Sosialkonsulent Helene (34) har mistet det viktigste i jobben – møtet med mennesket det handler om

Eirik Dahl Viggen

edv@lomedia.no

Koronakrise og sammenslåing over store avstander har tvunget sosialkonsulent Helene Arnesen (34) over på telefon og skjerm.

Det teknologiske skiftet har ei plusside i form av kjapphet, som merkes best idet hun via en berøringsskjerm aktiverer kameraet på Ilseng og starter møtet med fengselet i Kongsvinger ti mil unna. Men kanskje mister de det viktigste, møtet med mennesket hele dette systemet handler om, den innsatte.

– For tida er samtalerommet mellom fire vegger borte. Det blir mye at vi støtter innsatte med å ordne det praktiske, som husleie og klær. Relasjonen blir ikke personlig nok til at man får snakket om de vanskeligere tingene, sier Arnesen.

Saken fortsetter under bildet.

EKSPERT: Helene Arnesen får bruk for alt hun lærte på sosionomutdanninga i Kriminalomsorgen Innlandet, pluss en god dose fengselsfaglig spisskompetanse.

Eirik Dahl Viggen

Stor geografi

Psykisk ugress gror godt under soning. Helene Arnesen har til jobb å koordinere et betydelig lukearbeid utført av fengselsbetjenter, skole, arbeidsdrift, kjøkken, og helsetjeneste.

Ansvarsområdet hennes ekspanderte kraftig 1. januar i år, da fengslene i tidligere Hedmark og Oppland, til sammen seks tidligere avdelinger, ble slått sammen med friomsorgen til én enhet, Kriminalomsorgen Innlandet. Bare to sosialkonsulenter fulgte med på fengslenes organisasjonskart.

Arnesen følger nå utviklinga for inntil 159 innsatte på lavere sikkerhetsnivå mens kollega Gunn Reidun Enger (44) følger 55 innsatte med norsk statsborgerskap på høysikkerhet.

Når avstander og smittefare hindrer besøk, er regelen at de må kommunisere med innsatte via fengselsbetjenter, eller en tradisjonell telefon uten internettoppkobling.

Saken fortsetter under bildet.

KONTAKT: Arnesen koordinerer det sosiale arbeidet i fengslene med kollega Gunn Reidun Enger (44).

Eirik Dahl Viggen

Mister ansiktene

– Du mister noe av vesenet når du ikke ser ansiktet på personen. Telefon fungerer greit som ei mellomløsning, men ikke så godt for dem som skal sone lenge, sier Enger via FaceTime fra sin hovedbase på Hamar.

Begge er sosionomer med lang erfaring med arbeid tett på mennesker med sammensatte utfordringer. Det blir ikke helt det samme lenger. Hva med de mange innsatte som sliter psykisk, kan de fanges opp med kommunikasjonsteknologi eller går de under radaren?

Les også: 179 mindreårige satt på celle i Oslo i fjor

Fjernsøker faretegn

Tverrfaglig team i Kongsvinger fortsetter skjermmøtet, og drar gjennom ei lang liste. Hver innsatt får rapport: siste hendelser, hvordan er stemningen, hvordan fungerer de i fellesskapet, på arbeid.

Litt nede på lista kikker et ungt fjes med trist blikk ut fra skjermen. Han her har det visst ikke så greit.

Noen medinnsatte dynket klærne i garderobeskapet hans med Klorin. Han trekker seg unna, forteller teamet, og ønsker ikke verken permisjon eller løslatelse etter to tredjedeler av tiden. Helene aner at noe er galt.

– Det er noe der, vi er nødt til å finne ut av det og prøve å hjelpe ham med den prosessen, sier Helene henvendt til kulekameraet på veggen.

– Han sier han har strenge foreldre. Fallhøyden har nok vært stor, sier avdelingslederen med blikket rettet mot skjermen på sin kant, slik at han ser et sted ut av Helenes skjermbilde, sånn er det med skjermprat, blikkontakten forsvinner.

Saken fortsetter under bildet.

OVERSIKTLIG: Teknologien er til stor hjelp i de tverrfaglige møtene. Kongsvinger informerer om de innsattes utvikling mens loggen oppdateres på en skjerm til høyre for bildet.

Eirik Dahl Viggen

Apatisk atferd

Hadde Helene vært innom fengselet, kunne hun gått inn og snakket direkte med den innsatte og kontaktbetjenten. Isteden oppfordrer hun teamet i Kongsvinger til å følge ekstra godt med på den unge mannen.

Teamet jobber seg nedover lista, noenogtjue navn. En overaktiv innsatt fyller soninga med å snekre opp ureglementerte dorullholdere og tv-hyller på rommet, en annen bråker og plager andre innsatte. Men det er en type atferd som går igjen hos flere: tilbaketrekking.

Verksbetjenten forteller om flere som sitter apatisk mellom vedhaugene, eller som er umulige å få med seg ut på jobb. Mange gjør lite ut av seg. De vil bare ligge på rommet og bokstavelig talt holde lav profil under soning.

Teamet diskuterer mens skjermbildet skifter etter hvem som har ordet.

Les også: Menneskelig kontakt i fengsel får dårligere kår med regjeringas forslag til statsbudsjett, advarer fengselsansatte

Tillit krever kontakt

– Selve møtene fungerer ok via skjerm, men det setter begrensninger også på det kollegiale samspillet. Vi er vant til å jobbe tett sammen med de innsattes kontaktbetjenter. Det er kjempeviktig for å kunne fange opp hva som rører seg. Det er lettere her på Hamar siden jeg befinner meg her fysisk, sier Gunn Reidun Enger.

For at innsatte skal ønske å ta kontakt, er sosionomene avhengige av å ha et godt rykte, ifølge Arnesen.

– Når vi ikke er fysisk til stede, er det vanskeligere for dem å bedømme oss, og mer vrient for oss å bygge tillit.

Den eneste måten å løse det på er å reise ut. Avstandene blir like lange etter pandemien er over.

Helene tok en tur til lavsikkerhetsfengselet i Valdres før jul – 18 mil oppover fjellet og 18 nedover. Hun fikk litt tid midt på dagen til å bygge relasjonene blant 25 straffedømte i fjellheimen.