Kjersti Binh Hegna

kjersti.hegna@lomedia.no

– Dette er noe jeg har snakket om i flere år. Jeg er jo dame selv, så jeg kan godt si at man burde ta hensyn til hvem man plasserer på hvilken vakt, sier operativ leder og tilltitsvalgt Monica Andersen.

Ved Bodø fengsel er det omtrent like mange mannlige og kvinnelige ansatte, men tidvis har det vært rene vaktlag med kun kvinnelige betjenter på jobb.

En periode hadde de nesten bare kvinnelige vikarer og hadde en stor utfordring med å rekruttere menn.

Med sin lange fartstid har Andersen fulgt utviklingen i de norske fengslene siden hun selv startet som aspirant i 2001.

De siste 20 årene har hun jobbet i Bodø fengsel, i dag som operativ leder og tillitsvalgt.

Hun har forsøkt å få til en diskusjon med ledelsen i fengslet om antall menn som burde være på vakt til enhver tid.

Tillitsvalgt Monica Andersen ser ikke problemet med å sette et tall på hvor mange menn som skal være på vakt.

Kjersti Binh Hegna

– Jeg har snakket om at man for eksempel kan være minimum to menn på jobb, men ledelsen er veldig redde for å sette et tall. Man lurer jo på hvorfor, sier hun.

Se svaret fra ledelsen lenger ned i saken.

Fysisk fordel

Hun mistenker at det er mange som synes det kan føles ubehagelig å snakke om denne fordelingen fordi det vil kunne komme feil ut, noen kan bli fornærmet.

Hun beskriver det som et «touchy» tema.

– Det handler jo ikke om at kvinner ikke kan gjøre jobben sin, men at vi skal klare å løse alle oppdrag, uavhengig av hvem som er på jobb. Da trenger vi balansen, og vi trenger å snakke om den, sier hun.

Andersen ønsker å normalisere samtalen og understreker at det ikke handler om likestilling, men om trygghet.

– Hadde ikke sjans

Monica Andersen forteller om en hendelse for en tid tilbake, der to innsatte gikk til angrep på en annen innsatt. Den dagen var de to menn på vakt, men de var aspiranter, resten av vaktlaget var kvinner. 

– Vi hadde ikke sjans. I denne situasjonen fikk vi god hjelp fra de innsatte, og det har vi gjort flere ganger, forteller hun.

Hun tror ikke situasjonen handlet om kjønn, men mener det likevel er viktig at man anerkjenner at det er forskjell på menn og kvinner.

– Dette er et fysisk yrke, og menn har en fysisk fordel. Det er et faktum, sier Andersen.

I tillegg mener hun at det i stor grad handler om erfaring og kompetanse, også når man snakker om kjønnsperspektivet.

– Det er også viktig at vi ikke belager oss på at de innsatte alltid har ryggen vår, når vi kommer i slike situasjoner, legger hun til.

– En annen respekt

Eli Sjøhaug har jobbet i kriminalomsorgen i fire år og som fungerende operativ førstebetjent i Bodø fengsel siden 2024. Hun tok sitt pliktår i hjembyen og er nå fast ansatt.

– Jeg har jo opplevd å få beskjed fra en innsatt om at hadde jeg vært en mann, så hadde vedkommende slått meg rett ned, forteller hun.

– Mannlige innsatte har ofte en annen respekt for kvinner når det kommer til det fysiske, legger hun til.

Operativ førstebetjent Eli Sjøhaug tror det er viktig at de innsatte har en av samme kjønn de kan ha tillit til.

Kjersti Binh Hegna

Hun forteller videre at hun også har vært borti både mannlige og kvinnelige innsatte som nekter å ha noen form for kommunikasjon med kvinnelige betjenter.

– Da kan det selvfølgelig gjøre det problematisk og utfordrende å være bare damer på vakt, men samtidig tenker jeg at det alltid vil være noen sånne, sier hun.

Sjelden utrygg

– I rollen som førstebetjent snakkes det selvfølgelig om hvem man er på vakt med når vaktlagene skal settes opp, forklarer Eli Sjøhaug.

En viktig vurdering kan dreie seg om de betjentene som ikke nødvendigvis er så komfortable med å gå inn i de mest fysiske situasjonene.

– Det kan være hva som helst som gjør at du er svekket i en fysisk konfrontasjon. Slik som helse, psyken eller alder, og det kan være uavhengig om man er mann eller kvinne, sier hun.

Sjøhaug forklarer at det ikke er det å bare være kvinner på jobb som gjør noe med hennes egen trygghetsfølelse.

– Jeg føler meg sjeldent utrygg på jobb, men jeg er mer utrygg på et uerfarent vaktlag, sier hun.

– Samtidig tenker jeg at dersom man er veldig mange kvinner på jobb og få menn, så kan det kanskje fort blir mer trykk på den mannen som er på, legger hun til.

Sjøhaug har opplevd å være kun kvinner på vakt. Hun sier at det ikke er noe hun kjenner mye på i det daglige, men at hun likevel ser at det kan by på enkelte utfordringer.

Hun forklarer at det også gjelder dersom det skulle komme til noe fysisk, slik som en celleaksjon.

– Da kan man si at de fleste menn har en fysisk større tyngde i en slik situasjon, enn et rent damelag, sier hun.

– Mye testosteron

Denne dagen er Sjøhaug på vakt med kollega Sander Vikan Bollestad. Han har jobbet som ufaglært vikar ved fengslet i litt over et halvt år.

Han mener også at følelsen av trygghet ikke trenger å ha noe med kjønn å gjøre.

– Jeg får kanskje litt mer av det fysiske på meg, men jeg føler ikke at det er noe større press eller trykk på mine skuldre. Jeg vet også at det kan være lettere for kvinnene å kontrollere situasjonen med snakk, sier han.

Sander Bollestad mener fokuset på kjønnsbalansen kan skape trygghet for både mannlige og kvinnelige betjenter.

Kjersti Binh Hegna

Han mener at kvinnene har åpenbare styrker som er helt nødvendig å ha i et mannsfengsel.

– For oss mannfolk kan det av erfaring bli mye «testo». Da er det veldig greit å ha noen som kan roe situasjonen før det eskalerer til noe fysisk, sier han.

– Det viser også hvor viktig de ansattes relasjon til de innsatte er, legger han til.  

Bollestad mener Monica Andersens tanker rundt kjønn på arbeidsplassen er et godt sikkerhetstiltak.

– Dette er en måte å kunne fordele styrke på. Jeg tenker at en slik fordeling på jobb vil dekke alle felt og skape trygghet for begge kjønn, sier han.

Han er enig i at det må være en balanse der.

– Gunnmuren i et vaktlag er kompetanse og erfaring, noe som skaper denne sikkerheten. For min egen del føler jeg at dette er veldig viktig i oppstartsfasen min som ufaglært. Dette hjelper meg å skape trygghet for meg selv og kollegaene mine, sier han.

– Det som er litt spesielt hos oss er at vi har mange unge og ferske folk, og ansatte som er på vei til å gå av. Vi har ikke det mellomsjiktet, de er enten ute av etaten eller ute i andre stillinger, forklarer Andersen.

Oppfordrer menn til å søke

Som et resultat av en overvekt av kvinnelige betjenter, har Bodø fengsel gått målrettet inn for å få ansatt flere menn.

Blant annet oppsøker de menn som de mener kan passe til yrket.

– Man kan jo ikke skrive i en utlysning at man helst vil ha en mann. Så vi går direkte til mannlige kandidater, når vi leter etter vikarer, og vi oppfordrer menn til å søke seg til oss, forklarer Andersen.

– Vi vil gjerne rekruttere lokalt, så da bruker man det nettverket man har for å finne disse mannfolka, legger hun til.

Hun er samtidig tydelig på at man er avhengig av en balanse for at arbeidsdagen skal gå opp.

Falsk sikkerhet

Fengselsleder Mette Moe mener det er en selvfølge at sikkerheten for ansatte og innsatte prioriteres.

– Sikkerheten mener jeg vi best ivaretar ved å fokusere på helheten, og ikke ved å forhåndsbestemme antall menn som skal være på vakt, skriver hun i en e-post til NFF-magasinet.

Hun forklarer at det er mange momenter, både statiske og dynamiske, som kan bidra til å øke sikkerheten.

– Kjønn er et slikt moment, men jeg frykter at det kan gi falsk sikkerhet om vi lener oss på et bestemt antall menn på jobb. Vi må hele tiden ha fokus på hvordan vi kan skape sikkerhet, og noen ganger er det muskler som må til, skriver hun.

– Det er derimot viktig at det alltid er menn på jobb i et mannsfengsel, slik at blant annet nakenvisitasjoner kan gjennomføres med en av samme kjønn. Dette er også et viktig sikkerhetsperspektiv.

Sjelden vare

Sander Vikan Bollestad er en av svært få som Bodø fengsel har klart å rekruttere lokalt.   

– Flere bekjente på KRUS anbefalte meg å jobbe som vikar ved fengselet. Jeg tok muligheten, sier han.

Han har dessuten planer om bli i etaten. I år har han søkt fengselsskolen og fant motivasjon fra blant annet tidligere arbeidserfaring i psykiatrien.

– Det å jobbe som fengselsbetjent handler like mye om omsorg som det handler om straff. Da kommer den kompetansen godt med. Det å kunne føle at man har hjulpet noen eller vært en del av det, har gitt en mestringsfølelse og mersmak til å ville lære mer om de som trenger ekstra omsorg, sier han.  

Nå ønsker han å utdanne seg for å være en bedre støttespiller og større ressurs for arbeidsplassen.

Der ligger det også et håp for Monica Andersen.

– Jeg forventer at du kommer tilbake hit etterpå, sier hun spøkefullt.  

– Det er det som er planen. Min tid utenfor Bodø er over, sier Bollestad.