Deler av signalanlegget er eldre enn oldefar' din. Her blir de holdt i stand

Morten Hansen

morten.hansen@lomedia.no

Ole Palmstrøm (foto)

– Det er gammelt, men det fungerer, forsikrer Odd Roar Høgberg.

Delene som holder hjulene i gang blir foredlet – de små releene som får signalanlegget langs sporene til å virke.

Som så mye annet på norsk jernbane; dette er gamle greier.

– Det eldste releet jeg har sett var sist åpnet og revidert i 1927. Når det ble produsert aner jeg ikke. Det var ikke i bruk, så vi hentet ut noen deler. Men det er akkurat samme type rele som brukes ute i sporet i dag, smiler verkstedarbeideren.

Det betyr at ett eller annet sted i Norge er det snart 100 år gamle deler som holder jernbanen i gang. Men, understreker han, det er solide saker.

Og ingenting tyder på at de åtte som jobber på Skotterud, blir arbeidsledige med det første.

Det er få i Norge som kan gjøre den jobben Odd ­­Roar Høgberg (f.v.), Per Arne Haga, Przemek Kaazmarz, Erik Brenden og Hans Allback gjør.

Ole Palmstrøm

4000 releer står ute langs norske skinneganger. Hvert eneste av disse er inne til reparasjon og justering hvert sjette år.

Og det digitale ERTMS-systemet, som skal ta over for disse gamle boksene på 20 kilo, er enda ikke klar til bruk.

– Vi regner med at vi har jobb i enda noen år. Og når det en gang blir slutt på det vi gjør i dag, regner jeg med at vi får noe nytt å gjøre. Det er flinke folk med mye kompetanse som jobber her, sier Høgberg.

I DELELAGERET I KJELLEREN: Odd Roar Høgberg viser fram et relé fra LM Ericsson ­signalbolag som sist var åpnet 17. januar 1936.

Ole Palmstrøm

KLARE TIL BRUK: Ferdig revidert signalrelé fra fra LM Ericsson signalbolag.

Ole Palmstrøm

Tålmodighet er en dyd

Det er spesialkompetanse det er snakk om. For når det som skal repareres og kontrolleres ikke har vært hyllevare på mange tiår, kreves det konsentrasjon, kunnskap og oppfinnsomhet.

Når måleenhetene som brukes, er i gram og hundredels millimeter gjelder det å være tålmodig.

– Tålmodighet må jeg innrømme at jeg ikke har mye av, ler Przemek Kaazmarz.

SMÅTT: Det er hundredels millimeter og små deler som er hverdagen påverkstedet i Skotterud. 

Ole Palmstrøm

21-åringen, som er utdannet innen dataelektronikk, jobber til vanlig på Baneservice verksted på Haugenstua. Nå har han vært i Skotterud i et halvt år for å få opplæring.

– Hver del skal justeres – av og til så lite som bare en hundredels millimeter. Når man har justert en del, kan det hende at noen av de delene man allerede har justert beveger på seg. Og sånn holder man på til alt er i orden, forklarer Kaazmarz.

Under arbeidet bruker han verktøy og måleinstrumenter som han har bygd selv.

SKOTTERUD STASJON: Verkstedet i Skotterud åpnet i 1987. I 2011 brant store deler av stasjonsbygningen fra 1889 ned. I 2013 flyttet verkstedet tilbake i den totalrenoverte bygningen.

Ole Palmstrøm

Selvgjort eller Sveits

Det er han ikke alene om.

– Siden det vi skrur på er så gammelt, hender det vi må lage både deler og verktøy selv. Vi trenger for eksempel en del som er lagd av bøk. Den fikk vi etter hvert ikke tak i. Da måtte ut for å finne noen som hadde et stykke gammelt, ubehandlet bøketre. Det fant vi på et lite sagbruk i Larvik, som hadde noe liggende og slenge. Så nå har vi nok trevirke som vi kan dreie deler av, forteller Høgberg.

Men noen deler er det fortsatt mulig å få tak i. For eksempel glasslager.

– Det har vi kjøpt hos en urmaker i Sveits.

BØK FRA LARVIK: Hjul til demping. Dreid og satt sammen i Skotterud.

Ole Palmstrøm

TRENINGSROM: Stillesittende arbeid og full konsentrasjon kan skape belastningsskader. Odd Roar Høgberg er gld de har fått på plass et lite treningsrom på verkstedet.

Ole Palmstrøm