Slik startet det norske oppdretts-eventyret. Få med deg historien

Roy Ervin Solstad

roy@lomedia.no

Jonas Sandboe (foto)

HITRA: – Havbruk er Norges nest største eksportnæring etter olje og gass. Det finnes et nasjonalt oljemuseum, men ikke noe nasjonalt museum for havbruk. Det har vi lyst å endre på, sier Jørgen Fjeldvær.

Han er museumsdirektør på Kystmuseet i Sør-Trøndelag, og har vokst opp midt i matfatet på Ansnes på Hitra.

Fjeldvær kommer selv fra en familie som drev med oppdrett i noen år, men det var andre som lyktes bedre.

Når norske skattelister offentliggjøres, er det en laksebaron som står helt på toppen av lista som omfatter Norges rikeste.

I 2024 eksporterte havbruksnæringa sjømat for over 130 milliarder kroner.

Det er nesten på nivå med hva den litauiske staten brukte av penger i 2023, og drøyt 50 prosent mer enn det Latvia brukte, skal man tro tall fra Verdensbanken.

Den totale mengden oppdrettsfisk var på 1,665 millioner tonn.

Tomt hav tente gründere

Men det var ikke rikdom som var motivasjonen da man startet forsiktig med oppdrett på 1960-tallet.

– Utviklingen av ringnot-trålerne og kraftblokkene som gjorde at man kunne heise opp større fangster, førte til at man fisket havet omtrent tomt for sild. Dermed måtte man finne noe annet å leve av på kysten, forteller Fjeldvær.

Brødrene Sivert og Ove Grøntvedt var blant de første som begynte å tenke på at man i stedet for å reise ut for å hente fisken der den er, kan man drive oppdrett av fisk.

Det fantes noen som hadde forsøkt seg på oppdrett nærmest på hobbybasis, men de to brødrene Grøntvedt som også fikk med seg den tredje broren, Ragnar, tenkte større.

De hadde tro på en industrialisering.

– Faren til brødrene hadde seks-sju ringnottrålere, og selv kunne brødrene mye om både fisk, fortøyninger og hvordan en not oppfører seg i sjøen. I tillegg hadde de penger til å satse, forklarer museumsdirektøren.

I 1969 forsøkte de seg først med ørret i en oppdrettskum på land, men de kom raskt på andre tanker.

Året etter fikk de 20.000 smolt fra et settefiskanlegg på Lundamo i Trøndelag, og i 1971 kunne de første laksefiskene slaktes.

Ferdigslaktet fisk ble solgt for 60 kroner kiloen.

Brønnbåten Hedda ble bygget på Moen Slipp i Kolvereid i 1984. Båten var en av de første brønnbåtene bygget til det formålet.

Vidar Vassvik/Kystmuseet i Sør-Trøndelag

Fisken på dette oppdrettsanlegget i Bjugn i Trøndelag ble håvet ut med håndmakt.

Ragnar Christian Mørk Andersen/Kystmuseet i Sør-Trøndelag

Ryktene spredte seg

Suksessfaktoren var brødrenes flytemerder. De var billigere å lage enn de avstengte sundene og pollene som man hadde begynt med innen oppdrett i Hordaland.

I tillegg var vekstmiljøet bedre for fisken, siden vannet strømmet rett gjennom merdene.

Brødrene forsto også at merdene burde være så runde som mulig, slik at fisken kunne svømme rundt og rundt.

I tillegg valgte de å mate fisken gjennom vinteren, til tross for at forskere mente at man ikke skulle mate laks når temperaturen sank under fire grader i havet.

– Men vi fôret nå likevel vi, for laksen som vi hadde fått mellom isflakene ved Bjørnøya var helt full av lodde, sier Sivert Grøntvedt til forfatter Erna Osland i boka «Bruke havet – pionertid i norsk fiskeoppdrett».

Resultatet var over all forventning.

Etter 18 måneder hadde de laks på tolv kilo, og ryktene om suksessen fikk oppdrettere fra resten av Trøndelag og nordover til å ta turen til brødrene Grøntvedt for å lære å drive akkurat som dem.

– De første årene vi drev med oppdrett sa jeg alltid at bror min og jeg var to tullinger utpå Hitra som var så heldige å treffe spikeren midt på hodet, sier Sivert Grøntvedt i boka til Osland.

PIONEREN: Sivert Grøntvedt var en av de store oppdretspionerene på Hitra.

Vidar Vassvik/Kystmuseet i Sør-Trøndelag

OPPDRETT I FINNMARK: Dette bildet er tatt i Kvalsund sør for Hammerfest i Finnmark i 1974, og viser to menn ved brønnrommet i en brønnbåt.

Ragnar Christian Mørk Andersen/Kystmuseet i Sør-Trøndelag

Ville ha historien fortalt

Nettopp Sivert Grøntvedt skulle også stå sentralt i arbeidet med å få havbruksnæringa på museum.

– Midt på 1990-tallet kom han til museet. Han sa at havbruksnæringa ville at noen skulle forteller næringas historie, men han mente også at det kunne ikke næringa gjøre selv, forteller Jørgen Fjeldvær på Kystmuseet.

Den historiefortellinga ville gjerne museet bidra til, og dermed startet innsamling av gjenstander, filmer og bilder fra næringas oppstart på 1960-tallet og i tiårene som fulgte.

Siden 2014 har Kystmuseet i Sør-Trøndelag hatt utstilling i et nytt bygg på den gamle fergekaia på Sandstad helt sør på Hitra.

Det er også anløp for hurtigbåtene som går mellom Kristiansund og Trondheim, men det er langt fra bare båtpassasjerer som kommer for å oppleve museets havbruksutstilling.

Det er heller ikke bare de to utstillingene i bygget, Pionerene og Ringer i vann, som Fjeldvær kan lokke med.

OPPFINNSOMT: Ingar Holberg fra Smøla benyttet en gammel sykkel til å spre våtfor til oppdrettsfisken. Bakhjulet ble erstattet med små metallbokser som graver opp og sprer foret.

Jonas Sandboe

Båtturer til oppdretterne

Fra 2005 har oppdrettere kunnet søke om visningstillatelse. Det er oppdrettslokasjoner som drives som ordinære, men de må være åpne for publikum.

Oppsiden for næringa er at de koster langt mindre å få enn tradisjonelle oppdrettstillatelser.

Totalt er det 35 slike over hele landet.

Visningstillatelsen på Hitra kom i 2012.

– Det gjør at vi kan ta med besøkende dit det faktisk foregår. Vi har tilgang til hele produksjonskjeden. Slik kan vi kombinere kunnskap med opplevelse, forklarer han.

Fjeldvær forteller at de har hatt med alt fra vanlige besøkende til journalister, vanlige politikere og fiskeriministre fra mange land.

Turen tar opp mot fire timer, og foregår i båter som tar tolv passasjerer.

– Hovedsesongen starter etter påske og varer ut oktober, men vi tar med folk ut på båttur hele året, sier han.

Lever av troverdighet

Fjeldvær poengterer at museet ikke legger seg opp i om de besøkende er tilhengere eller motstandere av oppdrettsnæringen.

I avtalen med næringsaktørene ligger det heller ingen begrensninger i hva vi kan fortelle.

– Vi har ikke noe manus fra oppdretterne og er ikke lobbyister for dem. Vi er nødt til å formidle både fordeler og utfordringer næringa har og har hatt på en balansert måte.

– Vi lever av troverdighet, men målet vårt er at de som er med på turen skal ha et bedre grunnlag for å si ja eller nei til oppdrett etterpå, understreker han.

Han innrømmer likevel at mange blir mer positivt innstilt til næringa etter en slik runde.

– Som museumsdirektør er det jo helt rått å kunne jobbe med noe som ingen er likegyldig til. Alle har en mening om oppdrett, og det er nok mange som har fordommer omkring oppdrettsnæringa.

– Ofte får vi tilbakemeldinger etter turene på at «det var ikke slik jeg trodde det var», smiler han.

TENKER NASJONALT: Jørgen Fjeldvær er direktør på Kystmuseet i Sør-Trøndelag og prosjektleder for et nasjonalt havbruksmuseum.

Jonas Sandboe

Vil ha flere gjenstander

Om båtturene er det mest spektakulære havbruksavdelinga på Kystmuseet kan by på, så finnes det også spesielle gjenstander inne på museet.

Her er blant annet et ombygd badekar som fungerte som smoltanlegg, og en sykkel der bakhjulet var bygd om til å spre fôr utover.

I tillegg er det tusenvis av gjenstander, fotografier og filmer i samlingen.

Fjeldvær mener likevel det ikke er nok til å kunne fortelle hele historien.

– Vi vil gjerne ha arbeidskontrakter, bilder, filmer og annet helt fram til 1990-tallet som kan hjelpe til med å vise fram historien, sier Jørgen Fjeldvær.

Ikke minst fordi oppdrettsnæringa har bidratt til at utviklingen i mange kystsamfunn har blitt en helt annen enn det mange spådde for 50–60 år siden.

I fjor kom det blant annet en TV-serie på Netflix kalt Milliardærøya. Den hentet inspirasjon fra Frøya.

– Slik var det ikke på 1970- og 80-tallet. Da var budskapet til ungdommen «Flytt herfra», sier han.

AUTOMATISK FORING: Et badekar fungerte som smoltanlegg, og på ekte Reodor Felgen-vis ble det laget en innretning for automatisk forinig av smolten.↔

Jonas Sandboe

Ingen tid å miste

Suksessen og tilbakemeldingene gjør at Fjeldvær ønsker å se utover Hitra, Frøya og Sør-Trøndelag.

Ambisjonene er å få et nasjonalt havbruksmuseum.

Det er allerede gjort avtaler med de store aktørene i bransjen. Nå gjenstår det å få med seg både kommuner, fylket og ikke minst staten.

– Havbruksnæringen i dag er resultatet av mange små og store innovasjoner, pågangsmot og risikovilje fra mange steder langs hele kysten. Og det er nettopp det som er viktig å formidle i det fremtidige Norsk Havbruksmuseum, sier Fjeldvær.

Han har ingen tid å miste.

– Vi må jo ta vare på historien før alle de som kan fortelle den er gått bort, poengterer Jørgen Fjeldvær, museumsdirektør på Kystmuseet i Sør-Trøndelag.