Snublesteinene minner om ofrene for nazismen

Eline Lønnå

eline@lomedia.no

Håvard Sæbø (foto)

OSLO: I morgentimene torsdag 26. november 1942 banket politiet på døra hjemme hos den jødiske familien Jaffe på Tøyen i Oslo.

Moren Esther og de tre unge voksne døtrene Cecilie, Ida og Hanna ble kjørt til Akershuskaia og drevet ombord i skipet DS Donau. Flere steder i landet ble jødiske eldre, kvinner og barn arrestert av norske politifolk i okkupantenes tjeneste denne dagen.

DS Donau satte kursen mot Stettin i Polen. Ombord var også Isak Jaffe, mannen til Esther og faren til de tre jentene. Han var blitt arrestert en måned tidligere, i den store politiaksjonen da jødiske menn over 15 år ble tatt.

26. november 1942 ble 529 norske jøder deportert fra Oslo havn med lasteskipet Donau.

Georg W. Fossum, NTB

529 norske jøder ble deportert 26. november 1942, med endestasjon i utryddingsleiren Auschwitz sør i Polen. Ved ankomst fem dager etter razziaen i Oslo ble menn og kvinner skilt fra hverandre.

Noen sterke og unge menn ble valgt ut til slavearbeid i nazistenes leirkompleks. De fleste ble sendt direkte til gasskammeret og myrdet. Blant dem var Isak, Esther, Cecilie, Ida og Hanna Jaffe. Til sammen 18 medlemmer av Jaffe-familien ble drept under nazistenes folkemord på jødene, holocaust.

Til sammen 18 medlemmer av Jaffe-familien ble drept under nazistenes folkemord på jødene.

Håvard Sæbø

Millioner av ofre

773 jøder ble sendt ut av Norge under den tyske okkupasjonen, som en del av planen om å utrydde jødene som folk. 34 overlevde og kom hjem. Nazistenes folkemord på jødene hadde et omfang som er vanskelig å ta inn over seg.

Om lag seks millioner jøder ble drept. Også andre grupper ble ofre for nazistenes morderiske ideologi, blant dem romfolk, homofile, handikappede, politisk opposisjonelle og motstandsfolk.

I jødenes hellige skriftsamling Talmud står det at «et menneske er ikke glemt, før dets navn er glemt».

I gata utenfor gråbeingården i Lakkegata 71 på Tøyen i Oslo der familien Jaffe bodde, sørger fem små minnesmerker for at dere navn ikke blir glemt. Der er det lagt ned fem «snublesteiner», en for hvert familiemedlem som ble drept.

Samme sted er det lagt ned fem steiner til minne om en annen jødisk familie, Gedanken.

Håvard Sæbø

Desentralisert minneprosjekt

Ikke langt fra Lakkegata ligger i dag Jødisk museum i Oslo, i det som tidligere var en synagoge. Her bodde også mange av menighetens medlemmer, og det er 19 snublesteiner i gata utenfor museet.

Det er Jødisk Museum i Oslo og Trondheim som har koordinert prosjektet med å legge ned snublesteiner her til lands. Det har blitt 757 steiner i Norge, så langt.

– Snublesteinene er en unik måte å minnes enkeltindividene på. Vi legger ned en stein med en minneplate som inneholder informasjon om hver enkelt person, i gata utenfor der ofrene bodde eller jobbet. Det gir en helt spesiell nærhet.

Det sier Dag Kopperud, som leder prosjektet i Norge. Men det startet i Tyskland, der kunstneren Gunter Demnig satte ned den første steinen i Köln i 1992. Den var til minne om nazistenes ordre 50 år tidligere om å deportere romfolk til Auschwitz for utryddelse.

Responsen har vært stort sett positiv, forteller prosjektleder og historiker Dag Kopperud.

Jan-Erik Østlie

Demnigs idé var at alle ofre for nazismen kan minnes gjennom de diskrete, men kraftfulle snublesteinene.

– Neste år skal vi sette ned steiner for nordmenn som ble drept for å hjelpe jøder og andre å flykte. En av dem som får stein er Rolf A. Syversen, som var sentral i Carl Fredriksens Transport. De hjalp rundt 350 jøder og et ukjent antall motstandsfolk over til Sverige, men Syversen ble tatt og henrettet, sier Kopperud.

Han karakteriserer snublesteinene som verdens største, desentraliserte minneprosjekt. Så langt er det lagt ned rundt 100.000 steiner i 28 europeiske land.

Østkantfolk

I gatene rundt Jødisk museum i Oslo ligger snublesteinene tett. En stor andel av de rundt 2.000 jødene i Norge var bosatt på Oslos østkant, i arbeiderstrøkene – som familien Jaffe.

Mange av dem kom til landet på flukt fra jødeforfølgelser i Russland og Litauen mellom 1880 og 1920.

– Det er vanskelig å finne noen annen fellesnevner for ofrene enn at de var jøder, og derfor ikke hadde livets rett ifølge nazismen. Hele spekteret av klasse, yrker og religiøsitet var representert. Men svært mange av dem var fattige og hadde vanlige arbeiderklasseyrker, sier Dag Kopperud.

Organisert påleggerske

Hanna Jaffe fra Lakkegata jobbet som påleggerske, hun la på arkene som skulle trykkes i en hurtigpresse.

Faren var tobakksarbeider og moren ekspeditrise i en fruktforretning.

Hanna var fagorganisert, i Norsk Litografisk forbund. Det vet vi, fordi hun i likhet med alle jøder i Norge måtte fylle ut et spørreskjema vinteren 1942.

Jødisk Museum

Her skaffet tyskerne seg full oversikt og kontroll over den jødiske befolkningen, og et av spørsmålene var om en var fagorganisert.

Flere av de som ble deportert var organisert (se kortbiografier i karusellen).

– Komme hjem til ribbede leiligheter

– Jaffe-familien var slitere, som så mange i dette strøket. De levde ikke noe fett liv, sier Kopperud.

Han forteller at i forbindelse med arrestasjonene og deporteringen, vedtok også de nazistiske myndighetene en lov om at all jødisk eiendom skulle inndras og selges. For dem som kom hjem fra eksil i Sverige eller var blant de få som overlevde leirene, var det å komme hjem til ribbede leiligheter som gjerne hadde vært brukt av høyere partimedlemmer eller frontkjempere.

Fortsatt er det jøder i Norge som skjuler sin bakgrunn, i frykt for reaksjoner.

Fire ofre for holocaust har ikke fått snublesteiner, fordi de etterlatte i familiene ikke ønsker det. Traumene forplanter seg ned gjennom generasjonene.

Men stort sett blir snublesteinene tatt godt imot. Mange engasjerer seg i å holde messingplakettene pusset og pene, og tenner lys ved steinene på datoen for deportasjonen.

– Jeg vil si at vi nesten uten unntak får en overveldende positiv respons, sier Dag Kopperud.