Fotball bringer heismontørene sammen

Leif Martin Kirknes

leif.kirknes@lomedia.no

– Kom igjen, a! Svett litt for drakten til Pampas nå!

Per Arne Salo Jensen, pensjonert heismontør og forhenværende fagforeningsleder, skriker ut.

Han står som keeper og har full oversikt. Han kommer fortløpende med engasjerte innspill om alt som skjer på banen.

– Støtte, da, gutter! Kom igjen, den tar du! Her! Heeer! Ta ballen!

Leif Martin Kirknes

Per Arne Salo Jensen følger med med falkeblikk.

Leif Martin Kirknes

Nesten mål. Nesten katastrofe.

Siden 1982

Nettverk har fått bli med på heismontørene på fagforenings-fotballcup, en årlig seanse som har blitt arrangert i 39 år.

Den første fotballcupen til Heismontørene var i 1982, men så må vi trekke fra to korona-år fra nyere tid.

Riktignok ble det et av disse årene arrangert en e-sport-turnering i Fifa, men det telles ikke med i den offisielle cup-historieboka.

Nå sparkes det hardt på banene. Det skåres mål. Jubles. Heies. Bannes. Det blir også noen skader. Men ellers virker det å være stort sett god stemning, selv om det ulmer litt av konkurranseinstinkt i bakgrunnen.

En trønder klarer å tilsnike en skikkelig trønderpatriot-raplåt til den latviske DJ-en og denne går stadig oftere over anlegget – både på banen og på den påfølgende banketten.

Leif Martin Kirknes

Triell

Leif Martin Kirknes

Uten mat og drikke...

Leif Martin Kirknes

Ståle Hovland sjekker turneringens framgang.

Leif Martin Kirknes

Driblerier

Eget pampelag

Det er både gamle, unge og middelaldrende heismontører som har tatt med seg leggbeskyttere, sko med knotter og pentøy til Riga denne helga sent i september.

176 i tallet. Deriblant fire kvinnelige heismontører, et lite knippe støttespillere i form av ektefeller og ellers eks-heismontører tett på arrangementet.

Noen av de eldre herrer som er med, har en årelang historie fra fotballmatta. De spiller særlig på laget «Pampas», pampe-laget altså.

Årevis med fotball-timer

Lagets keeper Salo har fortid som leder av Heismontørenes Fagforening – og heismontør naturligvis. Han kom inn i bransjen i 1987, har vært med på de fleste cupene etter at han begynte i bransjen og har ellers vært innom elitedivisjonen i Skeid.

En annen heis-legende, Rune Larsen, har også vært i bransjen i en lang årrekke. Han nestleder i HMF, og ellers godt kjent i fagbevegelsen blant annet for sin innsats i å slå ring om den litauiske arbeideren Ramunas Gudas som ble skadet for livet i en heisulykke i Bærum for noen år siden.

I fotballcupen i Riga sto han på sidelinja, men virket helt upåvirket av at det tidvis bøttet ned med ekstremnedbør. Han har vært med på godt over 30 turneringer.

Så har vi Ståle Hovland, som har vært med på hele 38 av de 39 turneringene.

– Vi are the old boys, ler Hovland mens vi møter de tre herrer mellom kampen og festbanketten samme kveld.



Leif Martin Kirknes

Ståle Hovland svetter litt i Pampas-drakta

Leif Martin Kirknes

Inkommende kanonkule

Leif Martin Kirknes

Man down

Svensk inspirasjon

Heismontøren som oppfant cupen i hine hårde dager, Terje Pettersen, jobbet da i heisselskapet Kone. Han var lærling-mentoren til Hovland. Pettersen, Hovland og Salo har i tillegg til Kone-historikken også en felles fotball-historikk fra tidligere tider.

Inspirasjonen til turneringen fikk den norske Kone-klubben fra svenskene.

– Vi i Kone hadde vært på turnering i Sverige med noe tilsvarende, men der var det bowling og bordtennis – og det var ikke noe for oss. Det var fotball vi ville, minnes Hovland.

Den svenske turneringen var en Kone-intern, men der begynte ideen om en bredere fotballcup å blomstre. Så startet de i det små i Norge med også andre heisselskaper, med nevnte Terje Pettersen som primus motor.

– Vi begynte i Oslo-regionen, på Bjølsen-feltet. Jeg tror vi var 8–10 lag, minnes Hovland, mens Larsen legger til at det var på en grusbane.

Kone - for øvrig uttalt «kåne» blant heismontører flest - vant de tre første turneringene, og da sa den størst konkurrenten Thyssen at det var på tide å gjøre noe nytt. Så da ble det innendørs Ekeberghallen.

Enormt nivå

Men det tok fortsatt tre nye år før de andre heisselskapene greide å vippe match-mester Kone av pallen.

Da begynte det å tilspisse seg. Det var til og med et heisselskap som bare ansatte folk som kunne spille fotball.

– De hadde til og med keeperen fra Strømsgodset, sier Larsen.

Det var spillere fra de høyere divisjonene i Norge også i andre selskaper. Kone hadde ikke én spiller som spilte under femtedivisjon på bedriftslaget, husker Hovland.

– Fotballnivået var høyt. Det var fotballforståelse, idrettsforståelse. Jeg spilte i selv i tredjedivisjon, minnes Salo Jensen.

Leif Martin Kirknes

Etter hvert som det dro seg til mot finale og semifinale, dro det seg til med nedbør.

Leif Martin Kirknes

Tilskuerne og spillere på vent kunne sitte trygt i partytelt

Leif Martin Kirknes

Mens enkelte allerede klissvåte spillere benyttet anledningen til litt akrobatikk i sprutregnet

First we take Stange, then we take the world

Så sank interessen litt, særlig for den etterfølgende banketten, og da begynte turneringen å dra på turné for å få med hele landet.

Fotballkamper fra sør til nord i Norge, først ut Stange.

Så ble det Skandinavia.

Senere steder som Berlin, Amsterdam, Krakow, Dublin, Malaga og altså Riga. En av de største arrangementene i cupens historie fant sted i København, med 360 deltakere, der dukket sågar Karpe Diem opp for å underholde.

Politikk

Salo Jensen minnes at politikken var det som startet utenlandseventyrene. De fagforente heismontørene i Norge hadde et ønske om å knytte tettere bånd over til heismontørene i Sverige og Danmark, der det var helt andre arbeidsvilkår enn i Norge. De norske montørene merket økt press og fryktet konsekvensene.

– Vi måtte samle oss. Det er politikken. Nå satser vi heiscup. Og da må vi få med danskene og svenskene, sier Salo Jensen.

Slik har de også forsøkt å bli kjent med heismontører og fagbevegelsen i de øvrige landene de drar til, men det er ikke alltid landene har fått til å stille lag eller å ta imot norske heismontører på møte.

I Berlin fikk de til et møte og muligens var det også et tysk lag med, men på sistnevnte punkt er hukommelsen litt sprikende.

Selve turneringen har en verdi utover det å treffe fagforeningsfeller i andre land, mener Salo Jensen.

– For oss er dette en sosial happening. Jeg er snart 72 år og går rundt og hilser på de nye gutta. Det er samholdet, sier Salo Jensen, og både Hovland og Larsen stemmer i.

Leif Martin Kirknes

Cupens eneste spillende kvinne, og for øvrig en av rundt ti kvinnelige heismontører i Norge

Leif Martin Kirknes

Luftig corner

Leif Martin Kirknes

TKE innser at de har vunni og at seieren er dems

Samlet

Denne møtearenaen mener han er en viktig grunn til at heismontørene er en såpass samlet flokk.

Her får man pratet med andre montører og luftet problemstillinger på jobben og andre faglige anliggende med likesinnede man kanskje aldri ville møtt ellers.

– Det er jo heiscup. Det er her det prates! Jeg prater jo ikke med disse folkene én dag ellers i året, sier Salo Jensen.

På banketten fikk cupens vinner TKE utdelt pokalen og feiret hardt. Først tok Rune Larsen ordet. Det var knyttet en spenning i salen til hvor neste års cup blir.

– Turneringen har stort sett gått fint for seg, men det skjedde noen taklinger. Neste år er det 40-årsjubileum for cupen. Målsettingen har vært å samle foreninga på tvers av alle klubber i en sosial sammenheng. Den målsettingen skal bestå. Neste års cup blir i Barcelona, proklamerte han, til vill jubel og applaus.

Leif Martin Kirknes

Per Arne Salo Jensen, Ståle Hovland og Rune Larsen har til sammen vært med på over 100 heiscupper

Leif Martin Kirknes

TKE vant cupen. De stilte i turneringen med to lag.

Leif Martin Kirknes

Pokal og ølglass i «solnedgang».

Leif Martin Kirknes

Spreke heismontører fra trøndelag dro ut på en knallhard treningsøkt i gamlebyen i Riga dagen etter finalen