke med marskalk Tito selv. Her ble hun tatt imot av visepresidenten som lyttet til enkens bekymringer. Så plukket han opp røret, og ringte rett til ledelsen ved sjokoladefabrikken. Da telefonsamtalen var over, sa han bestemt: «I morgen går du på jobb på fabrikken.»

Antonija ble ved den fabrikken til hun gikk av med pensjon.

Opprørsk tenåring

Den sterke rettferdighetssansen har hun fra sin mor, mener Helena. Selv om hun var aleneforsørger med ansvar for åtte barn, var moren nøye med å dele med dem som hadde mindre.

Helena husker godt nabokvinnen som pleide å komme til huset deres med en liten kurv. Mannen hennes var alkoholiker og drakk opp det de måtte ha av inntekt. I landsbyen gikk slarva om at damen ikke dugde til noe. Men fru Bozicevic dømte ikke og fylte kurven med egg, mel og sukker.

– Min mor forsørget den familien, forteller Helena.

Kanskje var det allerede her at sosialisten Helena Bozicevic ble formet, men det skulle gå mange år før Helena erkjente hvilken side av politikken hun hørte hjemme på. I dag er hun medlem av SV, men i lang tid var hun allergisk mot alt «rødt» i politikken.

Hun var ikke eldre enn åtte år da hun først begynte å sette spørsmålstegn ved den kommunistiske ettpartistaten i Jugoslavia. Helena tenkte på søsknene sine, som alle var så forskjellige og mente så ulike ting, og spurte moren sin: «Mamma, når vi søsken er så forskjellige, hvordan er det mulig at 20 millioner mennesker vil stemme på den samme mannen?» Hun skjønte raskt på morens reaksjon at det var et spørsmål hun ikke skulle stilt.

Som tenåring var hun så opprørsk at moren innstendig ba henne om å roe seg ned. «Så lenge du er under 18 år, er det jeg som havner i fengsel. Hvem skal forsørge dere da?» husker hun moren sa.

Helena ville tjene egne penger og søkte jobb på en møbelfabrikk. Men for å få jobben måtte hun fylle ut et skjema som ba henne opplyse hvilken politisk side hennes far, bestefar og oldefar hadde støttet. Helena rev skjemaet i stykker og marsjerte resolutt ut porten.

Les også: Scandic-hoteller skånet egne ledere da de skulle permittere

Et smilende Oslo

Hvordan det ville gått dersom Helena hadde fortsatt sitt liv i kommuniststaten, får vi aldri vite. I stedet tok livet en ny vending. Den to år eldre broren hadde allerede reist til Norge hvor han hadde fått seg jobb ved restaurant Dronningen på Bygdøy. Sjefen hans lurte på om han ikke hadde flere slektninger som kunne tenke seg jobb i Norge. Slik havnet Helena i Oslo, 17 år gammel og sulten på livet.

– Jeg kan ikke beskrive hvor fantastisk det var. Hele samfunnet virket så avslappet. Jeg så så mange smilende ansikter på gata. Der jeg kom fra, var alle så alvorlige.

Flere år senere kunne Helena få spørsmål fra nordmenn: «Hvorfor smiler du så sjelden, du som har et så godt smil?». Hun kan så visst virke litt streng, nesten brysk, i sin opptreden. Men etter et langt liv i Norge har Helena blitt mer bevisst på å smile. Og latteren, den bobler titt og ofte til overflaten mens hun forteller små anekdoter fra sitt liv, som den gang hun satte en lokal banksjef i Kroatia grundig på plass etter at han hadde skjelt ut en av sine kvinnelige ansatte i Bozicevics påhør.

– Han trodde nok jeg kom fra Arbeidstilsynet, humrer Bozicevic.

Ordna forhold

Etter mer enn 50 år i Norge føler hun seg mer norsk enn kroatisk. Neste vår kan hun markere 40 års tro tjeneste ved Helsfyr hotell. Det har vært litt av en reise.

Helena Bozicevic snakker med kjærlighet i stemmen om sine første arbeidsår ved hotellet, den gangen det bare het Helsfyr hotell og var eid av LO og Norsk Folkeferie. Det var som å komme til «himmelriket». For maken til ordna forhold hadde hun aldri opplevd.

– Jeg husker jeg fikk beskjed av hovmesteren at hver servitør ikke skulle ha ansvar for mer enn fem bord, for ingen skulle være utslitt etter en dag på jobb. Man skulle ha overskudd igjen til familien.

Hotellet hadde 115 rom, og i staben var de 100 ansatte. I dag er de 70 ansatte på 250 rom.

Etter at hotellet ble kjøpt opp av Scandic i 2015, er kravet om effektivisering skrudd kraftig til. Sykefraværet har økt, påpeker Bozicevic.

– Utviklingen i bransjen skremmer meg. Jeg tenker på generasjonene som kommer etter. Stakkars folk.

Saken fortsetter under bildet.

PÅ VENSTRESIDEN: – Jeg kom til Norge og var allergisk mot alt som hadde politisk rødfarge, smiler Bozicevic. Etter å ha fulgt med i samfunnsdebatten noen år fant hun etter hvert ut at hun hørte hjemme på venstresiden. I dag er Bozicevic medlem av SV.

Sissel M. Rasmussen

Svart belte

Helena Bozicevic har fylt 69 år. Servitøryrket er fysisk krevende. Sammen med samboeren, også han servitør, holder hun formen ved like. Helena vet hvor mye treningen er verdt. Da hun hadde prolaps i ryggen og ikke klarte å reise seg, var det samboeren som hjalp henne på fote med sitt treningsopplegg.

– Han er min redningsengel, sier hun.

De skofter aldri treningen. Hver dag går de turer sammen. 15–20 daglige kilometer. I tillegg trener de styrke, pilates og aerobic hjemme i stua. Og så kampsport, da. Han praktiserer kung fu, Helena karate. Hun har intet mindre enn svart belte.

– Det føles trygt, forklarer hun ganske enkelt.

KARATE: Helena Bozicevic har trent karate i 15 år og holder gamle kunster ved like hjemme på Etterstad.

Sissel M. Rasmussen

Vanskelig å forlate kollegaene

Når hun en dag går av med pensjon, skal hun ta opp igjen karatetreningen på ordentlig. Tre dager i uka vil hun trene; det har hun allerede bestemt. Men når hun er klar for å gi slipp på arbeidslivet, det vet hun ennå ikke.

– Jeg tenker veldig hardt, smiler Bozicevic.

Det er ikke jobben i seg selv som holder henne tilbake. Langt ifra. Den kunne hun takket farvel til for lenge siden. Det er medlemmene. De uløste oppgavene. Følelsen av at kollegaene fortsatt trenger henne der på klubbkontoret.

– Det føles som om jeg lar dem i stikken hvis jeg slutter, sier Bozicevic.

Men innerst inne vet hun det: Hun kan ikke verne medlemmene på livstid.

– Kanskje jeg gir meg på neste årsmøte, sier hun ettertenksomt.

Sissel M. Rasmussen