Woody Guthrie sang om fagorganisering. Historien om hans liv er tragisk og vakker

Jan-Erik Østlie

jan.erik@lomedia.no

Da Woody Guthrie lagde «This Land Is Your Land» i 1940, skrev han inn et par vers som indikerte at USA også skulle være «made for you and me», for både rike og fattige.

Siden har sangen ofte blitt sunget som allsang på skoler over hele landet. Men det hender fortsatt at disse versene blir utelatt.

Få, om noen, har betydd så mye for amerikansk fagbevegelse som Woody Guthrie. Skjønt, det var ikke mange i hans samtid som visste å verdsette det.

I dag er pipa i ferd med å få en litt annen låt.

BARNABARNA: Til venstre Anna Canoni og Annie Guthrie.

Jan-Erik Østlie

Fra fordømmelse til festival

På 1940- og 1950-tallet raste den kalde krigen over hele USA. Guthries utallige opptredener på fagforeningsmøter fra California til the New York Island, hans vennskap med samfunnets utslåtte, landstrykerne, arbeidsinnvandrerne, de arbeidsledige og hans nære relasjoner til kommunistpartiet (han var aldri medlem) falt heller ikke i god jord.

På 1960- og 1970-tallet begynte artister som Bob Dylan og Bruce Springsteen å forstå hvor banebrytende Guthrie på alle måter var.

Omkring årtusenskiftet forsto etterkommerne av dem han hadde vokst opp sammen med i Oklahoma, at Dylan og Springsteen kunne mer enn å synge, at de skjønte hvem USA var lagd for – at landet was made for you and me.

BARNEBARNET: Annie GUthrie følger i fotsporene til sin bestefar.

Jan-Erik Østlie

Hvem var Woody Guthrie?

Han ble født 14. juli i 1912. Faren solgte eiendommer, og familien var en periode ganske velstående. Helt til huset deres brant ned noen år før Woody ble født.

Da han var sju år gammel omkom Woodys søster, Clara, i en brann. Faren, som for øvrig en periode skal ha vært medlem av den rasistiske organisasjonen Ku Klux Klan, var også utsatt for en brannulykke.

Seinere skulle Woody også miste ett av sine egne barn i en brann. Ilden forfulgte ham og familien gjennom hele livet.

I 1929 kom børskrakket som innledet den store depresjonen i USA. Den arbeidsløse faren reiste til Pampa i nabostaten Texas for å finne jobb, Woody reiste etter – bare 17 år gammel.

Omtrent samtidig ble Woodys mor innlagt på psykiatrisk sykehus. Hun var rammet av Huntingtons disease, en sykdom som er arvelig og oftest debuterer i voksen alder.

Den innebærer progressivt tap av hjerneceller og gir seg utslag i motoriske, kognitive, psykiske og atferdsmessige symptomer. Den er uhelbredelig og ender med døden.

To av Woodys barn arvet sykdommen og døde før de fylte 50.

Midt i det kunstneriske strøket av Tulsa, ligger et flott senter til minne om artisten.

Jan-Erik Østlie

Hobos Lullaby

Det var også få jobber i Texas. Woody gjorde som de fleste texanere og Okies (folk fra Oklahoma som søkte jobber i California): Han søkte seg til California for å plukke druer.

Forfatteren John Steinbeck har skrevet klassikeren «Vredens druer» om de fattige bøndene som dro til California og ble utnyttet som billig arbeidskraft. Woody holdt ikke ut dette livet.

Han var i sitt første av tre ekteskap, han hadde lært seg å spille gitar og lage sanger om livsvilkåra til fattigfolk som han traff på sin vei.

Han brukte store deler av 1930-tallet på å haike, å vandre, være gratispassasjer på godstog – gjerne sittende på taket – han var det som på amerikansk betegnes som en hobo, en landstryker som ofte overnattet under broer fordi det ikke var penger til annen overnatting.

Gitaren hadde Woody hengende i ei snor på ryggen. Han fikk av og til noen få dollar for å synge sangene sine. Etter hvert fikk han sitt eget radioprogram i Los Angeles, men var en rastløs sjel som hele tida ville videre.

Riktig nok kalte han sjølbiografien sin «Bound for Glory», men den er nærmest ironisk. Likevel lokket Østkysten. Særlig New York.

SLOGAN: De berømte visdomsord som Woody Guthrie hadde skrevet på sin gitar.

Jan-Erik Østlie

The Almanac Singers

I 1940 dukket han opp i Greenwich Village sør på Manhattan, New York. Her traff han Pete Seeger (en god venn av Lillebjørn Nilsen og opphavsmann til «Barn av regnbuen») og ble medlem av folkesanggruppa The Almanac Singers. Gruppa ble etter hvert mer og mer politisk.

Guthrie skrev sanger med sterk kritikk av rasismen og fascismen. Og en solid hyllest til fattigfolk.

Han oppfordret samtidig til at alle med jobb måtte fagorganisere seg. Utallige av hans viser handler om dette.

Om lag 3.000 sanger skal Guthrie ha skrevet. Det var også nå han skrev de berømte ordene på sin gitar «This Machine Kills Fascists».

The Almanac Singers fikk utover på 1940-tallet færre og færre spillejobber på grunn av deres nærhet til kommunistpartiet og fagbevegelsen. Derfor ble mange av jobbene å opptre på fagforenings- og partimøter.

Woody Guthrie var enormt produktiv under hele 1940-tallet. Han var en habil tegner også. Og forfatter.

WOODY GUTHRIE CENTER: Hovedinstrumentet til Woody Guthrie var gitar, men han spilte også langbanjo.

Jan-Erik Østlie

Sykdommen

Allerede tidlig på 1950-tallet begynte Guthrie, og ikke minst hans venner, å merke at humøret ikke var like stabilt som tidligere. Etter hvert kom også noen ukontrollerte spasmer.

Først trodde de det var alkoholens feil, Woody var ingen avholdsmann. Helt til det ikke gikk an å skjule det lenger. Woody hadde fått Huntingtons disease.

Han ble bare verre og verre, og til slutt lagt inn på psykiatrisk sykehus akkurat som sin mor. Woody var så vidt passert 40 år.

Resten av livet skulle han leve bundet til sykesenga.

Det var på ett av disse sykehusene Bob Dylan besøkte Guthrie da han kom til New York i 1960. Til slutt kunne Woody bare kommunisere ved å blunke med øynene. Ett blunk var ja, to var nei.

3. oktober 1967 døde han på et sykehus i Queens, New York, bare 55 år gammel.

WOODY GUTHRIE CENTER: Ved inngangen til senteret i Tuilsa fins dette. Senteret, som ligger rett ved siden av Bob Dylan Center, er også en måte å hedre Guthrie på.

Jan-Erik Østlie

Fagbevegelsens mann

Woody Guthrie levde ikke noe lett liv. Han søkte ikke tilværelsens letthet heller, og ble aldri berømt i sin samtid.

Troen på alle menneskers likeverd, uansett etnisitet, hvor du kom fra og størrelsen på lommeboka, forlot ham aldri.

Han var overbevist om at å fagorganisere seg måtte alle arbeidstakere gjøre. Sammen sto arbeidsfolk sterkere enn aleine.

Han hadde sjøl opplevd i California og langs de milelange amerikanske landeveiene hvor mye fellesskap og solidaritet betydde.

Som det heter i Woodys sang Union Maid: «Oh, you can’t scare me, I’m sticking to the union, I’m sticking to the unon, til the day I die».

I fødebyen hans Okemah, og i store deler av USA for øvrig, var dette fremmede tanker. Ingen bosatt i Okemah skrøt av at Woody Guthrie en gang hadde vandret i gatene der. Det ble knapt nok nevnt. Helt til 1998.

Da bestemte noen ildsjeler seg for å arrangere en Woody Guthrie Festival i Okemah. Og resten er historie, som det heter.

OKEMAH: Hele byen er rustet til fest.

Jan-Erik Østlie

Viktig for familien og byen

I sommer ble den 26. Woody Guthrie Festival arrangert. To av Woody Guthries barnebarn var til stede: Anna Canoni, som jobber som arkivar på Woody Guthrie Center i Tulsa, og Annie Guthrie som er musiker akkurat som sin far Arlo og bestefaren.

Ved statuen av bestefar Woody forteller Canoni at det en gang sto følgende på skiltene utenfor skjenke- og spisesteder i Okemah: «Hvis du kjente Woody Guthrie, er du ikke velkommen her.»

De skiltene er borte nå.

– Denne festivalen betyr enormt mye for familien, og for hele byen Okemah, sier Canoni.

OKEMAH. Woody Guthrie i bronse.

Jan-Erik Østlie

Den lille byen på litt over tre tusen innbyggere har også reist en statue av ham på et lite torg ved byens Main Street.

– Hva ville Woody sjøl sagt om denne statuen?

Annie Guthrie smiler:

– Det er ikke godt å si, svarer hun.

– Bronsefiguren har fått en kledelig grønnfarge med årene.

– Ja, materialvalget tror jeg i hvert fall bestefar ville ha satt pris på, sier hun.

Med denne lille og intime festivalen har Woody fått en oppreisning han virkelig fortjener.

This Land is Your Land