I oppdrettsbransjen er nestenulykker en del av jobben: – Små marginer fra at det går ordentlig galt

Harald Henmo

harald@lomedia.no

Håvard Sæbø (foto)

KYRKSÆTERØRA, TRØNDELAG: – Jeg tror nok dette med nestenulykker er ganske underrapportert, sier Torstein Hunnes.

– For hva er en «nestenulykke»? Hva kunne vært alvorlig? Hvis man sklir på isen på anlegget, for eksempel, rapporterer man det bare hvis man slår seg, sier han.

– Og hvis man liksom bare «slår seg litt», så rapporterer man det kanskje heller ikke – selv om det kan være temmelig små marginer fra at det går ordentlig galt.

Tillitsvalgte Torstein Hunnes er ikke overrasket over «skyhøye» og «bekymringsverdige» tall på nestenulykker i bransjen.

Håvard Sæbø

Hunnes er plasstillitsvalgt på AquaGens anlegg i Kyrksæterøra, dit Magasinet har invitert oss selv for å forhøre oss om en nyhet som ble sluppet i august i år.

Da kunne nettstedet Intrafish lekke et av resultatene fra HMS-undersøkelsen gjennomført av Sintef i Trondheim – nemlig at nesten to tredeler av de ansatte i oppdrettsbransjen hadde opplevd nestenulykker de siste to årene.

Hele 62 prosent svarte ja, når de ble spurt direkte. Tallet ble beskrevet som «skyhøyt» og «bekymringsverdig» av tillitsvalgte i bransjen.

– Jeg er egentlig ikke overrasket over at tallet er så høyt som 62 prosent, forteller Hunnes.

– Vi vet jo at oppdrettsbransjen, sammen med fiskerinæringen, jord- og skogbruk, er på topp på ulykkesstatistikken. Og det er jo ikke så rart; bare det at det vi står på beveger seg, på havet, sier jo sitt.

Lumsk fjord

Det er relativt smult på havet når Magasinet besøker Kyrksæterøra, så smult at vi får overvære ilandsettingen av stamfisken som er Aquagens hovedprodukt. Det er det ikke alltid.

– Fjorden her er litt ekkel. Den ser beskyttet ut, men vinden kommer fra sørvest og vi får dønninger som slår over merden, forteller Hunnes.

– Mye av nestenulykkene folk forteller om, skjer nok når man tar de daglige rundene rundt merden, sier han.

Vandring rundt på merden, i ruskete vær og høy sjø, kan være risikofylt. Og det er vanskelig å sette rekkverk rundt, siden røkterne må komme til med båt og utstyr.

Håvard Sæbø

Men: Det var verre før. Bransjen har endret seg enormt, bare på de snaut 20 årene Hunnes har jobbet i den.

– Før gikk man bare på to rør rundt merden. Nå er det blitt standard med gangbane mellom rørene. Etter at det kom, er det blitt mindre vanlig å falle i sjøen, sier han nøkternt.

– Det er helt andre krav til kraner og annet utstyr også.

Og det er ikke bare sånne konkrete ting som er endret. Det handler også om det litt uhåndterbare begrepet «kultur».

– Da jeg begynte på 2000-tallet, hang det igjen en del sånn «cowboykultur». Det var jo en ung næring, og gjerne et sted der de litt utagerende, tøffe ungdommene begynte, forteller Hunnes.

Det er tunge ting som skal manøvreres fra båt til bil, og det er ikke alltid været på Trøndelagskysten er så rolig som her. Arbeid med kran er blant de risikofylte oppgavene i havbruket.

Håvard Sæbø

– Og når du er 18 år og verdensmester, er det jo litt testosteron-kick å kjøre båt i mørket mens regnet pisker i ansiktet.

– Men sånne ting har etter hvert blitt slått ned på, både av næringen og de ansatte. Det har blitt en holdningsendring, mener Hunnes – både for ham selv og bransjen:

– Vettet slår jo inn med alderen …

Tallenes klare tale

GARDERMOEN: 1.283 personer har deltatt i «HMS-undersøkelsen i havbruk», kan rapportansvarlig Trine Thorvaldsen fortelle.

Det er riktignok ikke et såkalt «representativt utvalg», siden det har vært frivillig å svare – blant de ansatte i næringen, deriblant medlemmene i Fellesforbundet og Norsk Sjømannsforbund som jobber i bransjen.

– Det betyr nok at det kan være litt overrepresentasjon av folk som opplever særlige utfordringer, for eksempel – hvis det er slik at disse har hatt mest lyst til å svare, sier Thorvaldsen.

22 prosent føler seg av og til presset til å jobbe på en måte som går ut over sikkerheten, var noe av det forsker Trine Thorvaldsen fortalte på Havbrukskonferansen.

Håvard Sæbø

Hun snakker til Fellesforbundets bransjekonferanse på Gardermoen, som skal komme med sine innspill til tallene i rapporten.

For eksempel at 16,9 prosent forteller at de har hatt «arbeidsrelatert fravær» det siste året. At 62 prosent altså forteller om nestenulykker de siste to årene.

Like mange er bekymret for at jobben skal gå utover helsen, flest på grunn av belastningsskader. Og tallene som Thorvaldsen presenterer som er blitt mer framtredende siden 2016:

At 21,2 prosent «ofte eller svært ofte» opplever trøtthet som følge av arbeidssituasjonen sin. At 28,7 prosent har svart at hensynet til produksjonen går foran hensynet til sikkerheten.

Og at 22 prosent av og til føler seg presset til å jobbe på en måte som går ut over sikkerheten.

Dårlig søvn

Thorvaldsen og kollega Kristine Størkersen vil gjerne høre hva de tillitsvalgte på konferansen tenker om dette – og får høre om mangel på søvn når man har gått nattevakt og skal sove på anlegget, mens dagskiftet er i full sving utenfor.

Da blir det ikke mye ro. Og man blir ikke akkurat mindre trøtt av underbemanning og lange arbeidsøkter.

De får høre at tallet på dem som har opplevd nestenulykker «nok er høyere» enn 62.

Den døde fisken i merden samles opp jevnlig – og kan eksplodere.

Håvard Sæbø

Og om en «kultur» som gjør at man bare må se å få arbeidet gjort, koste hva det koste vil, når man jobber med levende materiale som må transporteres og leveres i tide. Eller snarere en «ukultur», som en av deltakerne i salen kaller det:

– Det er en ukultur i næringen at man strekker seg langt, og gjerne for langt for selskapet.

Eller «gammel kultur», som en av de andre sier:

– Det er en gammel kultur i bransjen, at man skal være tøff.

Til slutt må en annen ta ordet og be kollegene huske på at det egentlig er ganske bra å jobbe i havbruket, alle problemene til tross – og sekunderes av Thorvaldsen.

– Ja, man må ikke drukne helt i de negative tingene her. Det er tross alt 87,7 prosent som svarer at de trives godt i jobben, minner hun salen om.

Augulf Kristoffersen, Stian Håbet Tangen og Ronny Hol, organisasjonsarbeider i Fellesforbundets avdeling 65.

Håvard Sæbø

Startet uten hjelm eller redningsvest

DRYNA, MØRE OG ROMSDAL: Det gjør også arbeidslaget på Salmars anlegg utenfor Dryna på Romsdalskysten. Som mange i havbruket har de ymse bakgrunn.

Stian Håbet Tangen er egentlig tømrer («det er den beste utdanningen. Tømrere er gode til alt!»), Roger Knutsen er slakter («men slakteriet ble nedlagt, så da begynte jeg her») og Augulf Kristoffersen er blant annet utdannet sivilingeniør («jeg tok masteroppgaven i hydrodynamikk på anlegget borti fjorden her») etter å ha begynt arbeidslivet på tråler.

Tangen og Knutsen har vært i bransjen siden 2011, mens Kristoffersen er superveteran med 30 års fartstid.

– Og da jeg begynte, hadde vi verken hjelm eller redningsvest, og vi dro på sjøen i all slags vær, forteller han.

– Ikke var det trapper på båten heller, så når vi skulle over på merden, måtte vi klatre over rekkverket.

– Og ofte gjorde man det aleine, legger Tangen til.

– Det er ikke lov lenger. Og den kanskje aller største forskjellen er at det er blitt mer akseptert å si at i dag er det rett og slett for dårlig vær.

Man må ha kranførerprøve til kranen Stian Håbet Tangen styrer her.

Håvard Sæbø

Farlig luke

De tre forteller om ulykker og nestenulykker de både har vært med på selv og hørt om: Om en luke i dørken som ikke var blitt lukket etter at det hadde vært utenforstående om bord, så Roger ramlet nedi.

Om en ventil på kranen som løsnet og ble skutt ut av oljetrykket med en fart som kunne vært dødelig – om den hadde truffet noen. Om tauverk som glipper og tauverk man kan snuble i. Om hvor fort gjort det kan være å komme i skvis mellom båt og merden. Om bølger og strøm og mørke og dårlig vær.

Og vi får se alt de nå har for å passe på:

Redningsvester og redningsdrakter og hjelmer og linekaster og nødbluss og brannslanger og hjertestarter og krankurs. Vi blir fortalt at man nå må ha D6-sertifikat for å kjøre båt.

Roger Knutsen peker ned på luka som noen hadde glemt å lukke, så han falt nedi og skadet seg.

Håvard Sæbø

I det hele tatt: Det er ikke som før.

Men utstyret kan likevel bare gjøre en del av sikkerhetsjobben.

– Vi ser på de «blålysrapportene» vi får, om farlige episoder, at de aller fleste kommer av menneskelig idioti, sier Kristoffersen.

– Den største faren er egentlig rutinearbeidet. Ting går av seg selv … helt til de ikke gjør det.

– Så det aller viktigste, i tillegg til godt sjømannskap, er å bruke huet.

Håper rapporten blir brukt

– Det viktigste for meg er at folk i bransjen, på alle nivåer, nå setter seg ned med rapporten og spør: «Hva skal vi gjøre med dette?», sier Trine Thorvaldsen.

Seniorforskeren ved SINTEF var også med på å lage HMS-undersøkelsen for havbruket i 2016. De to er ikke helt sammenlignbare, siden det er forskjeller i både metode, spørsmål og utvalg.

– Men det er likevel påfallende hvordan vi ser det samme mønsteret nå som da, for eksempel bekymringen for at produksjonen skal gå på bekostning av sikkerheten, sier hun.

– Samtidig så ser vi jo at bransjen har utviklet seg på dette området, og at HMS-arbeidet står sterkere nå enn i 2016.

– Og allerede da fortalte folk at selskaper var blitt mye mer bevisste på HMS. Selv om det er litt strekk i laget, ser vi at ting er i ferd med å bli bedre, sier Trine Thorvaldsen.