Norske Moritz overlevde holocaust ved å lage falske sedler

Eline Lønnå

eline@lomedia.no

Ved starten av andre verdenskrig klekket tyske nazitopper ut en plan som skulle resultere i tidenes største falskmyntneri. Enorme mengder falske pundsedler skulle produseres, og deretter oversvømme britenes økonomi, lage kaos og inflasjon.

For å gjennomføre planen, som fikk navnet Operasjon Bernhard, trengte de fagfolk, folk med grafisk utdanning og erfaring.

De ble hentet fra konsentrasjonsleirene, blant jødiske fanger som ble valgt ut til slavearbeidere ved ankomst leirene.

En av disse var norske Moritz Nachtstern.

Stereotypør og fagforeningsmann

Hvordan endte Nachtstern opp i seddelpressa i Blokk 19 i Sachsenhausen, som slavearbeider på et av nazistenes mest hemmeligholdte prosjekter? La oss gå noen år tilbake i hans historie.

Familien Nachtstern kom til Norge fra Polen via Tyskland da Moritz var 15 år.

Mange jøder forlot Øst-Europa for å unnslippe undertrykking, jødehat og pogromer – bølger av vold rettet mot jøder.

Mens det meste av familien etter hvert reiste videre til USA, ble Moritz igjen i Norge. Han utdannet seg til stereotypør, en håndverker som laget de typografiske trykkformene i metall.

Moritz bodde i Brugata på Oslos østkant, og da tyskerne okkuperte Norge i april 1940 hadde han allerede mange år bak seg som ansatt på Hjemmets trykkeri. Moritz var også aktiv i fagforeninga, både som revisor og entertainer med sketsjer og sanger i festlig lag.

Moritz og barna Sidsel og Jan. Det var lite snakk om farens opplevelser under krigen hjemme, forteller Sidsel.

Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek

Arrestasjon og deportasjon

For norske jøder fikk okkupasjonen langt mer dramatiske konsekvenser enn den jevne borger.

Den lille minoriteten jødene i Norge utgjorde, ble en brikke i nazistenes store plan om å utrydde hele det jødiske folket.

De skulle enten myrdes i utrydningsleire eller utnyttes som arbeidskraft i leire med så umenneskelige forhold at det gjerne var snakk om bare noen måneder før en bukket under av slit, matmangel og rå, brutal behandling.

Arrestasjonen av norske jøder startet høsten 1942. Først ble mennene tatt.

En stadig mer truende situasjon for jødene hadde gjort at Moritz vurderte å forsøke å rømme til Sverige. Men han valgte å bli, og 26. oktober ble han arrestert hjemme i leiligheten.

I likhet med de andre jødiske mennene som ble tatt, kom han til konsentrasjonsleiren Berg i Vestfold.

Etter noen røffe uker der, forverret alt seg dramatisk da til sammen 529 norske jøder – menn, kvinner og barn – ble stuet ombord i skipet Donau, med kurs for Polen og Auschwitz.

Av de 529 skulle 9 vende tilbake.

Ved ankomst til leiren ble alle kvinner, barn og eldre menn sendt rett i døden i gasskammeret. De yngre mennene ble sendt til den delen av leiren der det var tvangsarbeid. Alle fikk tatovert inn fangenummeret sitt i armen.

Sjokket da de oppdaget hva som hadde skjedd med dem som ikke var blitt valgt ut til å jobbe, var ekstremt. En veteranfange omtalte det som at «de har gått på Himmelkommando, de har gått til Gud».

Døden nær

De tre månedene Moritz Nachtstern var i Auschwitz førte ham til dødens rand. Han så venner og medfanger stupe, før han ble tatt til side og sendt til leiren Sachsenhausen utenfor Berlin.

I en egen brakke omgitt av veldige sikkerhetsordninger skulle 160 jødiske fanger produsere nøyaktige kopier av pundsedler som skulle slippes over Storbritannia med fly og ødelegge økonomien der.

Planen ble aldri noen suksess. Men for fangene var de materielle forholdene bedre enn i Auschwitz.

De fikk litt mer mat, og selv om voldsbruk og vilkårlig straffeeksersis var vanlig, var ikke mishandlingen livstruende. Fangene hadde en kunnskap og kompetanse som tyskerne trengte.

Likevel var det aldri noen tvil om at det ikke var meningen at falskmyntnerne skulle overleve. Blokk 19 var en dødskommando. Den dagen prosjektet var over, skulle de alle likvideres.

Pengesedlene fangene i Sachsenhausen produserte, var vanskelig å skille fra ekte britiske pundsedler.

Arbeiderbladet/Nasjonalmuseet

Pakker fra fagforeninga

Et tegn på at fangene i Blokk 19 var privilegerte var at de fikk lov til å motta pakker med mat.

Fagforeningskameratene på Hjemmets trykkeri i Oslo sendte slike pakker til Moritz Nachtstern.

I memoarene sine forteller han at det var lite av det vidunderlige og potensielt livreddende innholdet som nådde ham, det meste ble stjålet og beslaglagt av voktere og fanger høyere oppe i hierarkiet.

Slik beskrev han det selv: «Der måtte jeg pent stå og se på at de tre bandittene stjal fra meg. Jeg bet tennene sammen og tidde. Jeg visste at den svakeste protest fra min side, ville resultere i at jeg ikke bare mistet alt i pakken, men fikk juling på toppen».

Men likevel var det en god følelse at noen hjemme tenkte på ham og brydde seg om hans skjebne.

Frykt til siste slutt

Høsten 1944 hadde falskmyntnerne trykket så mange pundsedler at det ble bestemt at de skulle gå over til dollar. Men før de kom i gang med det, ble det bestemt at trykkeriet skulle flyttes.

Det gjorde fangene redde for at dette var slutten, at de nå hadde gjort nytten og skulle drepes.

Nachtstern fortalte det slik: «Vi var redd vi skulle hentes i biler, Det var ikke fritt for at vi kjente litt til tyskernes metoder, og vi hadde hørt om de ganske uskyldig utseende lastebilene som kunne lukkes hermetisk før gassen ble skrudd på inni dem».

Men de overlevde reisen, som ble tatt på tog, til en annen konsentrasjonsleir som lå i Østerrike.

Trykkeriet kom aldri i gang igjen, og falskmyntnerne levde i konstant frykt for at de skulle likvideres. Men i kaoset som oppsto da de allierte nærmet seg, skjedde ikke dette.

Etter frigjøringen fikk Moritz Nachtstern plass på et fly til København, sammen men en danske som også hadde vært med i Blokk 19.

Siste etappe hjem til Oslo, etter to og et halvt års mareritt, skjedde med båt en junidag i 1945: «Snøhvite måsepar kretset skravlende over skipet, og på den blanke sommerfjorden ble fargesprakende kanoer padlet fram av solbrente gutter og jenter. Jeg gjemte meg bak en livbåt og gråt».

Holder minnet av faren i live

– Pappas ansikt hadde alltid et litt trist skjær, det lå en skygge over øynene.

Det forteller Sidsel Nachtstern, datteren Moritz fikk med kona Rachel. De to giftet seg i 1946.

Mens Moritz hadde overlevd holocaust, som en av veldig få som kom hjem fra leirene, hadde Rachels familie flyktet til Sverige. Men også de hadde lidd tap av familiemedlemmer.

Moritz slet med ettervirkningene av det han hadde vært utsatt for, både fysisk og psykisk. Han døde i 1969.

– Det satt mye nerver i veggene hjemme. Å vokse opp med holocaust som bakteppe var tøft til tider, sier Nachtstern.

Hun er selv pensjonist, men opptatt av å fortelle historien, av å holde minnet levende.

Hun har både vært med de Hvite bussene som har tatt norske skoleelever på dannelsesreiser til Polen og Tyskland, fått gitt ut farens memoarer på nytt – og holdt foredrag i Sachsenhausen.

Sidsel Nachtsterns bok med utklipp av avissaker om faren er et kjært eie, og noe hun vil bevare for ettertiden.

Erlend Tro Klette

– Vi snakket aldri om det som skjedde på Donau eller i Sachsenhausen hjemme. Generelt tror jeg det ar lite snakk om krigen i jødiske hjem.

Derfor var det et sjokk for Sidsel da hun tolv år gammel leste farens memoarer. Hun ble funnet gråtende på soverommet.

– Pappa kvittet seg nok med mye ved å skrive den. Men minnene ble aldri borte. Det hendte ofte vi våknet opp av at han skreik om natta.

Som mange andre overlevende var Moritz Nachtstern ridd av skyldfølelse for at akkurat han overlevde, mens så mange andre mistet sine liv. Under sine nattlige mareritt skrek han «Unnskyld, unnskyld! Jeg lever, jeg lever … men ikke du!».

Sidsel Nachtstern mener det er en universell lærepenge alle bør ta med seg fra farens historie:

Religion, penger og maktbegjær skaper kriger og ufred. Vi må sørge for at det ikke får skje at folk drepes for det de er født som.