Eirik Dahl Viggen

edv@lomedia.no

En kvinne i førtiårene går ut av huset med alvorlig mine mens hun holder en pose med basestasjon og fotlenken hun selv har klippet av med kjøkkensaksa i tråd med smittevernreglene. Hun leverer posen til Alexander Gonzalez (46) fra friomsorgen i Oslo. Endelig fri! Ansiktet løsner i et smil som ikke avtar. Hun har sonet hjemme med elektronisk kontroll (EK), bedre kjent som fotlenke, siden påske.

– Korona hjalp meg. A blessing in disguise! Jeg er en veldig sosial person, så når alle treff og arrangementer var avlyst, gikk jeg ikke glipp av noe. Og jeg slapp å forklare noen hvorfor jeg ikke kunne komme, sier «Melania».

Under koronakrisen fikk hun ingen besøk fra kriminalomsorgen inne i boligen, og verken aktivitet eller arbeid, slik det egentlig er meningen. Isteden har hun brukt de 60 dagene hun sonet for noe kluss med Nav til å se TV og ta IQ-tester og quizer på nett. Dommen og hjemmesoninga er topp hemmelig. Kolleger, venner og arbeidsgiveren som permitterte henne under krisen vet ingenting. Det gjør bare den nærmeste familien. Hun er en av de mange fengslene ikke har plass til.

Korona satte press

I fjor ble det gjennomført totalt 114 245 døgn med elektronisk kontroll. Dette var fordelt på 3270 saker. Under koronakrisen sluttet fengslene med fellesceller. Mange ble da overført til hjemmesoning. En måned inn i tiltakene sonet 405 personer med fotlenke, hundre mer enn gjennomsnittet til enhver tid. Sikkerheten til de ansatte tilsier at de skal være to på hjemmebesøk. De blir med inn i entreen, tar en prat og en blåseprøve, ser at forholdene er greie. Det betyr fravær av stinkende søppelberg eller blåmerker på pårørende. Under tiltakene ble regelen om to ansatte på hver tur opphevet siden de ikke kunne bli med inn.

– Det kan se ut som at det er en billigere løsning å kjøre en ansatt per bil, sier Alexander.

Unntaket er domfelte som fortsatt anses som litt usikre, da er de to ansatte i bilen.

– Du vet aldri hva du møter. Vi har en del psykiatri. Domfelte kan være ruset eller ha sterke abstinenser.

Tre av Alexanders ni kolleger er i koronaens risikogruppe og har hjemmekontor. De jobber mye via telefon. Det blir ikke det samme som å møte domfelte ansikt til ansikt.

Strengt regime

Basestasjonen som ser ut som en grå hjemmetelefon fra 90-tallet, har kontakt med fotlenken og kunne sende en alarm til sentralen hvis Melania beveget seg utenfor huset og terrassen. Utetiden var kun fem timer i uka, ikke et minutt over. Siden alt av arbeid og aktivitet ble stoppet under koronakrisen, fikk mange domfelte isteden lov til å gå en time gåtur daglig, en nødløsning for å unngå isolasjon.

– Jeg sto ute på veien her og hadde et kvarter igjen. Enda jeg var så tissetrengt at det gjorde vondt, tvang jeg meg til å være ute hele timen, sier Melania.

Alexander og kollegene hans ved Oslo friomsorgskontor har ikke kunnet besøke henne inne i huset. Men de har kjørt forbi og hilst på ute på gårdsplassen. Den litt lengre praten har de tatt på telefon. Det var med på å holde motet oppe.

– Dere på EK-teamet er fantastiske. Så forståelsesfulle og hjelpsomme. Men nå håper jeg å aldri se dere igjen.

Hun vinker mens Alexander svinger Subaruen ut på veien igjen og plotter inn neste adresse på GPS-skjermen. EK-teamet hans er basert på Lillestrøm og dekker deler av Oslo og Akershus. Det blir mange kilometer bak rattet, på det meste 25 mil om dagen, for å drive avlenking og sjekke at de domfelte holder seg rusfri og at de som nå jobber etter tiltakene ble løsnet opp er på jobb som de skal.

Trenger oppfølging

Neste stopp er et blokkområde. En bustete mann rundt 60 kommer ut. Etter overføring fra fengsel, har han sonet siste del av dommen hjemme under krisetiltakene. Det vil si, hjemme hos de pleietrengende foreldrene sine siden han ikke har egen bolig.

– Det har gått greit hjemme med fotlenke. Mye TV. Mutter'n fikk slag. Jeg passer på dem begge.

Alexander er ikke innom for å prate, kun ta visuell kontroll på at mannen ikke er beruset. Check, han setter seg i bilen og kjører til en blokk noen gater unna. En kvinne i femtiårene, også hun overført til EK er sjeleglad for at hun kom ut av fengsel der hun startet soningen i fjor.

– I høst mens jeg var i fengsel fikk jeg slag inne på cella. Det ble først ikke oppdaget. Nå som jeg er hjemme får jeg bedre helsetjeneste fra kommunen. Og vi får alle tiders oppfølging fra dere som jobber med EK.

Alexander bruker resten av vakta på å navigere mellom tettsteder og landsbygd. Snart overføres flere til soning med fotlenke. Til de får større budsjett, lever EK-teamet på domfeltes ros og godord.