Svein-Frode – skeiv og seriøs tillitsvalgt: – Det er viktig for meg at de rettighetene vi har kjempet fram blir synlig for folk

JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

– Det var 40 påmeldte, men vi er 50 på flåten, sier Svein-Frode Pettersbakken (52).

Han står på planet av lastebilen LO har leid inn, han er flåtesjef – og ikke minst sikkerhetsansvarlig – for andre året. En oppgave han tar på høyeste alvor.

Det er nulltoleranse for alkohol eller andre rusmidler her. Brudd på reglene vil bli hardt slått ned på. Derfor vil han ha skriftlig påmelding med navn på alle deltakere, og han kommuniserer med deltakerne på epost i forkant.

Se bilder fra pride-paraden i Oslo

Årets høydepunkt

I en rød kortbukse holdt oppe av bukseseler og med buttons i alle regnbuens farger, vaier Svein-Frode homoflagget så ofte han har ei hånd ledig. Sprelsk og entusiastisk som alltid.

Deler ut noe gult som ser ut som ostepop, men som bare er hørselvernkuler.

Med seg har han stort sett ungdom, Dalwinder fra Handel og Kontor og for anledningen Fellesforbundets leder Jørn Eggum med kone.

– Du er her for første gangen har jeg hørt?

– Det stemmer, men har gått flere ganger i Bergen, svarer fellesforbundslederen.

– Er det Svein-Frode som er årsaken til at du er her?

– Ja, han har mast på meg hvert år. Denne helga passet det, sier Eggum. Som ikke var eneste forbundsleder i LO som deltok. Fire var hvert fall synlige, og det gikk rykter om et par til. Dessuten en del nestledere. Både fra flere forbund og LO sentralt.

Les også: Fellesforbundets leder Jan Eggum: – Det handler om samhold og kjærlighet

(Saken fortsetter under bildet.)

Svein-Frode Pettersbakken og forbundsleder Jørn Eggum.

Jan-Erik Østlie

Muntrasjonsråd

Svein-Frode Pettersbakken har vært med i Oslo Pride siden han var 18 år. Da hadde han allerede vært buddhist i ett år.

Han tar de mulighetene livet byr ham. På dagen. Har ikke tid til å vente, da går det fort i glemmeboka.

På LOs stand under Prideuka, den som nå ser ut til å ha slått rot i Spikersuppa i Oslo, har organisasjonsarbeideren fra Fellesforbundets avdeling 10 vært med siden starten.

– Jeg elsker å stå på stand, elsker å lage show og ablegøyer. Har jo også fått beskjed om at jeg er et muntrasjonsråd da. Det er viktig for meg at de rettighetene LO har kjempet fram blir synlig for folk. Vi kan aldri stoppe opp å tro at vi har oppnådd målet, sier han.

Smilet i det solbrune ansiktet sitter løst. Som i fjor, har han en rød caps på det krøllete hodet. Forskjellen er bare at nå har han snudd capsen for å få skyggen bak, og nå står det LO på den. T-skjorta er like illrød.

På bordet ligger det en liten rød-hvit iphone, slett ikke nyeste modell. I hånda holder han en lys øl i plastglass med Mackøl-reklame. Null komma fire.

– Jeg skal begynne å trappe litt ned nå, forteller han.

Hva han skal trappe ned, snakker vi ikke om – og om han blir trodd av de som kjenner ham, er ytterst tvilsomt. I arrangementskomiteen til LOs stand på Oslo Pride møtes de en 6-7 ganger i året.

(Saken fortsetter under bildet.)

Svein-Frode Pettersbakken og Dalwinder

Jan-Erik Østlie

«Jævla homo»

Han er født og oppvokst på Eina. Toten. På bondegården Sløbråten som nå heter Pettersbakken.

Totendialekta er det lite eller ingenting igjen av, han flytta hjemmefra som 16-åring.

Etter første klasse på videregående ble han skolelei, men sklei likevel inn på den ett-årige kokkelinja på Lena. Deretter bar det til Tyin Høyfjellshotell, hvor han jobbet i 9 måneder. Så gikk ferden til Oslo - hvor han siden har bodd.

Da han kom til byen, seksten og et halvt år gammel, var han ikke tørr nok bak øra til å komme inn på Metropol en gang.

Metropol ble i 1974 det første skeive utestedet i Oslo og er på et vis Norges Stonewall Inn.

For Svein-Frode er nemlig like skeiv som tårnet i Pisa. Homofil. Men før han flytta fra Eina, var han ikke åpen – var ikke kommet ut av skapet.

Men mange skjønte det nok, forteller han i dag. Han ble kalt sosseklump, femi – ja, han var jo glad i å pynte seg, da. Elsket å sminke seg. Og familien hadde nok skjønte det.

– Far prøvde å fortrenge det, sier han.

Titter ned på bordplata et kort øyeblikk, og fortsetter:

– En gang sa far «jævla homo» til meg.

– Hvordan opplevde du det?

– Helt jævlig. Det er fortsatt fælt å tenke på. Det gikk jo en støkk i meg. Homo var et grusomt skjellsord den gangen, særlig på bygda. Jeg er fortsatt den første åpne homoen på Eina, men har blitt ganske hardhudet etter hvert.

(Saken fortsetter under bildet.)

Svein-Frode Pettersbakken

Jan-Erik Østlie

Kvelertak

– Hvordan er det å være homo i dag?

– Ting har endret seg enormt. Det verste jeg har opplevd er å bli forsøkt tatt livet av, i Dublin i 1985. Jeg var delegat på den andre internasjonale Gay Youth Congress. I Dublin var det ulovlig å være homo på det tidspunktet. Vi var på et sted ingen visste om, det var helt underground.

Den gangen brukte Svein-Frode mye sminke.

– Ikke som ei dame, men som en pen, skrullete homogutt. I dag ser jeg jo veldig streit ut, ikke sant, sier han. Og ler litt forsiktig.

– Du må ha opplevd en del kjipt som homo?

– I en bar forsøkte en person å kvele meg en gang. Bare jeg forteller om det, får jeg frysninger. Jeg har blitt spytta på i Oslo også, jeg. Kanskje snudde det da vi tok tilbake skjellsordene, som var negative begrep, og begynte å kalle oss sjøl jævla homser, sopere – for å gjøre det hele mindre farlig, sier han.

Drømmen om dyrlegen

Svein-Frode forteller at de på skolen hadde ei spørrekasse de kunne putte lapper i. Etter å ha ruget en stund på saken, slapp han en dag en lapp nedi kassa. «Hva er en homo?» sto det på den lappen.

– Jeg var livredd for at noen skulle se meg, sier han.

Redselen var grunnløs. Ingen så det. Lappen ble aldri lest opp. Svein-Frode venta i ukesvis. Lappen eksisterte ikke. For den unge homoen befesta dette at homser, det skulle det ikke snakkes om. På Eina.

Kokk, servitør, hotell – det var der han var i utdanningsløpet. Men dét var andrevalget. Aller helst ville han bli dyrlege. Karakterene var for dårlige. Han forteller ungdomshistorien, om da han var med dyrlege Napstad i to uker og satt på første rad under gjellingen av griser.

– Det var faen ikke særlig ålreit, slett ikke hyggelig, sier han.

For grisene hylte høyere enn Odd Nordstoga noen gang har sunget om, og det kom møkk ut av grisen – Svein-Frode ble helt nedsprøyta.

Likevel har han alltid elsket dyr. Som guttunge hadde han en masse lekedyr. Biler var ikke noe gøy. Han fikk en tråbil av far, men det hjalp lite. Og kjærligheten til dyr har han bevart som et kostbart smykke. Ganske nylig måtte han begrave dvergschnauzeren Robbie som ble 14 år gammel.

(Saken fortsetter under bildet.)

Svein-Frode Pettersbakken

Jan-Erik Østlie

Rota med damer

De var fire søsken. Svein-Frode er yngst. Att-på-kladd. De tre andre er 10, 12 og 14 år eldre enn ham.

Hans kjødelige mor lever. 84 år gammel. Svein-Frode er glad i henne. Faren, som ikke viste sine følelser i utrengsmål, døde 6. desember 2014. 85 år gammel. En gammelkommunist som ikke skjønte hvorfor alle bøndene på bygda skulle ha hver sin traktor.

– Den eneste gangen jeg kunne sitte på fanget til far var da de sendte Sverre M. Fjeldstad-filmer på NRK, naturfilmer, sier Svein-Frode.

Moren hans har aldri jobbet utenfor hjemmet, hun endte dermed opp som minstepensjonist. Hennes kall i livet var å ta seg av barn og ektemann. Svein-Frode har neppe noe mindre sterkt forhold til barn enn sin mor. Og skulle gjerne hatt sine egne. Men har mye kontakter med sine onkelbarn, og mange av dem har hatt nøkkel og har fått bo i leiligheten hans.

Hans yngste niese Pernille er nå med på flåten i Pride, og er veldig stolt over å stå der sammen med sin onkel.

Om hun vil ende opp med en mann eller kvinne, veit Svein-Frode ikke. Men det spiller ingen rolle, det viktigste for ham er kjærligheten.

Og lenge trodde han også at han hadde barn, at han var far.

– Jeg har også rota med jenter, sier han.

Men barn ble det altså ikke.

(Saken fortsetter under bildet.)

Svein-Frode Pettersbakken og Dalwinder

Jan-Erik Østlie

Hater urettferdighet

Han har vært fagorganisert så lenge han kan huske. Og tillitsvalgt om lag like lenge. Ja, allerede som elevrådsrepresentant på Sogn Yrkesskole arrangerte han aksjoner mot at skolen skulle males i kjedelige, nøytrale farger.

Så ble det Hotell- og Restaurantarbeiderforbundet. Da de meldte seg inn i Fellesforbundet 1. juni 2007, ble Svein-Frode sjølsagt med.

På det første landsmøtet fremmet han like godt et forslag som innebar at han og kjæresten kunne adoptere barn. Forslaget ble vedtatt mot masse protester da de ikke var vant med homofile i Fellesforbundet.

Mange mente at saker som dette ikke hadde noe på et Landsmøte i Fellesforbundet å gjøre.

Tida som konserntillitsvalgt i Hotell- og Restaurantarbeiderforbundet snakker han mer enn gjerne om. Han kom fra jobb som servitør på Theaterkafeen, og tjente gode penger. Ikke minst på tips.

Kokkene ville de skulle dele pengene. Svein-Frode var en av fem blant 44 servitører som prøvde å finne en kompromissløsning – han var villig til å gi fra seg mye av tipsen.

Løsning ble det ikke. Det ble isteden rettssak i tre rettsinstanser. Svein-Frode fronta saken, men Fellesforbundet tapte dem alle.

Men hvorfor i all verden har han stukket hodet sitt fram siden han var guttunge, hvorfor klarer han aldri å holde kjeft?

– Jeg liker ikke urettferdighet, sier han. Og mener dette er en arv fra faren.

(Saken fortsetter under bildet.)

Svein-Frode Pettersbakken

Jan-Erik Østlie

«Sønnen min lever, han er bare homo»

Med et sånt grunnsyn, er han sjølsagt ikke bare fagbevegelsens mann – han har kjempet like hardt i homokampen.

Hans første ordentlige guttekjæreste var Steinar som var fem år eldre. Etter hvert flyttet de sammen. Men før det ble Svein-Frode med en eldre mann til Marokko i to uker.

Siden dette var hemmelig, ble han raskt etterlyst. Familien ble koblet på, en av brødrene gikk rundt i Oslo med et bilde av ham.

En kveld ramlet broren tilfeldigvis inn på Metropol med bilde av Svein-Frode høyt hevet. Der satt Steinar, som kunne tegne og fortelle at Svein-Frode var i Marokko – han var en av ytterst få som visste akkurat det. Dessuten, sa Steinar til broren, Svein-Frode er kjæresten min.

Broren dro rett hjem til Toten og fortalte faren at Svein-Frode var i live, og at han var homo. Faren begynte å grine.

Svein-Frode tar fram sitt varmeste smil da han forteller historien.

Vel hjemme fra Marokko, blir han tatt imot av kjæresten Steinar med åpne armer. De flytter sammen i et kollektiv i Toftesgate i Oslo, en kjempesvær gammel leilighet med tre innganger og rosetter i taket, en leilighet som blir kalt Tootsie-senteret etter den berømte filmen med Dustin Hoffman i hovedrollen.

Steinar døde for to år siden av strupekreft.

Glad i å reise

Svein-Frode og Steinar var kjærester 4-5 år. Så ble han sammen med en annen gutt. Deretter dukket det opp en som var 20 år eldre. Tom. Dronning Sonjas faste frisør.

Da Tom fylte femti, og Svein-Frode altså var rundt 30, feiret de femtiårsdagen på Chat Noir. På den tida var de også ofte på Mågerø hvor kongefamilien har sommersted. Svein-Frode har snakket med Dronningen, men ønsker ikke å gjøre et stort nummer ut av det.

Ved inngangen til Oslo Pride 2019 har Svein-Frode ingen kjæreste.

– Fagbevegelsen og familien har tatt mye av de siste årene mine, sier han.

For fem år siden flyttet han fra Bislett til Grønland. Og forteller at han aldri har trives bedre enn på Grønland. Fargerikt område. Hvor han får være seg sjøl.

Svein-Frode elsker det fargerike, regnbuen som symbol er helt perfekt. Mye av livet har han brukt til reising. I India har han vært 4-5 ganger. Reisingens gleder lærte han tidlig i livet. Og han har ikke noe imot å reise aleine.

Andre er nok mindre sosiale og kan fort bli værende aleine på tur. Det skjer neppe Svein-Frode. Det ligger ikke til hans natur.

(Saken fortsetter under bildet.)

Svein-Frode Pettersbakken og Dalwinder.

Jan-Erik Østlie

Ikke drepe

– Homo i India, det var sikkert en sann fest?

– Hehe, nei det var det ikke! Inderne heiser ikke akkurat regnbueflagget! Men jeg har aldri rota med en inder, sier han.

Han tror på Jesus, men ingen Gud, han er jo buddhist.

– Jeg tror på det gode i mennesket!

Søstera hans tok han med til India i 1985. Da var han 18-19 år.

– Vi reiste i Buddhas fotspor. Jeg var ikke buddhist da reisen startet, men søstera mi var det.

I dag prøver han å praktisere buddhismen ved å være god og snill – og for all del ikke drepe. Ikke en gang ei flue.

Savner fast kjæreste

– Homokampen har gått framover, dere har vel vunnet mange seiere?

– Ja, utviklingen gleder meg. Jeg har sett så mange triste skjebner, men har sjøl vært veldig heldig. Når det gjelder aksepten i fagbevegelsen, er den bedre enn mange andre steder. Men for all del, det har ikke alltid vært sånn der heller. I år er det jo første gang at Jørn Eggum, lederen i Fellesforbundet, mitt eget forbund, går i Prideparaden i Oslo.

– Hva med LO-lederen, burde han også vært med her?

– Selvfølgelig.

– Hva angrer du mest på at du ikke gjorde her i livet?

– Jeg skulle gjerne hatt en fast samboer. Skjønt, nå kunne jeg ikke tenke meg det.

Kjærester går fortere ut på dato i homobevegelsen enn andre steder.

– Hvorfor det?

– Det veit jeg ikke. Men skulle jeg hadde en kjæreste i dag, måtte han vært fagorganisert og stått på riktig side politisk.

– Så må du få med deg at jeg syns det er fint å streike, sier han.

– Hva er så fint med det?

– Fellesskapsfølelsen, opplevelsen av å være med i noe som er større enn deg sjøl, være med i en bevegelse.

Les også: Svein-Frode har tenkt streik døgnet rundt i fire uker

(Saken fortsetter under bildet.)

Svein-Frode Pettersbakken

Jan-Erik Østlie

Jorda rundt på ett år

Plutselig en dag solgte Svein-Frode leiligheten, sa opp en trygg jobb på Grand Kafé og brukte alle pengene til en reise jorda rundt. Han fikk sterke reaksjoner fra venner og hele familien. Dette kunne han da ikke gjøre, dette var ikke ansvarlig. Også kjæresten Tom likte det dårlig. Og etter et halvt år, sånn om lag ved juletider, reiste Tom ut for å møte ham. Da var Svein-Frode på Bali.

– Bli med meg hjem, sa Tom.

– Ikke aktuelt, det er slutt, svarte Svein-Frode.

Vi lar historien synke litt. Tom lever, det er ikke noe uoppgjort mellom dem i dag, men de sees ganske sjelden. Kanskje like greit å snakke om noe annet.

– Savner du servitørjobben?

– Ja, veldig, sier Svein-Frode Pettersbakken.

På vei

Jeg var ikke på Stonewall Inn for 50 år siden. Det var ikke Svein-Frode Pettersbakken heller. Men hadde vi invitert til Oslo Pride noen av de som var i New York den gangen og fortsatt lever, ville de nok blitt ganske overrasket over hvor langt homobevegelsen har kommet, hvor mange seiere den har vunnet. For hvor mye rausere er ikke samfunnet i dag?

Når over femtitusen deltar i paraden, og nesten trehundre tusen står gatelangs og klapper og kommer med optimistiske og rosende heiarop, da er det håp.

Og sjøl om det ennå er et stykke igjen før vi har full likestilling mellom folk av alle seksuelle legninger, ikke minst i mange av de landene Svein-Frode har vært i, så er vi på vei takket være modige, ærlige – men også sårbare mennesker. Mennesker som Svein-Frode Pettersbakken.