Torgny Hasås

torgny@lomedia.no

Arbeidsminister Torbjørn Røe Isaksen har invitert FriFagbevegelse til et intervju. Han vil gjerne gi oss som har mange lesere i fagbevegelsen, sitt syn på forholdet til trepartssamarbeid, fagbevegelsen og den norske modellen. Vi starter med arbeidslivskriminalitet.

– Er du fornøyd med regjeringas innsats i kampen mot arbeidslivskriminalitet?

Røe Isaksen mener at tallene viser at de har klart å stagge en negativ utvikling. Men verden beveger seg, og det gjør at en må komme med nye tiltak hele tida.

Lærlinger inn i anbudskontrakter

I tida Røe Isaksen har vært statsråd, har regjeringa kommet med tre strategier mot arbeidslivskriminalitet. Den første i 2013, den andre i 2017 og den tredje for et år siden. Det er varslet at strategien vil bli revidert neste år.

– Ta et eksempel: De rødgrønne snakket om lærlingeklausul, altså at bedrifter som får kontrakter for offentlige oppdragsgivere, skal ha lærlinger. Vi innførte det. Men samtidig ser vi at kommuner går foran. Skien og Oslo har strengere krav enn det staten har.

Når vi tar opp et av de store problemene i kampen mot arbeidslivskriminalitet, informasjonsdeling mellom kontrolletatene, svarer han at det har han ikke rukket å sette seg inn i ennå.

Nei til minstelønn

Et av de viktigste tiltakene mot arbeidslivskriminalitet og sosial dumping er allmenngjøringsordningen. Den innebærer at lønnsbestemmelsene i tariffavtalen blir gjort til minstelønn innen en bransje. EU-kommisjonen har sendt ut et forslag om å innføre en europeisk minstelønn. Et lovbestemt lønnsgulv i arbeidslivet.

– Hva synes du om allmenngjøringsordningen, og forslaget fra fagbevegelsen om at det skal bli automatisk allmenngjøring hvis en part i en tariffavtale krever det?

– Jeg er veldig positiv til allmenngjøringsordningen, men skeptisk til at en part skal kunne kreve allmenngjøring, og automatisk få gjennomslag for det. Det er tross alt et trepartssamarbeid det er snakk om.

– Men jeg synes EUs forslag om minstelønn er en veldig dårlig i idé i Norge, og vi skal bruke mye tid for å få EU til å forstå dette, sier Røe Isaksen. Med det gir han et velrettet spark til sin kollega i regjeringen, Venstres Sveinung Rotevatn, som er en av landets varmeste tilhengere av minstelønn.

Men nå er det slik at Rotevatn er klima- og miljøminister, mens Røe Isaksen er arbeids- og sosialminister. I dette spørsmålet er det han som bestemmer.

Trepartssamarbeidet

Når vi stiller spørsmålet om hva som er viktig i den norske modellen trekker Røe Isaksen trådene tilbake til sin oppvekst i Porsgrunn. Begge foreldrene var fagorganisert i det som etter hvert ble Utdanningsforbundet. I industribyene i Nedre Telemark, Skien og Porsgrunn, var Herøya Arbeiderforening med å prege hele det politiske livet. Og det var i samarbeidet mellom fagforening, arbeidsgivere og politikere at en fant fram til de politiske løsningene.

– Det er viktig å huske at trepartssamarbeid ikke bare er noe som foregår sentralt mellom staten og toppene i fagbevegelsen og hos arbeidsgiverne, men at det også er et trepartssamarbeid lokalt: Hvordan vi løser problemer på arbeidsplassen, den norske kulturen på arbeidsplassen og så videre.

Høyre har endret seg

– Da jeg ble valgt inn på Stortinget i 2009 var jeg den eneste fra Høyre som ba om å få sitte i arbeids- og sosialkomiteen. Jeg ble veldig opptatt av at Høyre som parti måtte erkjenne verdien av det organiserte arbeidslivet, sier ministeren.

Han mener det skjedde en endring i Høyres program i 2013, da de for første gang omtalte det organiserte arbeidslivet og fagforeningsfradraget.

– Har du fått gjennomslag for ditt syn i Høyre?

– Ja, forskjellen på det Høyre som jeg ble med i på 90-tallet, og Høyre i dag er at vi i dag fullt og helt forstår at vi er et norsk konservativt parti. Ikke et parti som har lyst til å bytte ut Norge med USA.

Solberg-politikk for organisering

Når vi spør om hva Solberg-regjeringen har gjort for å fremme det organiserte arbeidslivet, velger Røe Isaksen å vri på spørsmålet vårt. Han vil heller snakke om de politiske reformene Solberg-regjeringa har gjennomført, som har vært bra for det organiserte arbeidslivet.

Han nevner fagskoleløftet, at yrkesfagene er løftet og strategiene mot arbeidslivskriminalitet. I næringspolitikken har regjeringa holdt en stødig kurs som gir sikre rammevilkår. Så legger han til kompetanseløftet innenfor offentlig sektor.

Regjeringa har satt seg ned sammen med partene i arbeidslivet for å diskutere hvordan man skal opprettholde den høye organisasjonsgraden. Dette arbeidet er ledet av statssekretær Vegard Einan. Statens bidrag i denne sammenhengen er først og fremst å bidra til å hente inn kunnskap.

– Det må være en arbeidsdeling mellom partene. Staten kan ikke drive medlemsverving. Det er det organisasjonene som må gjøre, slår han fast.

Fagforeningsfradraget

Så kommer spørsmålet om fagforeningsfradraget. Fradraget i fagforeningskontingenten har stått stille siden Solberg-regjeringen overtok i 2013. Høyre har programfestet at fagforeningsfradraget skal beholdes «på dagens nivå for å sikre en høy organisasjonsgrad». I de ulike regjeringsplattformene har det i realiteten stått at 2013-nivået skal videreføres.

6. februar skrev FriFagbevegelse at arbeidsministeren åpner for å øke fagforeningsfradraget. I vår samtale nyanserer han utsagnet:

– Formuleringen i Høyres program kan oppfattes som om vi ikke vil øke fradraget. Jeg mener at vi på neste landsmøte bør endre formuleringene slik at det åpnes for å inflasjonsjustere fradraget, sier Røe Isaksen.

– Arbeidsgiverne har rett til å trekke fra 100 prosent, er det ikke da rimelig at arbeidstakerne også får trekke fra 100 prosent?

– Det forslaget har jeg ikke hørt noen lansere, og det er ikke helt rimelig å sammenligne en bedrift og en arbeidstaker.

Men Røe Isaksen understreker at det ikke nødvendigvis er fagforeningsfiendtlig å ikke heve fagforeningsfradraget.

– Det sto stille fra 1980 til 1998, og dette var i den sosialdemokratiske storhetstiden med Gro Harlem Brundtland som Arbeiderpartileder og Yngve Hågensen som LO-leder.

Partene utestengt fra offentlige utvalg

Da Solberg-regjeringen kom til makta skjedde det en endring i sammensetningen av offentlige utvalg. Til da hadde det vært vanlig at partene i arbeidslivet var representert i utvalgene, og sånn sett fikk innflytelse over utredningene. Men fra 2013 ble de utestengt fra flere utvalg.

Følgende offentlige utvalg ble oppnevnt, noen av dem av Røe Isaksen, uten at partene var representert: Arbeidstidsutvalget, EVU-utvalget, Livsoppholdsutvalget, Sysselsettingsutvalget del én, Produktivitetsutvalget, Liedutvalget, om videregående opplæring, Stoltenbergutvalget om kjønnsforskjeller i skoleprestasjoner og utdanningsløp, og Utvalg om konkurranseutsetting.

Dette har irritert fagbevegelsen.

Røe Isaksen sier at tanken bak det er at representantene i utvalgene skal være uavhengige, men at de blir oppnevnt etter innspill fra partene.

– Er en slik praksis med på å styrke trepartssamarbeidet?

– Jeg var selv med å opprette Lied-utvalget, som er ledet av Ragnhild Lied, leder i Unio. Men hun var der som uavhengig representant, ikke som representant for Unio. Fordelen med dette er at du får en friere debatt i utvalget. Ulempen er at det blir tyngre å forankre resultatet politisk etterpå.

Han har sans for modellen med Sysselsettingsutvalget, der det først jobber en ekspertgruppe og så i del to kommer partene inn.

– I ettertid hadde det nok vært lurt å ha med partene i et eller flere av disse utvalgene, sier Røe Isaksen uten å spesifisere hvilke.

To fordeler med LO

– Er de tette båndene mellom LO og Arbeiderpartiet et problem?

– LO må bestemme selv hvordan de knytter seg til andre, og stort sett er det bare når det er valgkamp det er et problem. Da er det ingenting av det vi har gjort som er bra. Men ellers har vi mange gode diskusjoner med LO, sier Røe Isaksen. Han vil spesielt framheve to store fordeler med LO:

– Det ene er størrelsen. De er størst. Det andre er at de organiserer både i privat og offentlig sektor. Det at både frontfaget og offentlig er organisert sammen, sikrer ansvarlighet. De tenker helhet.