Nina Hanssen

nina.hanssen@lomedia.no

Jan-Erik Østlie

jan.erik@lomedia.no

To ferske fengselsbetjenter beskriver den siste tida slik:

– Vi forstår ikke hvilke kriterier som er brukt, og er frustrerte over at informasjonen har vært mangelfull og at det kom nå rett før påske. Jeg fikk plass på et sted jeg ikke engang hadde søkt og må til Romerike, sier Sander Finnseter.

Lindis Lian får dobbelt så lang reisevei til Indre Østfold, men vet heller ikke hvilke av fengslene hun skal jobbe i.

– Det føles tilfeldig. Informasjonen kom sent, og vi vet fortsatt ikke hvilken avdeling vi havner på.

– Jeg er småbarnsmor og synes det er utrolig tøft at vi ikke vet noe ennå om når vi kan starte og eventuelt om vi kan ta ut ferie. Det skaper irritasjon i miljøet når vi ikke vet kriteriene de har brukt for å plassere oss, sier Lian.

Selv søkte hun om å få jobb i Friomsorgen i Ski, men der var det kun én stilling og den er allerede besatt.

– Jeg synes det er vanskelig og at det går ut over familien min at vi har levd i en så usikker tid og uten å kunne planlegge ferier og andre aktiviteter fordi vi ikke har fått beskjed, sier 29-åringen.

Bakgrunn: Ansatte vet ikke hvor de skal jobbe når Oslo fengsel stenger

En prosess som splitter

Inne i operativ ledelse i Oslo fengsel møter vi 1.betjentene Håvard og Katrine.

– Vi fikk beskjed om at dersom vi takket nei til omplassering, ble det sett som en oppsigelse. Jeg vet ikke engang om vi kunne klage slik innsatte kunne, sier Håvard, som nå blir overført til Romerike fengsel.

Han mener det er galskap å stenge Oslo fengsel og Bredtvedt.

– En storby der mange som skal sone bor og har familien, bør ha et stort fengsel. Nå blir det vanskeligere for pårørende å besøke sine når de blir flyttet. Mange innsatte i Oslo fengsel kommer fra fattige kår, er nederst på rangstigen og har slitt med rus, påpeker han.

Kathrine, som bor i Drammen, hadde ønsket seg nærmere hjemstedet. Hun ble i stedet plassert på Ila.

– Det er greit, men ikke ideelt. Det er mest frustrerende at vi fikk vite det så sent, forteller hun. 

Katrine og Håvard synes informasjonen har vært dårlig.

Jan-Erik Østlie

Kollega Steffen Wilsgård, bosatt i Bærum, drømte om Ila fengsel – ti minutter hjemmefra. Han fikk også Romerike.

 – Det blir lange dager og mye bilkø. Det blir stor overgang. 

Steffen Wilsgård drømte om kort vei til arbeid. Slik ble det ikke.

Jan-Erik Østlie

– Mange har fått innfridd ønsker

Fengselsbetjent Marianne Urstad-Christiansen, som er hovedverneombud ved Oslo fengsel, ser saken litt annerledes.

Hun mener samarbeidet mellom verneombud og ledelse har fungert godt i omstillingsprosessen.

– Mange har fått innfridd ønsker og vi har fått mulighet til å bli hørt om vilkår. Her har vi verneombudene og fagforeningene hatt et godt samarbeid, og vi føler at ledelsen har vært lydhøre. For meg har det vært viktig å skape trygget for alle underveis og vi ønsket å få innplassering for alle i regionen.

Marianne Urstad-Christiansen er ikke like kritisk til omstillingsprosessen.

Jan-Erik Østlie

Selv skal Urstad-Christiansen til Halden fengsel, som ikke var hennes førstevalg, og hun er enig i at prosessen burde startet tidligere.

– Det ble unødvendig hektisk nå på slutten. Hvis det viser seg at det er begått åpenbare feil er det mulig å ta kontakt med prosjektleder Ståle Bratlie, bekrefter hun.

Noen velger å slutte

For fengselsbetjent Martin Rolandsen fra Moss ble ventetiden i Oslo fengsel for mye.

– Det var så mye usikkerhet i forhold til omstillingen og jeg visste ikke hvor vi havna. Så da ble jeg kontaktet av noen i Bufetat i Ås, og bedt om å søke på en stilling der. Da jeg fikk tilbudet takket jeg ja med det samme, sier 29-åringen.

Rolandsen synes selv det er trist å slutte. Han har jobbet i Skien fengsel og deretter i Edsberg fengsel før han kom til Oslo i 2024.

– Det her jeg har virkelig blomstret og storkost meg. Arbeidsmiljøet er helt fantastisk.

En annen som har trivdes godt er fengselsbetjent Terje Bjørseth, som startet helt tilbake i 1980.

 – Det er et unikt felleskap her som er bygd opp over tid her. Vi har dårlige fasiliteter, men miljøet blant mennesker er bra.

Terje Bjørseth (til venstre) har vært i Oslo fengsel siden 1980 og stortrives med kolleger og innsatte.

Jan-Erik Østlie

Selv ønsket han seg over til overgangsboligen i Oslo, men ble plassert i Romerike fengsel.

– For meg som bor i Lørenskog går det greit, men det er jo Oslo som jeg har jobbet mest.

Folk kriminalomsorgen trenger

Tillitsvalgt Pål Skaugrud synes det er trist å miste engasjerte kolleger som 29 år gamle Martin Rolandsen.

– Han er en dyktig ung mann som har gode relasjoner til innsatte og ansatte. Det er trist at prosessen gjør at vi mister folk fordi det er nettopp slik folk kriminalomsorgen trenger i fremtiden når jeg blir eldre, sier Skaugrud. 

Tillitsvalgt Pål Skaugrud synes det er trist å miste kolleger som Martin.

Jan-Erik Østlie

Men faktum er at det 150 år gamle Oslo fengsel er falleferdig og skal rives. Snart låses porten for siste gang.

– Det er vemodig. Ikke fordi bygget er gammelt og slitent, men fordi arbeidsmiljøet her har vært helt unikt.