Laila Karin (67) er elektriker og lever i brakker: – Jeg elsker anlegg

Leif Martin Kirknes

leif.kirknes@lomedia.no

Klokka er 08:15 i det Widerøes WF523 durer inn til Sola, Stavanger fra Flesland, Bergen.

Kort tid senere kommer Laila Karin Hjelmeland til bagasjebåndet for å plukke opp sin lille trillekoffert.

Hun bor i Bergen, men jobber som elektriker ved det nye sykehuset i Stavanger.

Hver tredje uke tar hun turen hit, jobber fra morgen til kveld i halvannen uke, og så hjem igjen for halvannen uke fri.

Det blir taxi fra flyplassen til Bravidas brakkeby.

Siden Stavanger ikke har sju fjell å orientere seg etter, frykter Hjelmeland at hun kan risikere å havne på villspor hvis hun skulle forsøkt seg på buss eller andre metoder.

– Det var spørsmål om noen kunne tenke seg å jobbe i Stavanger, så da sa jeg ja. Jeg har sønn, svigerdatter og barnebarn her nede, så da får jeg besøkt dem regelmessig, sier Hjelmeland.

Pensjon: Regjeringen vil øke pensjonsalderen

Hver tredje uke flyr Laila Karin Hjelmeland til Stavanger fra Bergen.

Leif Martin Kirknes

67 år og stortrives

Det er ikke hennes første pendlerprosjekt. Tidligere har hun hatt tilsvarende jobbprosjekter både i Haugesund og Larvik.

Med Stavanger-sykehuset har hun jobbet siden etter sommeren. Dette er hennes sjuende tur.

– Jeg elsker jo å reise.

Hun har vært elektriker i er årrekke.

I det Nettverk besøker henne, hadde hun helt nylig fått utdelt 25-årsnål fra Elektroarbeidernes Fagforening Vestland i Bergen.

Hjelmeland er 67 år, og har ingen planer om å pensjonere seg ennå. Hun stortrives i jobben.

– Jeg har litt over to år igjen. Jeg skal jobbe til jeg er 70. Jeg fant ut at jeg kan jo ikke kvitte meg med alle kollegene mine. Hvis du slutter så får du jo ikke så mye kontakt med dem.

Klokka 8:45 er hun nesten i sitt andre hjem.

Leif Martin Kirknes

Om Stavanger ikke har Ulriken, har i alle fall Laila Karin Hjelmeland utsikt mot noe kalt Ullrigg fra brakken sin, som er et testsenter for boring i olje­bransjen.

Leif Martin Kirknes

Hvorfor pensjonere seg?

Det er ikke mange elektrikere på hennes alder.

Gjennomsnittlig alder for elektrikere akkurat nå er 35,4 år for menn og 28,1 år for kvinner, ifølge SSB. Totalsnittet er 35,2.

– Du blir litt stiv i skuldrene, men knærne mine holder fortsatt, sier hun.

Hjelmeland er såpass glad i jobben at hun egentlig gruer seg til å bli pensjonist. Hobbyer sier hun at hun er blitt lei av. Men hun har hus og hage å stelle, og sist gikk fritiden med til det og skifting til vinterdekk.

Det er to ting hun særlig setter pris på med yrket. Det ene er kollegene. Det andre er å jobbe med henda.

Hjelmeland skjønner ikke hvorfor folk i yrket pensjonerer seg så tidlig.

– Jeg skjønner meg ikke på dem. Alle gleder seg til de skal bli pensjonister. Hva skal de gjøre da? De kan ikke bare ha hobbyer? Da må de ha mange, sier Hjelmeland, som legger til at det også er dårlig betalt å være pensjonist.

I skapet til Hjelmeland har Hjelmeland hjelmen sin.

Leif Martin Kirknes

Ikke kontor

Hun ble elektriker da hun var i midten av 30-årene.

Før det hadde blant annet kjørt som landpostbud, sydd på konfeksjonsfabrikk – altså klær – og sydd båtputer.

Det var en skilsmisse som førte henne inn på elektro. Svigerinnen tipset henne om å søke seg til skole.

Etter en nøye utvelgelsesprosess, der for eksempel utdanninger som inneholdt mye engelsk ble forkastet, ble det elektro.

Som en av de få 34-åringene blant «ungdommen» på yrkesskolen.

Kontorjobb var helt uaktuelt for Hjelmeland.

– Å sette meg inn på kontor? Jeg hadde daua dagen etterpå!

Men det viste seg å være vanskelig med lærlingplass.

Særlig for en som var godt oppe i 30-åra.

Laila Karin Hjelmeland begynte på elektriker-utdanning da hun var i midten av 30-åra. Hun har siden den tid holdt seg i bransjen - og i selskapet hun til slutt fikk jobb hos.

Leif Martin Kirknes

Lojal mot bedriften

Hun fylte på med to år fagskole, men fikk fremdeles ikke jobb eller lærlingplass.

Hun meldte seg arbeidsledig, og fikk som en del av prosessen kurs innen butikkfaget.

Da Hjelmeland ble spurt om hvilken type butikk hun kunne tenke seg å jobbe i, var hun klar på at elektrobutikk ville være glimrende.

Så var hun heldig og fikk jobb i Service Elektrikeren AS i Fyllingsdalen.

Sjefen der satte henne i kontakt med Magnus Thunestvedt, som drev elektrikerselskapet Magnus M. Thunestvedt.

Der ble hun hjelpearbeider. Og har jobbet der siden.

Thunestvedt-konsernet, som inkluderer ytterligere tre elektriker-selskaper, har vært Hordalands største elektroentreprenør.

De ble kjøpt av Bravida i høst, så nå er det Bravida som er arbeidsgiveren til Hjelmeland, og med på lasset har Hjelmeland fått enda flere nye kollegaer.

Laila Karin Hjelmeland titter bak fasaden på et panel. Ellers går det mye i ­lamper om dagen, og merking av kabler.

Leif Martin Kirknes

Trives med slagbor

Stavangers nye sykehus skal bli ferdig mot slutten av neste år etter planen, men vil ikke være i full drift før i 2025. Hjelmeland har det som fisken i vannet.

– Jeg liker å jobbe med hendene. De spurte meg om de skulle finne et skap jeg kunne koble, men så så jeg på dem; finnes det noe mer kjedelig? Jeg liker best å stå ute i en ti trinns trappestige med en Hilti-maskin og slagbor, sier Hjelmeland.

– Jeg stortrives i anlegg.

Hun innrømmer at hun også på byggeplassene noen ganger sliter litt med retningssansen. Stavangers nye sykehus intet unntak, spesielt i kjelleren.

– Jeg har gått meg vill nede i U1 mange ganger, sier Hjelmeland.

Byttelåner hender

Hun er av de eldre blant sine kollegaer.

– Noen kunne jeg vært mor til, og noen kunne jeg vært bestemor til. Så jeg har ungene og barnebarna mine med meg.

– Kan det ikke være slitsomt av og til?

– Nei, hvis det er noe jeg ikke får til, så huker jeg bare tak i en som hjelper meg å få det til. Det er ikke verre enn det. Så får de låne armene mine hvis deres er litt store og skal inn i et hull, jeg er jo litt mindre enn dem, sier hun.