Blant Norges farligste menn har Caroline funnet sitt kall: – Jeg er dritstolt av yrket mitt

Eirik Dahl Viggen

edv@lomedia.no

Ole Palmstrøm (foto)

ole@lomedia.no

Caroline Larsen (34) har tålt spytt i ansiktet og trusler om vold. Ikke så ofte riktignok, kollegaer har opplevd langt verre. Bare 25 år gammel ble hun satt til å vokte noen av Norges farligste menn i Ringerike fengsel.

– Jeg husker godt følelsen den gangen av å komme inn bak fengselsporten som gikk i lås bak meg. Det var litt kvelende og trangt.

Det sier hun rett etter mandagsvakta, sittende i en myk kafésofa på Hønefoss, en halvtimes kjøretur fra jobben denne snøtunge vårdagen. Nei takk, ingen mat, lunsjen i fengselet var stor nok. En diskret tyggis får holde til kaffen.

Siden 2019 har hun vært med i styret i NFF Ung, Fengsels- og Friomsorgsforbundets utvalg for medlemmer under 35 år.

Som aspirant var det om å gjøre å være mye ute blant de innsatte, bli kjent med hvordan de var. Mange slet psykisk. Kanskje var det greit den gangen å ikke vite for mye om bakgrunnen deres, det er kunnskap som har kommet til etter hvert.

Hun har valgt å bli på vakt. Det må kreve en viss energi, en X-faktor. Det finnes et hint nordpå.

Et samfunnsansvar

Besteforeldrene hennes var fosterhjem i flere runder. To av fosterbarna ble værende, og de ble etter hvert tanta og onkelen hennes. Sånn var det i Saltstraumen i Nordland, et åpent hjem. Caroline ble vant til folk, og at folk er forskjellige.

På grendeskolen havnet hun i en klasse på elleve barn – hun selv og ti gutter. Mye leven, forteller hun, men det har gått bra med samtlige.

Ballasten hjemmefra omfattet verdien av det å hjelpe andre. Hun ville bli noe samfunnsnyttig. Politi, tenkte hun først. Så sosionom. Mens hun studerte engelsk i Bodø, så hun på Facebook at de søkte etter vikarer i Bodø fengsel. Det skulle bli der hun fant veien sin.

– I dette systemet er det naturlig at de som soner ønsker å påvirke situasjonen sin, og det kan hende man som betjent blir lurt, men sånn er det. Mitt utgangspunkt er å prøve å skape tillit, forklarer Larsen.

Ole Palmstrøm

Bare 777 personer har søkt seg inn til årets opptak til fengselsskolen. Det er en nedgang på 2–300 sammenliknet med vanlige år. Ved fengslene slutter mange nyutdanna betjenter til fordel for studier eller jobber med bedre lønn og mer behagelig arbeidstid.

Hun kjenner seg godt igjen i hvilke tanker mange nyutdanna gjør seg.

Mismatch

– Man går to år på fengselsskolen og får et bilde av at man skal ut og jobbe med sosialarbeid. Så kommer man ut i den travle hverdagen med få folk på jobb og mange oppdrag. Det kan bli en mismatch, der man ikke får brukt det man har lært.

Men det finnes muligheter til å realisere idealene sine, selv i en etat under budsjettpress.

«Er, vil, kan» er navnet på et rusmestringsprogram hun har arbeidet med siden sist høst. Deltakerne sitter i gruppe med fem til sju andre innsatte, eller de har én-til-én-samtaler med gruppeleder. For å oppnå framgang, kreves tillit og åpenhet. For å lykkes med rehabilitering, kreves at man er tett på innsatte også utenom rusprogrammet.

– Det tar tid å bygge relasjoner og tillit. Da kan du ikke ha så lite folk på jobb som vi har nå, og forvente at vi skal legge til rette for at innsatte skal klare å endre livet sitt på en god måte. Vi henger ofte bakpå.

Caroline Larsen tror på endringsarbeid bak murene, bare de får tid til å snakke med folk. Nå har fengselet igjen fått penger til å drive rehabilitering av innsatte.

Ole Palmstrøm

Positiv endring er likevel innen rekkevidde, insisterer Larsen. Etter noen år med få rehabiliterende programmer for innsatte, er Ringerike fengsel i full gang igjen.

– Det er jeg veldig glad for, innsatte også. Man kan begynne å se litt framover. Det betyr at jeg får tid til de gode samtalene.

De snakker om identitet, hvordan hjernen fungerer, hva som venter på utsida med arbeid, nettverk og nære relasjoner, hvordan få til det livet man ønsker seg. Særlig på tomannshånd med innsatte, ser hun glimt av noe godt. Det bygger hun videre på, så godt hun kan.

– I dette systemet er det naturlig at de som soner ønsker å påvirke situasjonen sin, og det kan hende man som betjent blir lurt, men sånn er det. Mitt utgangspunkt er å prøve å skape tillit.

Noen lykkes med å holde seg rusfri. Andre ikke.

– Da blir jeg skuffet, når man bryr seg, og de faller tilbake i rus.

Engasjementet er likevel det som har holdt henne på jobben disse årene, og en sans for å live opp ting. Den samme sansen som for et par år siden fikk henne til å ta turen til Kirkenes og sprette ut av ei gaveeske på venninnas bursdag. Caroline Larsen er i stand til å overraske.

Det beste med jobben er alle menneskene, både gode kollegaer og å få lov til å hjelpe folk i vanskelige situasjoner, mener NFF Ung-nestlederen.

Ole Palmstrøm

Balansen

Omsorgsbegrepet ble introdusert i fengslene for noen år siden. Kan det bli for mye av det gode? Kan empatien bli en fiende?

Iblant, og kanskje mest de første årene i jobben, var hun ofte stresset og dårlig stemt. Hun klarte ikke legge igjen jobben bak murene. Fortsatt hender det at tankene følger med hjem.

– Å ta såpass eierskap til andres endring kan være slitsomt. Jeg vil så sterkt at de skal klare det. Etter hvert har jeg funnet ut at det gjelder å plassere seg litt på utsida. Jeg har jobbet med å finne en god balansegang. Du må porsjonere tida di. I starten vil man være på jobb mye, man tar på seg ekstra vakter, jobber gjennom sommeren. Da gjelder det å ha hobbyer, venner, familie. Trening driver jo mange med.

Trening? Det er det visst litt uregelmessig med, om vi forstår rett. Larsen bruker mer av fritida i Røde Kors Hjelpekorps, med søk og redning, konsertvakter og førstehjelp. Der har hun lært mye som også kommer godt med på jobben.

– Dritstolt

Ubehageligheter fra innsatte har Larsen innimellom fått oppleve. Det har hendt at hun har spurt seg selv om det er verdt det.

– Det er ikke én enkelthendelse. Men det er noe med å komme mange nok ganger inn på et rom og se et menneske som har skada seg. Eller det å bli spyttet i ansiktet. Det viktigste er å bli kjent med dem som bor hos oss. Lære å kjenne igjen hva som trigger dem.

Pastellrosa hår, en smal fysikk, det er ikke det typiske bildet av en fengselsbetjent. Om hun har kjent seg utrygg? Det kan innimellom være bra å ha med seg en to meter høy, mannlig fengselsbetjent, innrømmer Larsen. Men på den annen side, så kan en dusere framtoning virke beroligende. En utvilsom fordel i denne jobben.

Det beste med jobben er alle menneskene, både gode kollegaer og å få lov til å hjelpe folk i vanskelige situasjoner.

– Jeg er dritstolt av yrket mitt og kollegaene mine.

At færre har søkt seg til fengselsskolen, kan ifølge henne henge sammen med presseoppslag om vold og trusler, psykisk ustabile innsatte og underbemanning. Ifølge tall fra Kriminalomsorgsdirektoratet, har i snitt 164 fengselsbetjenter forlatt etaten hvert år siden 2014. Larsen oppfordrer til å ha is i magen.

– Jeg har trua på kriminalomsorgen framover, og at man kan være med og påvirke. Engasjer deg, ta verv. Da får du et større bilde av hva som rører seg. Hold ut, det må bli bedre!

Hun ville bli noe samfunnsnyttig. Omsorg og engasjement er hennes store styrke, ifølge en venn. I Bodø Fengsel fant Caroline Larsen veien sin.

Ole Palmstrøm

Les mer: Kjell fant skriveglede på jobb i Ila fengsel, debuterer som dikter