Steinar Krogstad ble tillitsvalgt som lærling. Siden har det ballet på seg

Tekst: Helge Rønning Birkelund

helge@lomedia.no

Foto: Sissel M. Rasmussen

– Jeg har nok klare meninger om ting. Men jeg har aldri hatt noe spesielt mål om posisjoner med det jeg driver med. Det er heller slik at jeg er blitt spurt om å ta verv jeg ikke engang har tenkt var aktuelle for meg, sier LO-nestleder Steinar Krogstad til LO-Aktuelt.

LOs 2. nestleder har aldri brukt albuene for å komme seg fram, men har sagt ja når han er blitt spurt. Og har tatt oppgavene seriøst.

Han kan gå inn på en hvilken som helst brakke og bli tatt godt imot. Han er like flink til å snakke med folk på brakkene som verdensvante politikere. Det gjør ingen forskjell.

Valgt på LO-kongressen: Disse skal lede LO fram til 2025

Tillitsvalgt-rollen

– Jeg vil aldri bare være en megafon for frustrasjon. Det er for mange som er det, mener han.

Krogstad mener tillitsvalgtes oppgave er å etablere enighet blant medlemmene om hva som er problemet, hva vi kan gjøre med det og ikke minst gjennomføre det.

– Eller for å si det på en annen måte – fra prat til praksis, sier Steinar Krogstad.

STØDIG TRØNDER: Steinar krogstad er ikke redd for å stå opp for sine meninger. Etter 20 år som heltids-tillitsvalgt vet han hva arbeidslivets konflikter handler om. Og om å jobbe for å få til varige endring for dem som trenger det mest.

Sissel M. Rasmussen

Mye av nøkkelen mener han ligger i å etablere god kontakt med motparten – det vil si arbeidsgiversiden. Og få dem til å skjønne at det er bedre for bedriften å ha arbeidstakerne med seg enn mot seg.

– Det er enkelt for ledere å skylde på ansatte, men også like lett den motsatte veien. Det holder ikke å bruse med fjærene og slå i bordet. Du må ha argumenter og en plan også, mener han.

– Og så har jeg nok en helvetes stayerevne. Når jeg først mener jeg har en god sak, er jeg sta, sier Krogstad.

For tre måneder siden kulminerte karrieren med trippel-verv for en stakket stund: Han var fortsatt nestleder i Fellesforbundet, valgt som andre nestleder i LO og samtidig møtende representant for Arbeiderpartiet på Stortinget.

Han gikk fra kontor til kontor – og hadde et tredje kontor som ventet på ham i Folkets Hus. Han måtte springe mellom dem og være nøye med å rekke de riktige avstemningene.

Han hadde aldri i verden sett for seg å havne på Stortinget. Men mener det er et evig dilemma at fagbevegelsen er for dårlig representert i politikken. Da kan ikke alle si nei.

Hans sentrale karriere startet med forbundsstyret i Fellesforbundet i 2007, plass i forbundsledelsen med leilighet i Oslo fra 2011 til han ble nestleder i 2015. Han pakket ut fra Lilletorget til åttende etasje i Folkets Hus etter LO-kongressen i sommer.

Det passer også bra å ha jobb og kontor i Oslo i dagens livsfase. Samboeren og bonusbarn bor fortsatt i Trondheim, men Steinars to voksne etterkommere bor begge i Oslo – Olav (32) og Nils (33).

I tillegg er han stolt bestefar til Ada.

Du skal lete lenge for å finne en antydning til skandaler med 61-åringen. Det har han vært bevisst på å unngå gjennom hele karrieren. Han er ingen klemmer og passer på å forsvinne på rommet før Kveldsnytt.

SKIFTET PARTI: Steinar Krogstad forlot SV til fordel for Arbeiderpartiet for flere år siden.

Sissel M. Rasmussen

Ble tidlig skolelei

Vi skrur klokka tilbake i tid – til 1960. Steinar Krogstad blir født på Svartlamoen, hvor han tilbrakte sine tre første leveår. På østsiden av Trondheim, hvor han har holdt seg hele tiden siden. Så bygde familien eget hus, på Nidarvoll i samme by.

Alle i klassen på skolen kom fra distriktet. Få hadde foreldre som var oppvokst opp i Trondheim.

Faren jobbet på Nobø, opprinnelig en bøttefabrikk, som senere har produsert kontormøbler, blant mye annet.

– De lagde kontormøbler som aldri gikk i stykker, sier Steinar.

Moren var hjemmeværende til han klarte å sette på – og koke – poteter selv. Da han var rundt 11, begynte moren å jobbe deltid på butikk.

Etter hvert ble Steinar tømrer. Hans tre år yngre bror ble rørlegger. Moren sa alltid at hun manglet én sønn, som kunne blitt elektriker. Så hadde de fleste behov vært dekket.

Barne- og ungdomsskolen var ikke interessant for Steinar. Han kom litt for mye i konflikt med lærerne. Alt det som var spennende, foregikk utenfor skolen.

Gymnas var lite aktuelt for ham. I stedet ble det først 10. klasse – så en budjobb – før han kom inn på tømrerlinja.

Spesielt en hendelse hadde stikk motsatt effekt enn hva den kvinnelige læreren fra Nord-Norge ville oppnå. Elevene måtte for enhver pris unngå å havne på en fabrikk med dørgende kjedelig arbeid, som hun selv hadde hatt en sommer. Derfor burde elevene jobbe for best mulig karakterer det siste halvåret på ungdomsskolen.

Hun bommet totalt. Flesteparten av elevene hadde foreldre som drev med praktiske yrker. Steinar tok ordet og det eskalerte til en ordveksling hvor den kvinnelige læreren eksploderte, reiste pekefingrer mot Steinar og kalte ham en kommunistspire.

Selv holdt han seg saklig og rolig, som han alltid gjør.

– Jeg visste ikke engang hva det betydde å være kommunist. Hadde det noe med kommunene å gjøre?

Jeg fant fram leksikonet, søkte på ordet og fant ut at det ikke virket så galt å være kommunistspire likevel. Uansett: Det motiverte ikke meg, men hadde stikk motsatt effekt. Jeg skulle i alle fall ikke søke gymnas. Og gjorde ikke mer skolearbeid det semesteret.

I ARENDAL: Det er fint med sjøen i Arendal, men ikke helt som Nidelva, som Krogstad ser ned på fra der han bor i Trondheim.

Sissel M. Rasmussen

Kjente seg igjen

Han har alltid vært A-menneske. Han hadde ofte tid til å høre på musikk før han gikk til skolen. Da gikk det i Bruce Springsteen.

Steinar satt på rommet og oppdaget at tekstene på låtene sto trykket på innsiden av coveret. Og Springsteen hadde helt andre tekster enn de andre. Mest om ungdom på vei ut av gutterommet, om forholdet til foreldregenerasjonen, arbeid og kjærlighet. Tekster som fortalte veldig mye om hans egen situasjon og miljø.

– Bruce Springsteen hadde tekster som betydde noe for meg, sier han.

Låten «No Surrender» oppsummerer blant annet hans forhold til skolen: «We learned more from a three-minute record, baby. Than we ever learned in school».

Etter skoletiden gikk Krogstad i lære hos Jernbeton. Et lokalt firma som senere, etter mange innviklede oppkjøp i bransjen, ble en del av Veidekke.

Steinar startet karrieren som tillitsvalgt for lærlingene. Han ble raskt «god» på overenskomsten – og fant ut at lærlingene ble lurt på sin akkordlønn. Men det skulle ta to år før han fikk ordnet opp i det.

Senere ble han ungdomstillitsvalgt i fagforeningen. Han ble lærlingenes tillitsvalgte i 1981 – som 21-åring. Og senere klubbleder. Deretter har det altså ballet på seg.

Hans ilddåp kom da det ble innført 37,5 timers arbeidsuke og bedriften ville «ta» kaffepausen klokka 09.00. Han vant også den kampen. Ni-pausen ble ikke fjernet.

SPRINGSTEENFAN: «We learned more from a three-minute record, baby. Than we ever learned in school».

Sissel M. Rasmussen

Byttet parti

Eldre tillitsvalgte husker Steinar Krogstad som SV-medlem. I midten av tenårene meldte han seg inn i SU og var senere aktiv i partiet SV.

Overgangen til Arbeiderpartiet skjedde etter at Erna Solberg inntok statsministerboligen i 2013, og etter at han var valgt inn i toppledelsen til Fellesforbundet.

Slik forklarer han hvorfor det skjedde:

– SV slet med å sitte i regjering, samtidig som Ap etter valgnederlaget slet med å ikke sitte i regjering.

Jeg var passivt medlem i SV i flere år, hadde blitt hovedtillitsvalgt og hadde hovedansvar for barna. Når et parti synes det er for belastende for medlemmene og velgergrunnlaget å sitte i regjering, melder jeg pass, sier Steinar Krogstad.

Han er i dag opptatt av at både SV og Rødt har klare meninger om hvilken politikk de som er i regjering, skal føre. Men vil selv ikke være en del av makta. Dermed kan de få økt oppslutning gjennom sin misnøye til regjeringen, uten at de noen gang selv vil få sin politikk gjennomført. Slik bør det ikke være, mener Krogstad.