Harald Henmo

harald@lomedia.no

Erlend Angelo (foto)

erlend@lomedia.no

Helsinki: – Det kom som et sjokk for oss, sier Mika Häkkinen.

– Vi visste at de ville komme med ting vi ikke ønsket, men vi så ikke for oss dette. Dette vil kaste om på alt – streikeretten, ledighetstrygden, forhandlingsretten, oppsigelsesvernet …

Vi er hos det finske industriarbeiderforbundet Teollisuusliitto, der Häkkinen er organisasjonskoordinator. Og «dette» han snakker om er det foreslåtte programmet til den konservative finske regjeringen som tok over i juni i fjor.

Det innebærer en bred kuttpolitikk i offentlige ordninger – med blant annet fjerning av barnebidraget til arbeidsledige, og innføring av karensdag ved sykdom – men også direkte angrep på fagbevegelsen.

Det skal for eksempel bli lettere å inngå lokalavtaler på uorganiserte bedrifter, uavhengig av nasjonale overenskomster.

I tillegg skal det ikke være nødvendig med «tungtveiende grunner» for å gi noen sparken, det holder med «relevante grunner» – et språkspill som har fått finsk fagbevegelse til å adoptere begrepet til sin motkampanje, som heter «Serious grounds/Vägande skäl/Painava sju» på henholdsvis engelsk, svensk og finsk.

Og retten til politiske streiker og sympatistreiker begrenses kraftig, med kraftige bøter for deltakelse i streiker som blir regnet som ulovlige. 

– Det skumleste med denne innskrenkningen i streikeretten, er at andre former for streik fort kan bli definert som «politiske» i en eller annen forstand, sier Timo Nevaranta, som er leder for samfunnskontakt i forbundet.

Ingen dialog

De nye streikereglene ble innført fra mai i år, selv om forslaget har ligget der lenge. Altså etter det siste årets store streikebølge, som startet med én time per dag per distrikt i september og oktober i fjor.

– Så fortsatte vi med en hel dag per distrikt i november, og en heldags nasjonal streik i november, forteller Häkkinen.

Etter flere oppskaleringer, med blant annet store demonstrasjoner i gatene i Helsinki, kulminerte det med en fire ukers streik på utvalgte steder i mars og april.

– Vi skjønte at vi måtte prøve å ta dem på lommeboka, og gjøre det dyrt for dem. Men det førte fortsatt ikke til noen ting. Det var ingen respons fra regjeringen. Null! sier Häkkinen oppgitt.

– Om de bare hadde kommet oss i møte på noe …

Sparing og Sannfinner

Den nye finske regjeringen ledes av statsminister Petteri Orpo fra Samlingspartiet, Finlands tradisjonelle konservative parti.

Han tok over etter Sanna Marin fra Sosialdemokratene, og begrunnelsen for alle kuttene er at Finland må spare penger etter at Marins regjering pådro landet altfor mye gjeld.

Noe som er delvis sant, i og med at den i likhet med regjeringer i andre land måtte låne for å finansiere de økte statsutgiftene under koronapandemien.

Og nettopp dette har vært den finske fagbevegelsens argument:

Dette var ekstraordinære utgifter for Finland, men helt vanlig for perioden, og ingen grunn til å kaste tiår med trepartssamarbeid og velferdsstat på båten – med det den mener er et bestillingsverk fra arbeidsgiversiden. (Se undersak)

Det nye med Orpos regjering er at den har med ytre høyre-partiet Sannfinnene. Et parti som før valget bedyret at det var på arbeidsfolks side og mot en slik kuttpolitikk, og vant mange stemmer også i fagbevegelsen på det.

Nå har dette endret seg. I EU-valget i juni gikk partiet kraftig tilbake.

– Det har overrasket mange at Sannfinnene har stått så sterkt på dette, sier Häkkinen.

– Men egentlig er det jo ikke noe nytt i det som har kommet fra regjeringen. Dette er gammel politikk, som vi kjenner fra 1980-tallet under Thatcher og Reagan i Storbritannia og USA.

Lei av å streike

Risto Myllylä er blant dem som har streiket – med stor glød til å begynne med, forteller han. Så gikk piffen litt ut av fagforeningen på pipette-fabrikken Sartorius.

– Vi ble jo litt lei av streikene, siden de ikke førte til noen ting, forteller han.

Det er da heller ikke de nye streikereglene som bekymrer ham mest, men trygdekuttene.

– Nå blir det så hardt å være arbeidsledig at folk vil måtte ta en hvilken som helst jobb, frykter Myllylä.

– Og når man blir så redd for å miste jobben, blir det vanskeligere med fagorganiseringen også, for hvem tør vel å være «vanskelig» og lage bråk da?

Sartorius ligger i Helsinkis østre utkant, dit vi er blitt tatt med av Jarmo Mäkinen Og Tanja Mettovaara fra Teollisuusliittos regionkontor. De har brukt mye av det siste året på å informere om regjeringsprogrammet rundt på arbeidsplassene.

– Og da vi fortalte medlemmene hva som faktisk var foreslått, var de helt sjokkert. «Men hva i HELV#&%!», liksom, forteller Mäkinen.

På Sartorius, Tanja, RIsto og Jarmo

Erlend Angelo

De foreslåtte trygdekuttene vakte særlig sterke reaksjoner.

– En arbeidsledig alenemor, for eksempel, vil tape flere hundre euro i måneden, forteller Mäkinen, mens Mettovaara sier trist:

– Jeg er redd det vil bli mange fattige barn i Finland.

En slags villet, utbredt barnefattigdom, altså.

Det vil gå hardt ut over ryktet til «verdens lykkeligste land».

Lykkelige med lite

I vår ble finnene for sjuende året på rad utropt til verdens lykkeligste folk av FN.

Dette er en, for å si det forsiktig, overraskende utvikling for nordmenn som er vokst opp med finske kulturuttrykk på film og TV. «Dette er finsk fjernsynsteater» betydde i flere tiår «dette er så trist som det går an», og filmregissører som brødrene Kaurismäki gjorde internasjonal furore med sine «menn som ser ned og sier ingenting, med promille»-komedier.

Som den finske eksil-komikeren Ismo sa det: «Hver gang jeg ser denne undersøkelsen, ringer jeg venner i Finland og spør: «Kjenner du noen?»

En av grunnene til den finske lykken skal være at finner har beskjedne forventninger. Hvor lykkelige vi føler oss, handler jo i stor grad om forholdet mellom hva vi forventer og hvor mye av det som blir oppnådd.

USA, for eksempel, kommer langt ned på FNs lykkebarometer. Der blir jo folk oppdratt til at de burde bli milliardærer, ellers må de skamme seg.

– Vi er fornøyde med lite her i Finland, sier Risto Myllylä.

– Vi har enkle gleder. Jeg er fornøyd så lenge jeg får gå i skogen og plukke blåbær.

– Ja, og slåss med en bjørn, så klart, gliser han for å understreke sin finskhet overfor de norske gjestene.

Tillit og trygghet

Nå er det ikke bare beskjedenheten som gjør finnene så lykkelige. På bryggeriet Sinebrychoff treffer vi klubbleder Jukka Nissinen, som mener at årsaken er det samme som vi gjerne skryter av i Norge, som er nummer sju på listen etter å ha toppet i 2017.

Jukka Nissinen, Sinebrychoff

Erlend Angelo

– Det er tillit og trygghet som er viktigst, mener Nissinen.

– Vi er lykkelige fordi vi kan stole på hverandre her i Finland.

Denne tilliten har lykkeforskere – ja, det er et yrke – trukket fram som den aller viktigste årsaken til lykke i et samfunn. Tillit mellom kolleger, mellom ansatte og ledelse, mellom folk og regjering.

– Og det er fortsatt godt samarbeid mellom oss i klubben og ledelsen her på bryggeriet, sier Nissinen.

– De vet jo at det ikke er dem vi har streiket mot, men Regjeringen, og faktisk har vi fått høre litt bak kulissene her at de støtter oss. «Stå på!», sier de. Vi har også fått veldig mye støtte fra folk ute på gata når vi har streiket.

Bråstopp for Sannfinnene

Det er altså flere enn fagbevegelsen som er misfornøyde med reformene.

Nissinen tror at det etter hvert også gjelder dem av hans arbeids- og fagforeningskamerater som stemte på Sannfinnene, som fikk mer enn 20 prosent av stemmene i fjor. Ved EU-valget i vår fikk de 7,6, ned fra 13,8 ved forrige EU-valg i 2019.

– Folk vet jo at det konservative partiet vil ta penger fra de fattige og gi til de rike. De sier det rett ut! Men Sannfinnene brøt alle valgløfter, sier Nissinen.  

Så de politiske vindene er allerede i ferd med å snu. Men det hjelper lite så lenge det neste valget til den finske riksdagen er i 2027.

Og politisk streik hjalp altså heller ikke.

Så hva skal de gjøre nå?

– Til høsten og vinteren er det det tariffoppgjør i de fleste bransjer. Da må vi få de tingene myndighetene tar fra oss inn i tariffavtalene, sier Nissinen.

Organisering, organisering

Det er Nissinens forbundsleder enig i. Veli-Matti Kuntonen er sjef i Suomen Elintarviketyöläisten Liitto, eller SEL, det finske matarbeiderforbundet.

Og Kuntonen er en både oppgitt og offensiv mann når vi møter ham på forbundskontoret etter bryggerituren.

Han er oppgitt på grunn av den nye politikken:

– De har gjort dette på en snedig måte. Først fjerner de kampmidlene våre med disse lovendringene, og så vil de gå løs på avtalene våre, sier han.

– Det aller verste er nok svekkelsen av de sentrale forhandlingene og overenskomstene. Særlig fordi det er vanskelig for oss å forklare for folk hvor alvorlig det er. Vi vil jo ikke se konsekvensene av det før om mange år, sier Kuntonen.

Og det offensive middelet er, som alltid for fagbevegelsen:

– Organisering, sier Kuntonen.

– Det blir et voldsomt trykk på tarifforhandlingene til høsten og våren, hvis vi skal klare å minimere effekten av dette gjennom avtalene våre. Og det vi må gjøre hvis vi skal få til dét, er å få opp organiseringen.

PAUSE: På klubbkontoret i Sinebrychoff er streikevestene hengt opp for denne gang. Men de kan tas i bruk igjen i forbindelse med tariffoppgjøret.

Erlend Angelo

– Folk er informert

I juni ble Finland nedgradert til nivå to på den internasjonale samorganisasjonen Itucs liste over hvordan det står til med faglige rettigheter verden rundt. Det har aldri før skjedd med et nordisk land.

«Alvorlig» og «trist» kalte finsk LO – SAK – det, ved sin internasjonale sekretær Pekka Ristelä.

Så vi avslutter i Helsinki med å ta en tur innom SAK for å høre hva Ristelä mener om framtida, nå som streik etter streik ikke har klart å rikke regjeringen en centimeter.

Og han mener streikene både var nødvendige og har hatt sin virkning, til tross for at de altså kan fortone seg som slag i tomme luften.

– Hvis vi ikke hadde reagert kraftig mot disse forslagene, ville vi hatt flere hundre tusen sure medlemmer siden vi «ikke gjorde noe», sier Ristelä.

– I tillegg er jo dette ganske kompliserte ting, for eksempel de langsiktige konsekvensene av de nye reglene for streik og lokale forhandlinger. Nå er folk informert om dem, og vet hva dette dreier seg om. Og vi har hatt flere meningsmålinger under streikene der mer enn 50 prosent har støttet oss, forteller han.

Og dermed er man allerede i gang med valgkampen foran 2027.

– Det er jo en del som sier at «alle partier er like», og ikke bryr seg så veldig om politikk. Men nå vet folk at det er store forskjeller. Det ville de kanskje ikke visst uten våre streiker. Og denne kunnskapen er viktig foran neste valg, mener Pekka Ristelä.

Arbeidsgiverne: – Dette har vi ønsket lenge

Mange i fagbevegelsen mener lovendringene er et bestillingsverk fra arbeidsgiverorganisasjonen EK, Finlands NHO. Og det bekrefter EK gjerne.

– Særlig disse endringene i streikeloven har vi jobbet for i flere tiår, sier Markus Äimälä, EKs juridiske direktør.

– Vi mener mulighetene for både politiske streiker og sympatistreiker har vært altfor vide. Og bøtene for å bryte reglene har vært altfor lave, når man kan ha påført arbeidsgiverne milliontap.

– Nå må jeg understreke at verken politiske streiker eller sympatistreiker blir forbudt, men det blir strengere. En sympatistreik må for eksempel rette seg mot samme arbeidsgiver. Det har vi ingen problemer med, fortsetter han.

Forberedt på dyre streiker

Og der fagbevegelsen klager over at den ikke har blitt hørt, mener Äimälä dette gjelder begge veier.

– Det har vært null gehør når vi har prøvd å forhandle om dette med forbundene, sier han.

– Jeg skjønner riktignok at fagbevegelsen føler at den nye regjeringen hører mer på oss enn på dem. Men jeg har jobbet med dette i mange år, og vi har følt akkurat det samme motsatt vei når det har vært sosialdemokratiske regjeringer.

Aimälä forteller at de var godt forberedt på at det ville bli kraftige og kostbare reaksjoner.

– Vi sa til både våre medlemmer og regjeringspartiene at de måtte være villige til å tåle streiker og økonomiske tap. Ellers ville det ikke være noen vits i å gjøre dette, sier han.

– Og det var de klare for.

Skjønner bekymringen – litt

Helt fritt fram har det riktignok ikke vært for EK.

– Vi ba om flere muligheter for å fravike arbeidsmiljøloven, men det fikk vi ikke gjennomslag for, sier Äimälä.

– Og dette med muligheten til lokale forhandlinger i uorganiserte bedrifter har ikke vært drevet fram av oss, men av foreningen for små- og mellomstore bedrifter. Før var vi imot det. Men nå ser vi at disse bedriftene jo handler med våre medlemmer, og dermed er arbeidsforholdene der viktige for våre medlemmer også.

Dette er det eneste punktet der Äimälä vil gi fagbevegelsen litt rett til bekymringer.

– Jeg syns ikke de har gode argumenter mot de nye streikereglene. Men jeg skjønner at de er litt nervøse for dette med lokalavtaler som ikke er forankret på et overordnet nivå. Det kan muligens skape problemer og svekke organiseringen. Jeg ser det. Det gjelder jo for oss også. Men jeg tror bekymringen er overdrevet, sier han.