Her blir streikelederen arrestert og båret bort av politiet

Eline Lønnå

eline@lomedia.no

På forsiden av månedsavisa Klassekampen sitt aprilnummer i 1970 var hovedsaken at «arbeiderne reiser kampen på arbeidsplassene». Mer konkret, det brygget opp til streik på oksygenfabrikken Norgas på Teisen i Oslo.

«Borgerpressa vil sikkert prøve å utnytte denne situasjonen til forsøk på å splitte arbeiderne. De vil hevde at Norgas-arbeiderne er så 'grådige' at de streiker for sine 'ville' krav, selv om de veit at andre arbeidsplasser vil rammes hvis det blir langvarig stopp i oksygen- produksjonen. Selvsagt er det verken 'uansvarlig' eller 'usolidarisk' av Norgas-folka å sette makt bak krava», skrev den mørkerøde avisa.

Arbeidsretten: Ulovlig

Men det var mildt sagt delte meninger om den «ville» streiken på Norgas, som ble utløst av en uenighet om lønna i tariffavtalen. Både toppene i LO og Arbeidsretten mente at streiken var tariffstridig og ulovlig. Men det brydde ikke arbeiderne seg om, de nektet å gjøre som LO forlangte og avisene oppfordret til: å gå tilbake til arbeidet.

Streiken i seg selv var ingen sensasjon, derimot skapte det historie da et stort politioppbud grep inn mot de streikende etter to uker. De sterke bildene av politiaksjonen ble tatt av den unge Klassekampen-fotografen Ottar Ormstad. Med hans tillatelse får Magasinet for fagorganiserte bruke bildene nå 50 år senere.

Saken fortsetter under bildet.

HISTORISK: Da politiet ble satt inn mot de streikende på Norgas 20. april 1970, var det en sensasjon og en hendelse som satte dype spor.

Ottar Ormestad

Det var særlig synet av streikeleder Kjell Hovden som blir arrestert og båret bort av uniformerte politimenn som etset seg inn på netthinnen til publikum. For bildet fortalte hele historien kort og greit, og ble til og med brukt som motiv på plakater båret i 1. mai-toget (Rød arbeiderfront sitt tog, det var flere konkurrerende tog i Oslo på denne tiden).

Det røde 70-tallet

1970-tallet ble et tiår preget av sjokkbølgene fra mai 1968, med en radikalisert ungdomsgenerasjon som kjempet mot autoritære strukturer i samfunnet, mot Vietnamkrigen, EEC (dagens EU), ja mot hele det kapitalistiske systemet. Mobilisering av arbeiderklassen i streiker som ikke ble godkjent av toppene i LO, var en viktig del av dette, og nettopp Norgasstreiken ble et eksempel på hvordan aktivister jobbet intenst med solidaritet og streikestøtte i form av pengeinnsamling.

Som Klassekampen skrev i sitt aprilnummer var oppfatningen blant ungdom i de kretsene som etter hvert skulle bli til AKP(m-l) at «Aspengren (LOs daværende leder, red. anm.) preiker, arbeidsfolk streiker».

Inspirert av Kiruna

Da streiken på Norgas startet 6. april 1970, var arbeiderne der sterkt inspirert av den store streiken i Kiruna i Sverige samme vinter. I gruvene i Nord-Sverige hadde nesten 5.000 arbeidere vært involvert i en dyp konflikt, som hadde startet som spontan nedlegging av arbeidet.

Kort fortalt endte Kiruna-streiken med et kompromiss som ga fast og høyere lønn og bedre forhold for arbeidernes helse. Likevel, noe mer var også endret: holdningen arbeiderne hadde til sine sjefer. Som en arbeider sa: «Före strejken var det jävligt noga med kafferasterna. Nu tar vi dom bara!».

Streikeleder Hovden

Det var neppe tilfeldig at det var på Norgas i Oslo at Norge fikk sin første «kiruna-inspirerte» streik. For streikelederen var Kjell Hovden, en erfaren fagforeningsmann og politiker. Hovden kom fra det gamle kommunistpartiet NKP, men tilhørte en gruppe der som orienterte seg mot Kina i stedet for Sovjetunionen, og som utgjorde en marxist-leninistisk opposisjon.

Hovden var en tillitsvalgt som tok mye plass, og som også fikk gjennomgå i «borgerpressa» – da særlig i VG. Det falt neppe i god jord at Hovden var politisk skolert, blant annet var han opptatt av å være teoretisk skodd. Hovden holdt fram Strasbourgtesene fra Den Røde Faglige Internasjonale i 1928 (en global samling kommunistiske fagforeninger tilknyttet sovjetstyrte Komintern), som han mente var gode anvisninger i kampen mot «klassefienden» og «forræderne i det faglige apparatet».

Saken fortsetter under bildet.

SAMLET: Arbeiderne ved Norgas sto imot fordømmelse fra pressen og iherdige oppfordringer fra LO om å ta opp igjen arbeidet.

Ottar Ormestad

Fikk lønnsøkning

Trass i all motstand både fra ordensmakt og avisene, endte streiken på Norgas med seier for arbeiderne. De fikk et solid lønnspåslag etter tidens standard, 80 øre timen.

Dermed kunne arbeidsgiverne og ledelsen i LO puste lettet ut. I alle fall en liten stund. For det viste seg raskt at Norgas-streiken ble den første i en lang rekke ville streiker det neste tiåret.

Aller mest kjent er kanskje Saudastreiken i juni 1970, der ovnshusarbeiderne på smelteverket hadde fått nok av et urettferdig lønnssystem som de kom dårlig ut av. Også her ble streikelederne hengt ut som ekstremister, men også denne streiken endte med at viktige deler av kravene ble innfridd.

Deretter fulgte flere ville streiker, helt til norsk økonomi gikk inn i en dyp konjunkturnedgang på samme tid som den politiske, mørkerøde gløden ble erstattet av åttitallets høyrebølge og jappetid.