Svenn-Egil så for lite samisk ut for musikkvideo. Men blir likevel kalt «lappjævel»

Guro Gulstuen Nordhagen

guro@lomedia.no

Michael Ulriksen (foto)

I et lite, hvitt hus står en sønn og moren hans og vasker. Snart skal han flytte ut av huset sitt på Hamarøy og opp til Tromsø. Han skal få sin første samboer.

Hun er glad på sønnens vegne og veldig nysgjerrig på hvem denne kjæresten er. Er det i det hele tatt sant, så hemmelighetsfull som han er.

34 år var han der han sto overfor sin mor. Med vaskekluten i den ene hånda og hjertet i den andre.

Svenn-Egil Knutsen Duolljá har hele livet måttet kjempe for å få være den han er.

Som yngre fikk han hjertebank, ble skjelven og ville komme seg vekk hver gang temaet homofili kom opp. Han var stadig på vakt, redd for å bli avslørt.

Nå var det på tide å være ærlig med seg selv og de rundt seg. I Tromsø ventet samboeren, han som hadde måttet dytte ham ut i åpenheten.

– Hadde det ikke vært for ham, kan det hende jeg fortsatt hadde vært i det berømte skapet, sier han.

Moren fikk nok litt sjokk. I noen lange minutter trodde han at dette var siste gang han så henne. «Du må bare dra», hadde han sagt. Men hun ble. Og så dro han.

Veien til åpenheten var lang.

Jobber for samisk språk

Omtrent midt i Hamarøy kommune ligger tettstedet Drag, Ájluokta på samisk, med sine i underkant av 800 innbyggere.

Árran lulesamisk senter er godt synlig fra fergekaia. Det lavvoformede bygget er umulig å ta feil av.

Anders Hauge-Eltvik

Her sitter NTL-medlemmet Svenn-Egil på kontoret sitt hver eneste dag og jobber for språket som står hans hjerte nærmest. Tittelen hans lyder seniorrådgiver ved Sáme Giellagalldo, fellesnordisk fag- og ressurssenter for samiske språk.

Senteret er startet opp av de finske, svenske og norske sametingene. Oppgavene er å verne og utvikle de samiske skrift- og talespråkene, og kulturarven knyttet til dem.

Tidligere har han jobbet med kultur og språk på Sametinget, og er i dag varamedlem i styret i NTL Sametinget.

Lulesamisk er ett av de tre offisielle, samiske språkene i Norge, sammen med nordsamisk og sørsamisk. I Norge er det omtrent 500 personer som snakker lule­samisk, og omtrent like mange i Sverige.

Alle de tre samiske språkene er regnet som truede, sørsamisk og lulesamisk i alvorlig grad. FN har erklært 2022 til 2032 som det internasjonale tiåret for urfolksspråk.

Michael Ulriksen

På kontoret har Svenn-Egil den eneste grammatikkboka skrevet for det lulesamiske språket. Den er på tykkelse med en notatblokk, kan minne om en barnebok og er så slitt at den nesten faller fra hverandre.

En annen bok har betydd vel så mye for ham.

Åpenbaringen

«Hvordan vet du at du er homofil?». Bokstavene lyste mot ham i boka han fant på folkehøgskolen som 16-åring. Det ble en åpenbaring for alle de undertrykte følelsene han ikke hadde turt å kjenne ordentlig på.

– Jeg har ikke sagt dette til mange, men jeg gråt i armene på den første mannen jeg var med. Jeg gråt av lykke, rett og slett. En enorm lettelse.

24 år gammel hadde han reist til Oslo, livredd for å møte noen han kjente på veien. Der skulle han treffe en mann han hadde møtt gjennom kontakttelefonen. Homofonen ble den kalt, den du helt anonymt kunne ringe og bli satt over til andre homofile.

Han hadde hatt jentekjærester, men aldri noe langvarig. Noe manglet. Dette første homofile forholdet varte heller ikke så lenge, men en barriere var brutt. Hans første kjæreste og samboer i Tromsø hjalp ham ut.

Og så møtte han ham. Mannen med stor M.

Michael Ulriksen

Veiver ingen flagg

I sofaen hjemme på Drag sitter han i dag sammen med ektemannen og katten Gáhtto. Veggene kan knapt skimtes bak bokhyller, kunst, planter og minner. Bryllupsbildene henger som to blikkfang midt mellom stua og kjøkkenet.

Svenn-Egil ville egentlig ikke bo der. Det var den store, klisjéfylte kjærligheten som fikk ham dit.

Amerikaneren Bruce hadde levd fra seg i byen og ville slå seg til ro med noe større enn en liten leilighet i Tromsø. Så da ble det sånn.

Det lille huset ble bygget ut, og i 2013 fikk de oppussingshjelp av Sinna­snekker’n på TV. At de var homofile, skulle det ikke bli gjort noe poeng ut av. Det var premisset.

– Vi er bare oss selv. Vi heiser ikke noe regnbueflagg. Når vi blir spurt om å delta på ulike ting, blir vi med om vi kan være til hjelp for noen. Så lenge vi kan være til nytte, så sier vi ja, sier han.

Michael Ulriksen

Da Svenn-Egil fikk sin Bruce Morén-Duolljá i januar 2009, var han den første samen som giftet seg med noen av det samme kjønn.

Homofili har vært tabubelagt i det samiske samfunnet. Rigide kjønnsroller, familiebånd, religion, tradisjoner, diskriminering og fordommer kan gjøre det vanskelig å stå frem som homofil eller lesbisk i et samisk miljø.

Å rømme til Tromsø ble en enkel utvei fra reaksjonene han så for seg at ville komme.

Og de kom, men det er ikke noe tema lenger. Selv i den læstadianske forsamlingen er han velkommen, der det å være «praktiserende homofil» er synd. Men han avstår fra å delta. Vil ikke provosere.

Michael Ulriksen

Den stillferdige mannen ønsker ikke å gjøre noen greie ut av det og vil nødig utlevere noen. Ektemannen bryter inn fra siden:

– Jo, det ble en del bråk da du kom ut, både i lokalsamfunnet og i familien. Det var ganske mange som ikke likte det. Men så må jeg si at vi nå både er velkomne og inkludert. Det har jo også ført til at flere samer og andre har kommet ut av skapet i ettertid. Jeg er så stolt av deg, sier Bruce og smiler til mannen sin.

«Her sier vi ikke buoris»

Svenn-Egil har for lengst brutt med den læstadianske forsamlingen, men har gode minner fra møtene på Drag i barndommen.

Det var et fint sted der han hadde gode venner og kunne bruke språket sitt. Det ble han nektet på skolen.

Fram til han begynte på skolen, hadde lulesamisk vært dagligtalen hjemme i Musken, der han ble født.

I 1974 ble familien nærmest lurt til å flytte fra den lille bygda, som i flere omganger har vært truet av sentralisering og fornorsking.

Samene var spesielt utsatt. Som en del av boligaksjonen i indre Finnmark og Tysfjord på 1970-tallet skulle boligforholdene for den samiske befolkningen løftes til norsk standard.

Med billig boliglån som lokkemiddel tok moren til slutt med seg barna til Drag. Samme år begynte Svenn-Egil på skolen.

Han hadde ikke tidligere tenkt noe på at han var samisk. Plutselig var det skambelagt og nærmest ulovlig. Og noe han ble mobba for. På butikken kunne han se folk gå omveier for å unngå ham og moren. Folk kunne si ting som «Her sier vi ikke buoris, vi sier god dag!»

VOND HISTORIE: Svenn-Egil er godt kjent med historien om hvordan samene har blitt blitt behandlet gjennom tidene. Her ser han i et album med bilder av samer som på tidlig 1900-tallet ble utsatt for rasebiologisk ­forskning. I boka finnes det blant annet ­bilder av bestemoren hans.

Michael Ulriksen

Men moren brydde seg ikke og sto støtt i motstanden og snakket samisk.

– Mor skjulte aldri språket. Når hun snakket samisk til meg ute blant folk, så svarte jeg på samisk tilbake, selv om jeg ble litt flau. I dag setter jeg stor pris på det motet hun viste, for det står det stor respekt av, sier han. Lavmælt som alltid.

Det er ikke mye som får ham til å heve stemmen eller som gjør ham sint. Men urettferdighet utløser noe i ham. Da sier han ifra.

Samiske barnevernsbarn: Runar vil finne ut hvor mange samiske barn som bor i fosterhjem

Alltid på vakt

Etter et samisk bryllup hos noen venner i Narvik gikk brudefølget ut på pub. Noen unge menn kom forbi og joiket etter dem. Da smalt det fra Svenn-Egil.

– «Hvis dere bruker stemmen litt mer sånn her, så blir det nok bedre», sa jeg. Så viste jeg dem hvordan det skulle gjøres, forteller han og synger ut av full hals.

Og så ler han.

– Jeg kan ikke egentlig joike, men det funket. De ble så paffe at de gikk uten å si noe mer. Jeg står i den jeg er, men jeg er same på mine premisser, sier han og blir mer alvorlig.

Da han forsøkte å få være med som statist i en musikkvideo for den samiske artisten Mari Boine, fikk han beskjed fra produsenten om at han ikke så samisk nok ut.

Det har vært tungt iblant, men nå er 55-åringen trygg i seg selv.

Michael Ulriksen

Samekoften er noe av det fineste han eier. Aldri føler han seg så anstendig som når han har på den, sin gáppte.

Men uansett hvor stolt han er og hvor fin han føler seg, er han nesten alltid på vakt med koften på.

Da et par amerikanske turister spurte om de kunne få ta bilde av ham i koften, svarte han fort nei.

– Jeg var kanskje litt bitch, men jeg følte meg stilt ut.

Han forteller om besteforeldrene sine som ble utsatt for rasebiologisk forskning. De måtte kle seg nakne foran forskere som målte dem opp og ned. De ble også tvunget til å kle på seg koften.

Derfor har han også forståelse for at mange har valgt å skjule sin bakgrunn.

– Flere hundre år med undertrykking har satt seg i ryggmargen.

Reindriftsamene ved Fosen: – Det er jævlig bra det som skjer i Oslo