Et lite stykke Amerika i Norge

Roy Ervin Solstad

roy@lomedia.no

Håvard Sæbø (foto)

Sauda: Skyene henger så lavt at de enkelte steder kan kalles tåke. Heldigvis er det ikke lenger røykskyer fra pipene på smelteverket som skygger for sola. Nå er det også nesten bare vanndamp fra pipene. Slik var det ikke før.

– Når det var vestavind la røyken seg over hele Sauda, forteller Roar Lund fra Sauda Sogelag.

Den røyken var ikke akkurat helsebringende, siden det ikke var krav om rensing av utslipp da smelteverket ble bygget imellom 1915 og 1920.

– Nesten 200 saudabuer døde av det som ble kalt lungebrann, sier han.

Mange av dem bodde i Åbøbyen, en del av Sauda som ble kjøpt opp av de samme amerikanerne som bygde smelteverket.

– Det lå flere gårder på bøet mellom elva og åsene bak. Det ga navnet til området, forklarer Lund.

117 hus

Mens selve smelteverket ble anlagt på husmannsplassen Klubben ved Saudafjorden, ble gårdene på Åbø rett på andre siden av elva kjøpt opp for å gi plass til boliger.

Å bygge boliger til de ansatte, var nemlig et krav fra Stortinget.

Kravet var en del av vedtaket i desember 1914, da det amerikanske storkonsernet Union Carbide sitt datterselskap Electric Furnace Products Ltd. fikk tillatelse til å bygge smelteverk i Sauda.

I vedtaket sto det at bedriften skulle «skaffe arbeiderne sunt og forsvarlig husrum, tomter til bygning av egne hjem med veier, vand, kloak og elektrisk lysanlæg samt grund til forsamlingslokale, til lokale for kooperativ eller anden handelsvirksomhed og lignende».

Mellom 1916 og 1960-tallet ble det oppført totalt 117 hus med totalt 279 leiligheter. På det meste har det bodd 1000 mennesker bare i Åbøbyen.

Tredoblet på 15 år

Det er nesten like mange som det bodde i hele Sauda få år tidligere. Da den gamle sinkgruva ble lagt ned på 1890-tallet, sank innbyggertallet helt ned til 1.405 i 1910.

Tjue år tidligere bodde det nesten 40 prosent flere i kommunen. Mye skyldtes at mange flyttet til større byer som Haugesund og Stavanger, samt massiv utvandring til Amerika.

Med ny industri ble det et enormt behov for arbeidskraft, og befolkningen økte med nesten 60 prosent fram til 1920. De neste ti årene doblet folketallet seg til drøyt 4.400 innbyggere.

Toppen ble nådd på 1960-tallet med godt over 6.000 innbyggere. Da startet effektiviseringen av smelteverket, og i dag bor det drøyt 4.600 i Sauda kommune.

Nærmest smelteverket bodde arbeiderne, mens funksjonærer og direktør bodde i andre enden av Haakonsgate i Åbøbyen.

Håvard Sæbø

Eid av smelteverket

Folketallet i Åbøbyen er lavere enn før.

– I husene der det bodde fire familier tidligere bor det kanskje bare en eller to familier nå. Noen av husene er også ferieboliger for folk fra Stavanger og Haugesund, sier Lund der han kjører oss rundt i Åbøbyen.

Nå er det bare private som eier boligene. Slik var det ikke opprinnelig.

– Det var smelteverket som eide boligene, og det var en egen avdeling ved smelteverket som tok seg av vedlikeholdet. I dag er ikke alle like flinke til å holde husene i orden, sier han og viser fram hus i begge kategorier.

Noen av de tidligste husene, bygget allerede i 1916–17, hadde åtte leiligheter over to etasjer.

– De første husene ble tegnet av amerikanske arkitekter. Senere hus ble tegnet av noen av de beste arkitektene i Norge, blant annet den stavangerbaserte arkitekten Gustav Helland, sier Lund.

Husene i Åbøbyen var opprinnelig eid av smelteverket, men er nå blitt overtatt av private.

Håvard Sæbø

«En sunn og vakker by»

Da Dagbladet var på besøk i Sauda i 1928, beskrev journalisten Åbøbyen slik:

«Det blir etter alt å dømme en sund og vakker by, som amerikanerne har regulert ut på Åbøflaten etter havebyprinsippet. Et lebelte av naturlig bjørkeskog ligger mellom selve fabrikkanlegget og den såkalte amerikanerby.»

«Lengst borte og innunder en morenebakke ligger selskapets nye helt moderne sykehus. På flaten framover følger så meget systematisk de høyere funksjonærers og de lavere funksjonærers boliger og arbeiderboligene.»

«Intet er spart for å gjøre det hele så vakkert og praktisk som mulig, og selskapet fortjener all mulig ros for byanlegget. I gatene er plantet alleer av poppel, lind og lønn, og flere tennisplasser er anlagt. Hvert hus er forsynt med sitt jordstykke til have, poteter og grønnsaker.»

Langt fra alle arbeiderboliger i Norge hadde innlagt vann og vannklosett. Det hadde alle leilighetene i Åbøbyen i Sauda.

Håvard Sæbø

Klasseskille

Med alleer med trær på begge sidene av veiene, hus med hager, parker og idrettsanlegg, er Åbøbyen et resultat av ideen om hagebyer som vokste fram på slutten av 1800-tallet.

Det var en reaksjon på de elendige forholdene arbeidere levde under i svært mange byer da den industrielle revolusjonen slo gjennom noen tiår tidligere.

Det som var spesielt med Åbøbyen i Sauda, var den korte avstanden mellom arbeidere, funksjonærer og direktøren.

I Haakonsgaten som går som en linje fra fabrikken gjennom Åbøbyen, bodde arbeiderne i husene nærmest smelteverket. Deretter fulgte de lavere og høyere funksjonærer. Øverst lå direktørboligen.

– Det tydeligste bildet på klasseskillet var Sauda Klubb, et bygg som huset en herreklubb som kun var åpen for funksjonærene «og andre egnede». Andre egnede var gjerne legen, tannlegen eller forretningsmenn i bygda, forteller Lund.

Først sent på 1970-tallet ble bygningen som ble bygget av smelteverket i 1929, åpnet også for at vanlige arbeidere kunne benytte forsamlingslokalet i Sauda Klubb til brylluper og konfirmasjoner.

Først sent på 1970-tallet kunne arbeidere få bruke forsamlingslokalet på Sauda Klubb til bryllup og konfirmasjon. Fram til det var det forbeholdt funksjonærer og direktøren på smelteverket.

Håvard Sæbø

Lungebrann

Klasseskillet ga seg også utslag helsemessig. Mange mener forholdene i de nederste delene av Åbøbyen var helseskadelige, fordi smelteverket lå så nærme.

En sykdom som ble kalt saudapneumonien eller lungebrann tok livet av rundt 200 personer mellom 1923 og 1940.

Likevel mente legen på sykehuset at den gule og giftige røyken fra smelteverket som la seg over Sauda på varme sommerdager, ikke kunne være årsaken.

Det til tross for at den første legen på det provisoriske sykehuset i Åbøbyen, Dr. Johan Trumpy, som ga navn til sykehuset som ble åpnet i 1926, døde av lungesykdom samme år.

Det var derfor ikke mye glede han fikk av Sauda sykehus, Dr. Johan Trumpy’s Minde.

– Det hører med til historien at det var smelteverket som drev sykehuset og at Dr. Trumpy fullt og helt var selskapets mann, påpeker Lund.

Lungebrann tok livet av mellom 100 og 200 mennesker i Sauda. I dag gjør rensingen av utslippene røyken ufarlig.

Håvard Sæbø

Sneath's Park

Byggingen av parker og idrettsanlegg sto sentralt i de amerikanske eierne sine planer.

Willam Henry Sneath var ingeniøren fra andre siden av dammen som sto for det som var av utbygging i Sauda på den tiden. Senere ble han direktør for hele storkonsernet Union Carbide.

I Åbøbyen fikk han sin egen park, Sneath’s Park, der det også er oppført en byste av ham. Han var selv til stede ved avdukingen i 1951.

Parken ble i mange tiår neglisjert. Den forfalt, men fra 2018 tok Åbybyens Venner fatt på å få parken tilbake til fordums glans. Det arbeidet har kameratgjengen fått mye velfortjent heder for.

William Henry Sneath var ingeniøren som stod bak nesten all utbyggingen i Sauda før han ble direktør i storkonsernet Union Carbide. Bysten av ham ble avduket i Sneath’s Park i Sauda i 1951.

Håvard Sæbø

– Et levende museum

Hvordan folk levde, kan man få se nederst i Haakonsgate i Åbøbyen. Der ligger Industriarbeidermuseet i et av de gamle arbeiderhusene.

I første etasje er det innredet som en arbeiderleilighet på 1920-tallet. I etasjen over er det innredet slik det så ut på 1960-tallet. I tillegg er det historiske gjenstander og ulike tekst og bildesamlinger i museet.

Roar Lund viser oss rundt der også, men det skinner gjennom at det er gatelangs ute i Åbøbyen at han synes historien om bydelen best kan fortelles.

– Det her er et levende museum, smiler han.

– Åbøbyen er et levende museum, siden det bor folk i de fleste av husene, sier Roar Lund.

Håvard Sæbø