Roy Ervin Solstad
Stine syr 17.mai-plagg etter samisk tradisjon: – Vi bærer koftene med stolthet
Stine Mikkola lærte aldri å snakke samisk, men håndverk og husflid fikk hun med seg av bestemor på Stjernøya i Finnmark. Nå syr hun kofter, og holder tradisjonen levende.
eline@lomedia.no
YTRE ARNA: Midt i den irrgrønne våridyllen på Espeland innenfor Bergen ligger Janus tekstilfabrikk, som holder tradisjonell ulltøyproduksjon i Norge levende.
Maskinoperatør på Janus, Stine Mikkola bor kun et steinkast fra fabrikken, men nøyer seg ikke med å jobbe med tekstil på dagtid.
Det meste av fritida den travle småbarnsmora har, bruker hun nemlig på duodji – samisk håndarbeid.
Hun syr, strikker, broderer, designer, farger garn – alt med utgangspunkt i tradisjonene hun lærte av bestemora hjemme på Stjernøya.
– Da jeg skulle konfirmeres, spurte pappa om jeg ville ha kofte, gákti. Jeg visste ikke engang at jeg var same. Det ble en oppvåkning.
– Bestemor sydde kofta mi, en hvit rognsundkofte med masse fine detaljer på. Jeg ble sittende mye med henne og lære håndverket, sier Mikkola.
Roy Ervin Solstad
Kulturelt plagg
At hun havna i Bergen har kjærligheten skylda for. Men geografisk avstand til det sjøsamiske miljøet hjemme har ikke dempet ønsket om å fremme det samiske.
Når Magasinet kommer på besøk, er sommerkofta hun har sydd med utgangspunkt i et blomstrete dynetrekk tatt fram, sammen med barnekofta til den ene sønnen og ei blågrønn kofte hun syr på oppdrag for en kunde.
– Det er veldig mange kofteregler, og diskusjonene kan gå høyt både om hva en kan tillate seg av variasjoner og hvem som kan bære kofte. Jeg synes det er viktig å huske at koftene er del av en levende kultur, og at de ikke er vedtatt i sin endelige form. Og jo flere som bærer plagget, jo bedre – så lenge man har en tilhørighet til stedet kofta kommer fra. Kofta er et kulturelt plagg, sier Mikkola.
Håvard Sæbø
Bruker naturen
Selv om det finnes bøker med mønstre og informasjon, er mye av koftetradisjonen muntlig.
Rognsundkofta har for eksempel tradisjonelt lite sølv, men heller pynt laga av ting som har vært tilgjengelig i naturen – kråkesølv, steiner og skjell.
Mikkola mener nettopp tilknytningen til naturen og bruken av ressursene er en viktig samisk verdi å ta med seg.
– Pappa var fisker og lærte meg mye om havet. Bestemor brukte alt, hun garva til og med fiskeskinn og lagde sko, biekso. De verdiene er jeg stolt av, det er en fin ting å ta med seg, sier Mikkola. I samme åndedrag viser hun fram tatoveringen av samisk sol som pryder venstrearmen – hjertearmen.
Roy Ervin Solstad
Stolte koftebærere
Selv om Mikkola aldri fikk ha samisk som morsmål – fornorskninga var kanskje særlig brutal overfor sjøsamene – dukker det stadig opp samiske ord og uttrykk i samtalen.
Med tiden har hun lært seg nok til å følge en samtale. Målet er å lære mer.
Men med tre barn i hus og full jobb, er det begrenset hva hun kan rekke, selv med en grei samboer som ikke griner på nesa når hun setter seg med blyanten og tegner ned designideer eller tar fram symaskinen.
– Håndverk, duodji, er min «go to»-ting, det er så utrolig avslappende, sier Mikkola.
Akkurat nå er det innspurt til 17. mai, og hun jobber på spreng med koftesying. Både til kunder og sin egen, nye kofte – lik den bestemora sydde til konfirmasjonen, men tilpasset en voksen kropp og ikke en spinkel jentekropp.
På grunnlovsdagen skal folkedraktene være klare, og hun gleder seg.
– Vi bærer koftene med stolthet. Og det er bare positive kommentarer å få.
Roy Ervin Solstad
Fikk du med deg denne? Svenn-Egil så for lite samisk ut for musikkvideo. Men blir likevel kalt «lappjævel»
Dette er en sak fra
Vi skriver om ansatte i store bransjer i privat sektor, blant annet industri, bygg, transport og hotell og restaurant.
