Jan-Erik Østlie

jan.erik@lomedia.no

– I dag er fagbevegelsen i Tyrkia i lomma på president Erdogans parti AKP, sier Stian Bromark, som nylig utga boka «Tyrkia – landet mellom to verdener».

Bromark er ved siden av å være forfatter også redaktør for nettpublikasjonen Agenda Magasin.

Mer og mer monokulturelt

Terrorangrepet i New York 11. september 2001 satte i gang noe hos Bromark. Da skjønte han virkelig at konflikten mellom islam og Vesten var alvorlig.

Sammen med Dag Herbjørnsrud skrev han i 2002 boka «Blanke løgner, skitne sannheter», ei bok som undersøker hvilke ideologiske strømninger som overtok verden i løpet av 1990-tallet etter at Berlin-muren var blitt historie og Sovjetunionen var død og begravet.

Bromark ble opptatt av forholdet mellom Hellas og Tyrkia.

I det osmanske riket, som var stort og inneholdt flere av dagens europeiske land, levde islamske og vestlige verdier side om side på en fredelig måte helt fram til 1800-tallet.

I 2011 startet Bromark arbeidet med ei ny bok som i 2016 fikk tittelen «Hjemreiser». Her går han enda tettere på forholdet mellom Hellas og Tyrkia – og dannelsen av landet Tyrkia i 1923.

Årets bok «Tyrkia – landet mellom to verdener», sier han, er i flukt med «Hjemreiser».

Han forteller at i en by som Istanbul bodde det for 100 år siden 200.000 grekere. I dag er det bare 2.000 igjen. Tyrkia, og ikke minst Istanbul, er blitt mer og mer monokulturelt.

– Behandlingen av sine minoriteter, er ikke tyrkerne så flinke til, sier han.

FORFATTEREN: Stian Bromark har fulgt Tyrkias historie i lang tid og ser at landet under nåværende president blir mer og mer autoritært.

Jan-Erik Østlie

Kontrollerer fagbevegelsen

Tyrkia ble seint industrialisert. Blant annet derfor var de seint ute med fagorganisering.

Fagbevegelsen dukket opp om lag samtidig med radikaliseringen av ungdommen, forteller Bromark. Og den ble knyttet til den politiske venstresida.

Fagbevegelsen vokste fram til 1980. Da kom det brutale militærkuppet. Fagbevegelsen ble fullstendig kneblet.

– Alle de politiske partiene i Tyrkia har funnet sine måter å kontrollere fagbevegelsen på, sier han.

Res Publica

I 2013 ble det forbudt å demonstrere på Taksimplassen i Istanbul. Organisasjonsgraden har gått kraftig ned siden 1980. I dag ligger den under 10 prosent.

Den delen av fagbevegelsen som assosieres med den islamske bevegelsen, har imidlertid vokst.

– Erdogan hyller arbeiderne på 1. mai, men det skal foregå på hans premisser, forteller Bromark.

Opposisjonen er militæret

Som i flere andre land rundt Middelhavet, er ofte militæret den til enhver tid sittende regjerings verste fiende. Militærkuppene florerer. Tyrkia har også hatt flere av dem.

Bromark forklarer dette med at militæret i Tyrkia raskt ble en elite etter dannelsen av landet i 1923. Og de var sterkt nasjonalistiske.

I 1960 valgte militæret for første gang å gripe inn og avsette den valgte regjeringen. Militærkupp gjentok seg deretter både i 1970, 1980, 1997 og i 2016. Sistnevnte er det eneste som ble mislykket sett fra det militærets side.

Dagens president, Recep Tayyip Erdogan, slo det raskt ned.

– Erdogan er den første tyrkiske presidenten som har klart å vingeklippe militæret. I dag er de veldig regjeringslojale, sier Bromark.

Litt lut i overkroppen

Et autoritært styresett i Tyrkia er, ifølge Bromark, en historisk tradisjon. At all opposisjon renskes vekk, er mer regelen enn unntaket.

Han mener Erdogan er ganske paranoid og at han gjerne ser spøkelser på høylys dag. At han har skaffet seg mange fiender, er hevet over enhver tvil. Steinrik har han også blitt.

Ved presidentvalget i fjor fikk han noe overraskende fornyet tillit med om lag 52 prosent av stemmene. Ved lokalvalget nå nylig ble imidlertid ikke partiet hans AKP lenger det største partiet. Dermed tapte han for første gang et valg.

Det pleier ikke presidenter av hans type å akseptere, men Bromark merket seg at denne gangen var han langt mer ydmyk enn tidligere.

– Han sa til og med at dette skulle han lære av. I mine øyne framstår han nå mer som USAs president Biden, litt lut i overkroppen, forteller Bromark.

Erdogan har også sagt at dette er hans siste presidentperiode fordi han ifølge loven ikke kan velges mer, men hvem veit?

Erdogan versus Atatürk

Mustafa Kemal Atatürk er Tyrkias grunnlegger og fortsatt store helt for svært mange. Han døde i 1938. Det var han som ønsket å vende landet mot Vesten. Og som forsøkte å gjøre landet mer sekulært.

– Hvilket forhold har Erdogan til Atatürk?

– Han har brukt 21 år på gradvis å viske ut minnet om Atatürk. I starten kunne han ikke gå for hardt ut, men nå forsøker han å sette seg sjøl inn i hans rolle som Tyrkias far.

For mens Erdogan er østlig orientert, var Atatürk vestlig. Men troen på nasjonalismen og patriotismen delte de.

Tyrkia og EU

Det har i lang tid vært spekulert i tyrkisk medlemskap i EU. Foreløpig har det strandet.

– Blir de noen gang sammen?

– Ikke på Erdogans vakt. Skal Tyrkia inn, må Erdogan ut, sier Bromark.

Forfatteren mener Tyrkia hadde en sjanse tidlig på 2000-tallet. Nå tror han Erdogan mener at Europa er blitt for islamofobe – at de ikke vil ha med Tyrkia i EU fordi tyrkerne er muslimer.

Skjønt, Tyrkia kunne ha trengt Europa som handelsmarked, landet kunne hatt brukt for det indre markedet. For AKP er et veldig næringsorientert parti med sterke religiøse sympatier.

Bromark sammenligner AKP med Kristelig Folkeparti. Men Erdogans allierte ligger østover.

Et annet moment som vanskeliggjør et tyrkisk EU-medlemskap, er flyktningkrisa i 2015. EU vil ikke gjøre det for lett for flyktninger utenfor Europa å komme inn, mener Bromark.

Ankara versus Istanbul

Alle med litt kjennskap til Tyrkia syns kanskje det er rart at Ankara, en by midt inne i landet på den anatoliske høysletta, er hovedstaden i landet. Det er en arv fra Atatürk.

Bromark forteller at Ankara ble valgt fordi det var der motstandskampen etter den første verdenskrigen sto.

Det passet bra med tanken om at de skulle lage et Tyrkia for tyrkere.

Folk øst i dette store landet som også tilhører Asia er mer rurale, de regnes gjerne som «svarte tyrkere», mens de i vest betegnes som «hvite tyrkere». Det er en viss motsetning her. Atatürk var hvit, Erdogan er svart. Bromark mener at Ankara har blitt et slags politisk sentrum i landet, men det er fortsatt Istanbul som er den viktigste byen.

– Istanbul er hjerte av Tyrkia, sier han.

Krydder og janitsjarkorps

– Hva er Tyrkias bidrag til resten av Europa?

– De har vært brobyggere mellom Østen og Europa. Og så må vi ikke glemme alt det krydderet de har eksportert til oss.

Forfatteren peker også på at både Hellas, Bulgaria og noe av Balkan var en del av det osmanske riket. Og uten et sterkt Tyrkia vil det det være vanskelig å kontrollere mye av Midtøsten.

– Og janitsjarkorpsene stammer fra Tyrkia!

– Hvordan ser framtidas Tyrkia ut i din glasskule?

– På den ene sida et land som kulturelt sett beveger seg østover, mens mange av innbyggerne orienterer seg vestover mot byene og Europa. Det er omvendt av hva som skjedde i 1923. At ungdommen orienterer seg vestover, kan bli Erdogans banesår, sier Stian Bromark.