Innlemmelsen av ti sentral- og østeuropeiske land i EU i 2004 og 2007 åpnet opp grensene mellom nasjonale arbeidsmarkeder med svært ulike nivåer i arbeids- og levekår. Det viste seg snart at 2004 ble startpunktet for den største forflytningen av arbeidskraft Europa har sett i nyere tid. Svært mange mobile arbeidstakere har også funnet veien til Norge, som gjennom EØS-avtalen er en del av EUs indre marked.

Mange utfordringer

Den store tilstrømningen av østeuropeiske arbeidsinnvandrere har bidratt til at eksisterende svakheter i den norske arbeidsmarkedsmodellen har kommet klarere til syne enn tidligere. Dette dreier seg særlig om arbeidsinnvandrernes arbeids- og lønnsvilkår og i hvilken grad det norske arbeidslivsregimet klarer å sikre arbeidsinnvandrerne anstendige og likeverdige betingelser. Viktige stikkord for «den norske modellen» er koordinert lønnsdannelse, universelle velferdsordninger og et organisert arbeidsliv bygd på samspillet mellom lov- og avtaleregulering. Internasjonaliseringen av det norske arbeidsmarkedet har aktualisert en rekke problemstillinger knyttet til organiseringen og reguleringen av arbeidslivet, samspillet mellom norske og europeiske reguleringer, virkninger på bransje- og bedriftsnivå – samt mulige konsekvenser for det norske samfunnet og arbeidsinnvandrerne på lengre sikt. Satt på spissen reiser dette spørsmålet om – og hvordan – den norske modellen tåler de åpne grensene mot et stadig voksende europeisk arbeidsmarked.

Baksiden av medaljen

De nye arbeidsinnvandrerne har særlig blitt rekruttert til jobber i bygg, renhold, industri og i bemanningsbransjen – og en del jobber i Norge som utstasjonerte arbeidstakere, uten å være bosatte her. Fafos undersøkelser blant polske arbeidsinnvandrere har vist at mange har atypiske ansettelsesforhold, er midlertidig ansatte eller innleide, eller som utsendte arbeidstakere med arbeidsgiver i utlandet. For mange av arbeidsinnvandrerne er møtet med Norge en opptur, og gir inntekter langt over det de ville ha tjent i hjemlandet – selv om det kan være mindre enn nordmenn flest tjener. Medaljen har imidlertid en bakside: I løpet av få år har termer som sosial dumping og lavlønnskonkurranse nærmest blitt dagligtale i Norge. Dette har ikke minst vært tilfelle innenfor byggenæringen, som de siste 10 årene har drevet en massiv rekruttering av arbeidskraft fra Øst-Europa.

Vil fagkompetansen forvitre?

I tillegg til dem som jobber for norske eller utenlandske byggefirmaer kommer et stort antall innleide arbeidstakere via bemanningsselskaper. I 2013 oppga over 40 prosent av medlemsbedriftene i Byggenæringens Landsforening at de benyttet østeuropeisk arbeidskraft i en eller annen form, og hvert femte id-kort i bransjen var utstedt til en østeuropeisk statsborger. På tross av den generelle veksten i perioden, er både antallet fast ansatte og lærlinger i næringen redusert.

Mye tyder på at det har skjedd et skifte i bedriftenes arbeidskraftstrategier, hvor fast ansatte til en viss grad erstattes med mer fleksibel arbeidskraft, ofte rekruttert fra utlandet. Utviklingen i byggenæringen kan beskrives som et klassisk eksempel på dualisering og segmentering, hvor et stadig større antall bedrifter organiserer virksomheten med en liten gruppe kjernearbeidstakere og en voksende perifert tilknyttet arbeidsstyrke.

Informanter i bransjen beskriver en situasjon som kan karakteriseres som et kollektivt handlingsproblem; hver bedrift søker løsninger som sikrer lønnsom drift her og nå, men som har dyptgående virkninger på lengre sikt. Svekket rekruttering av norsk ungdom til byggfagene kan bidra til forvitring av fagkompetansen, og ytterligere forsterke behovet for å rekruttere utenlandsk arbeidskraft.

Et paradigmeskifte

Når det gjelder lønn, har normen i Norge vært at lønn fastsettes gjennom individuelle eller kollektive avtaler og ikke ved lov. Det finnes altså ingen generell grense for hvor lav en lønn kan være. Dette er i motsetning til de fleste andre europeiske land, som stort sett har en utstrakt praksis med allmenngjøring av tariffavtaler og/eller lovfestet minstelønn. Med en tariffavtaledekning på drøyt 50 prosent i privat sektor har det også tidligere vært et potensial for lavlønnskonkurranse i visse segmenter av norsk arbeidsliv.

Tilstrømmingen av arbeidstakere som er villige til å jobbe for lav lønn, har svekket smitteeffekten av de ordinære tariffavtalene, noe som har medført økt behov for alternative reguleringer. På tross av den sterke tradisjonen for avtalebasert lønnsdannelse i Norge, bidro situasjonen i kjølvannet av EU-utvidelsen til at den lenge sovende loven om allmenngjøring av tariffavtaler for første gang ble tatt i bruk. Dette kan høres trivielt ut, men innebærer i realiteten et paradigmeskifte i reguleringen av norsk arbeidsliv. Per oktober 2015 er det allmenngjorte tariffavtaler i bygg, verftsindustri, landbruk, renhold, fiskeindustrien, elektro, turbil og godstransport. Det innebærer at det innenfor disse bransjene er ulovlig å lønne noen under minstesatsene i de gjeldende tariffavtalene.

Allmenngjøring har vist seg å være ett av de mest kraftfulle virkemidlene mot sosial dumping – selv om det er store problemer knyttet til overholdelse og kontroll. I bransjer uten allmenngjøring er det fortsatt fritt fram å tilby lave lønninger, med mindre det er ordinær tariffavtale i bedriftene.

Den norske modellen framover

Den norske modellens bærekraft bygger på et velfungerende arbeidsliv. Dersom arbeidsmarkedet genererer ulikhet og segmentering, vil det kunne undergrave basisen for velferdsstaten, både når det gjelder inntekts- og legitimitetsgrunnlag. En rekke mottiltak, og ikke minst allmenngjøring av tariffavtaler, har bidratt til at den norske modellen så langt har tålt arbeidsinnvandringen – selv om det knaker i sømmene. Forskning som dokumenterer systematisk dårligere kår for arbeidsinnvandrere enn for norske arbeidstakere viser at spørsmålet kanskje også bør snus på hodet – nemlig hvorvidt arbeidsinnvandrere tåler den norske modellen?

Kronikken bygger på artikkelen «Tåler den norske modellen arbeidsinnvandring», i Bungum, B., U. Forseth, E. Kvande (red.), Den norske modellen. Internasjonalisering som utfordring og vitalisering. Fagbokforlaget.

Line Eldring,
seniorforsker ved Fafo