Mange skulket jobben i 1946. Da tok myndighetene grep

Torgny Hasås

torgny@lomedia.no

Fredssommeren 1945 kom med løssluppenhet. Mange barn ble unnfanget denne sommeren, mange syntes de hadde fortjent en ekstra ferieuke – og tok den. Året etter skinte sola hver dag i juli.

Da fellesferien var over, tenkte mange: Vi tar oss fri en uke til. Halvparten av Oslos jernarbeidere syntes dette var en god idé, og valgte ferie foran arbeid. I hele landet valgte en av fire arbeidere i jernindustrien å forlenge ferien.

p

Et nytt ord for fravær uten gyldig grunn, ble aktuelt: skoft. Da den solfylte sommeren 1946 var over, grep Arbeidsdirektoratet inn. På oppfordring fra Sosialdepartementet, oppnevnte de en komité som skulle undersøke skoftproblemet hos industri- og håndverksbedrifter. I september 1946 startet skoftkomitéen sitt arbeid.

Ferieforøkelse på egen hånd

Etter 15 møter og ett års arbeid, leverte komiteen sin utredning. Der ble det slått fast at fraværet hadde økt kraftig. Før krigen var fraværet i industrien mellom 5 og 6 prosent. Våren 1946 hadde det økt til 15 til 18 prosent. Etter hvert hadde fraværet stabilisert seg rundt ti prosent, dobbelt så høyt som før krigen.

p

Komiteen anslo at landet årlig tapte 300 millioner kroner (tilsvarer 6,5 milliarder 2019-kroner). Det var mye penger i et krigsherjet land der gjenreisningen hadde startet.

De var ikke nådige mot de ferierende arbeiderne: «Det er da meget uheldig at så mange av landets arbeidsdyktige personer har tatt en ferieforøkelse på egen hånd og derved unndratt gjenreisingen et betydelig produksjonsvolum».

Saken fortsetter under bildet.

FERIE: Sommeren 1946 var så bra at halvparten av Oslos bygningsarbeidere valgte å utvide ferien med en uke.

Martin Knoph/ Levanger Fotomuseum

Knapphet på varer

Komiteen gjorde et grundig arbeid i å kartlegge og beskrive årsakene til skoft. Det var ikke bare lettsindige ferieforlengelser og dårlig arbeidsmoral som var årsaken. Men det var det også:

«En kan heller ikke se bort fra at noen av de yngre ikke synes å ha den rette ansvarsfølelse. I og for seg er dette ventelig, da jo mange av dem er kommet inn i arbeidslivet under krigen, fra første stund lærte at det skulle saboteres, og faktisk aldri har hatt arbeid under andre forhold».

Vareknappheten førte til «pengerikelighet». Spesielt unge som bodde hjemme hos foreldrene hadde god råd, men lite å bruke penger på.

p

Sammen med vareknappheten var det også overskudd av arbeidskraft, og gode muligheter for svart arbeid: «Det (blir) en rekke leilighetsjobber å få, hvor de tjente penger kanskje unndras beskatning. Det kan ikke være tvil om at mange har skoftet for å ta slike jobber».

Nødvendig å skofte

Komiteen la ikke skjul på at det ofte var nødvendig å stikke av i arbeidstida for å gjøre ærender. To av tre som svarte på en undersøkelse fagbevegelsen gjennomførte, sa at vedkommende kom for seint hjem fra arbeidet til å nå butikkene før stengetid. De var tvunget til å handle i arbeidstida. Vanlig arbeidstid i 1947 var fra 7 til 16.30 på ukedager, og fra 7 til 13 på lørdager.

p

«Klesvarebutikker stenger vanligvis alle dager kl. 16 eller 17, og kan derfor av de fleste vanlige fabrikkarbeidere bare besøkes hver lørdag. Innkjøp av klesvarer bør jo helst foretas av vedkommende som skal bruke dem.»

Heller ikke offentlige kontorer var åpne når industriarbeiderne hadde fri. I 1947 var det fortsatt rasjonering, men rasjoneringskort kunne bare hentes i vanlige folks arbeidstid. Til og med strømregning må betales på dagen.

Komiteen observerte et spesielt fenomen i Bergen. «I Bergen ble melkerasjonene opplyst å være en kvart liter daglig pr. voksen, i omegnene ble melken opplyst å være frigitt. Derfor skoftet mange Bergensarbeidere for å reise på landet og kjøpe melk.»

Særlige problemer for kvinner

Skoftkomitéen mente at husarbeid var en meget vesentlig årsak til fravær for kvinnelige arbeidere. Mangel på daghjem og barnepass var et problem, særlig for enslige mødre. Komiteen påpekte at «klesvask er utvilsomt en hyppig skoftårsak for kvinner, og det vil være en stor hjelp å få innrettet flere moderne fellesvaskerier som er åpne for husmødrene i distriktet. I slike vaskerier tar klesvasken noen timer og byr på lett arbeid og kan derfor gjøres, etter arbeidstiden. I gammeldagse vaskekjellere krever den full dag og er et veldig slit.»

p

De påpeker også at kvinner ofte har «ufaglært arbeid som er ensformig og trettende og som kan synes å være forbundet med lite ansvar i bedriften. På grunn av dette føler kvinnene ofte mindre ansvar, og er ikke klar over at også deres arbeidsinnsats betyr noe for bedriftens produktive ytelser.»

Saken fortsetter under bildet.

HARDT: Å vaske klær var arbeidskrevende. Mange husmødre i arbeid valgte å skofte for å kunne vaske klær.

Schrøder/ Sverresborg Trøndelag Folkemuseum

Lærte å sabotere

Som et ekko til vår tids sykelønnsdebatt: Legene skriver for lett ut sykmeldinger, mente komiteen. Men noe er forandret: «I krigstiden kamuflerte jo sykeattesten megen sabotasje, og vanen fra den gang kan tenkes i noen grad å henge igjen».

p

Skoftkomitéen trodde på opplysningsarbeid. De trakk fram et eksempel fra en større bedrift i 1946. Den «søkte å komme skoften til livs ved en serie plakater med det felles motto: 'Når en mann mangler'. I miniatyr ble plakatene også lagt i lønningsposene, og bildematerialet må karakteriseres som meget veltruffent og velutformet». Denne kampanje pågikk gjennom flere måneder og fraværsprosenten gikk ned.

Med et «saklig underbygd opplysningsarbeid om fraværet og de økonomiske skadevirkninger det påfører både arbeidsgivere, lønnsmottakere og landet som helhet», skal skoftet ned og landet gjenreises.