Av Jan Arthur Nilsen

Mediemangfoldet har økt betraktelig de seinere årene, stadig nye medier er kommet til. Vi bruker også stadig mer av vår dyrebare tid på medier. For noen er massemedia blitt et narkotikum. Noen er hekta på Facebook, andre på videospill, atter andre på amerikanske serier.

For noen år siden da NRK-monopolet ble oppheva, sto jubelen i taket. Endelig slutt på monopol og ensretting. Fra nå av mangfold og et mye bedre tilbud og bedre kvalitet. Drømmen har dessverre ikke gått i oppfyllelse. Dagens medieverden er prega av beinhard konkurranse, men ikke akkurat av kvalitativt mangfold. Det er stort sett de samme nyhetene som går igjen fra det ene stedet til det andre. Den eneste forskjellen er rekkefølgen nyhetene presenteres i.

Underholdningsaspektet står hele tida i forgrunnen. Seriøsitet er blitt mangelvare. Til og med nyheter og debattprogrammer skal gjøres mest mulig underholdende. Som følge av dette blir det fokusering på ubetydeligheter som Miley Cyrus, Justin Bieber og Britney Spears, sladder, kropp, utseende og underliv.

Det å gå i dybden og belyse samfunnsproblemer på en grundig måte er gått helt av moten. Vi har fått det vi kaller en kjappis-journalistikk der en prioriterer lettfordøyelig stoff.

I mange av underholdningsprogrammene dominerer det vulgære, stand up-komikere som serverer groviser som en helst bør ha opptil flere drinker innabords for å finne morsomme. Det åndelige lavmålet har vel nådd et toppunkt med såkalte reality-serier som «Big Brother» og «Paradise Hotel». Når en ser på seertallene enkelte av disse seriene oppnår, kan en bli minnet om Henrik Wergelands ord: «Hvi skrider Menneskeheden saa langsomt frem.» Hva slags mennesker er det som kan ha interesse av og et ønske om å bruke tid på slikt? Må en være litt enkelt møblert, som en sier?

Uviktige ting og uvesentligheter dominerer. Hvor mye medieoppmerksomhet og sendetid får det faktum at hvert år dør mer enn 3 millioner barn på verdensbasis av feilernæing eller underernæring? Er det for å glemme eller skyve fra seg de virkelige problemene at folk doper seg ned med «Paradise Hotel»? Er virkelighetens problemer for ubehagelige å tenke på? Sannheten kan som kjent være ubehagelig, og den kan muligens legge en demper på feststemningen eller vorspiel-stemningen. Medienes egen begrunnelse for å fore oss med uvesentligheter er jo det kjente uttrykket «Vi gir bare folk det folk vil ha». Ytringsfrihet ja, men hvor blir det av ytringsansvar? Det siste er tydeligvis blitt mangelvare.

Den franske sosiologen Pierre Bourdieu (1930-2002) karakteriserte dagens medier som «banaliserende». Markedstenkningen har kommet til å dominere totalt (opplagstall og seerbarometer). Bourdieu kalte denne tendensen «markedets tvang». Kommersialiseringen er blitt enerådende. Et eksempel kan være de såkalte talk-showene med sitt innholdsløse pjatt.

Nå skulle liksom NRK være en garantist for mediemangfold, men NRK har vel egentlig svikta sin oppgave på dette feltet. Programprofilen til NRK er blitt mer og mer lik de kommersielle reklamefinansierte kanalene.

Nå er det ikke bare innenfor mediebransjen en merker denne tendensen, tenkningen gjennomsyrer hele samfunnet. En gang i tida ble folk som kun var opptatt av penger og økonomisk vinning betrakta som lite seriøse. I dag er økonomisk vellykkethet noe en beundrer og ser opp til.

Dagens medier er som kjent uavhengige av staten, men de er derimot avhengige av markedet og markedskreftene. Hva er verst?

I et gammelt uttrykk heter det at «Vi får de politikerne vi fortjener». Noen vil nok også si at «Vi får de mediene vi fortjener». Undertegnede vil være sterkt uenig i det. Jeg mener ærlig og oppriktig at vi hadde fortjent bedre enn det åndelige søppelet vi får servert i dagens medier.