Morten Hansen

morten.hansen@lomedia.no

Hun ser så forbannet kul ut. Hadde man ikke visst bedre, kunne man trodd at Inga Strümke var en datagenerert person – laget for å gjøre kunstig intelligens street smart.

Instagramkontoen hennes er full av klatring, sykling og toppturer, ispedd en og annen konferanse og TV-opptreden.

For ett år siden var det nesten bare de mest innvidde som snakket om kunstig intelligens (KI). Nå er det på alles lepper. Mye takket være nettopp Strümke.

Hun har vært på Lindmo og Klassequizen på NRK og deltatt i en rekke radio- og TV-debatter. Og så har hun gitt ut bok om temaet. En bok som topper salgslistene og som nå er utsolgt.

Så står hun her. Relativt tidlig på Kristi Himmelfartsdag, morgenen etter 17. mai. I svart skinnjakke, caps og raske solbriller, og med en gymbag med boksehansker. Fortsatt forbannet kul.

– Jeg er født med mye overskudd og lite søvnbehov, konstaterer hun.

Nysgjerrig i Narvik

Og så er hun født med nysgjerrighet. Teoretisk nysgjerrighet, understreker hun.

Strümke er ikke den som skrur klokker fra hverandre. Ifølge henne selv er hun så håpløst upraktisk at selv det å skifte lyspære kan by på utfordringer.

Det var ønsket om svar som førte henne inn i fysikken. For det er fysiker hun egentlig er. 

Som barn og ungdom i Narvik lurte hun på hvordan ting fungerer. Hvordan ting virkelig fungerer. Så da hun fant ut at det var mulig å studere det hun så i science fiction-filmene, var det en ny verden som åpnet seg.

– Det var litt sånn; Kødder du? Kan man lære om dette? Kan man skjønne hvordan universet fungerer? Dette vil jeg holde på med, erindrer Strümke.

Det er kanskje ikke slik de fleste tenker når de ser science fiction?

– Jeg var på en måte et utskudd. Jeg slet så sykt med å få venner og passet ikke inn på skolen. På ungdomsskolen hadde ikke folk lov til å ta samme buss som meg. Skoleledelsen var redd for at de skulle komme og ta meg, forteller Strümke.

Hun kom til Narvik fra Tyskland som fireåring og snakket ikke norsk. Var nysgjerrig på alt og ville utfordre alle sannheter. Hoppet over et år på ungdomsskolen.

Strümke konstaterer at hun krysset av på veldig mye av det som gjør en upopulær blant andre barn. Og barn kan være nådeløse.

– Jeg skjønner i ettertid hvor kjipt det var. Men der og da hadde jeg ingenting å sammenligne med. Jeg forsto vel bare at populær ikke er en av tingene jeg kan gå for i livet. Så da dreit jeg i det. Og så begynte jeg på videregående litt tidligere enn de andre. Da kunne jeg velge matte og fysikk. Jeg møtte andre som var opptatt av det samme som meg, og da ble det litt halvveis gøy.

Inga mener mye av teknologien vi bruker til daglig, er lagd for å omgå vår kritiske sans, – Det er et mye større problem enn vi innser, sier hun.

Morten Hansen

Flokken sin

Men det var først da hun som 18-åring kom til NTNU i Trondheim, hun følte seg hjemme. Hun beskriver det som en følelse av å finne flokken sin.

– Det var veldig nytt for meg. Det å være omgitt av mennesker som setter pris på meg, som heier på meg og som jeg kan heie på, er utrolig deilig. Livet blir så mye lettere av det, sier Strümke.

Hun mener hun har vært heldig, siden oppveksten ikke har gjort henne bitter.

– Nå synes jeg synd på den unge Inga. Samtidig er jeg skrudd sammen sånn at jeg ikke er så veldig opptatt av det jeg har forlatt. Jeg er mer opptatt av det jeg skal møte.

Og i Trondheim møtte hun ikke bare flokken sin, hun fant det hun beskriver som en lidenskap – et nytt driv.

Mens hun holdt på med masteroppgaven i teoretisk fysikk, kom hun over et fag om programmering av kunstig intelligens. Nok en gang fikk hun følelsen av at dette var noe hun måtte holde på med.

– Veien inn i faget har vært tilfeldig. Jeg brukte maskinlæring som en del av doktorgraden i partikkelfysikk og har siden jobbet som KI-forsker. Men jeg har fortsatt følelsen av at dette er så spennende og fantastisk at dette må jeg bare holde på med, sier Strümke.

– Hva med lykken?

Hun er ikke like opptatt av det mange andre har gitt uttrykk for; et snev av frykt. Vil maskinene ta jobbene våre? Eller enda verre; vil maskinene ta over? Alt?

– Det er en historie jeg ikke liker. Det er ikke der vi skal legge diskusjonen. Hvis vi skal snakke om frykt, dreier det seg mer om hva som skjer når vi utvikler denne typen teknologi i en profittdrevet økonomi.

Strümke spør hva det gjør med for eksempel lykken vår.

Hva gjør vi som mennesker når maskinene gjør jobben både billigere og bedre? Så langt i historien har det kommet nye arbeidsoppgaver som erstatning for de gamle.

– Det er ikke alltid en automatikk i at det finnes andre meningsfulle ting som mennesker kan gjøre, og der menneskene er viktige. Hvordan holder vi mennesker lykkelige, da?

Skjelver i buksene

I løpet av veldig kort tid har det endret seg hvem som frykter for jobbene sine.

Mens man tidligere så for seg at det var lavstatusyrkene, et uttrykk Strümke ikke liker, som ville forsvinne, er det nå helt andre yrkesgrupper som er engstelige.

– Vi har prøvd så lenge å få maskinene til å gjøre arbeidsoppgaver som mange ser på som mindre interessante. Men så ser vi at det er der vi finner noen av de få plassene kunstig intelligens ikke kan ta over. I løpet av bare et halvt år har vi sett at det er høystatusyrkene som er mest utsatt. Nå er det kunstnere, advokater og journalister som skjelver i buksene.

Forfatterforbundet: Kunstig intelligens utfordrer forfatterne: – Det nytter ikke å vente og se

Flere må diskutere

Strümke mener det er på tide å ta en tenkepause. Er det lurt å la maskinene gjøre jobbene våre selv om de kan?

– Og da er vi over på eksistensielle spørsmål om samfunnet vårt. Det er ikke en diskusjon som kun kan overlates til oss som holder på med kunstig intelligens, sier Strümke.

En diskusjon hun mener er minst like viktig å ta, er hva teknologien gjør med vår egen autonomi, altså muligheten man har til å bestemme over seg selv og egne ønsker og valg.

Mange har sikkert sittet med mobilen og sett på noen anbefalte filmklipp. Når et klipp er ferdig, blir det foreslått et nytt. Før du vet ordet av det, har tiden flydd av sted.

– Jeg setter av 15 minutter innimellom. Så er det slutt – uansett hvor gøy det er. Jeg har venner med doktorgrad som sier TikTok er altfor gøy. De mener det er farlig gøy.

Fri vilje

Strümke synes denne bruken av teknologien er et kjempeproblem. Hun mener ansvaret er for stort til at det hører hjemme hos forbrukeren.

Teknologien gjør at den frie viljen ikke er fullt så fri lenger.

– Hvordan denne delen av teknologien fungerer og kan brukes, har vi som enkeltindivider ikke forutsetning til å forstå. Du kan ikke forvente at barn skal forstå at valgene blir tatt for dem, sier Strümke.

Hun sammenlikner det med å gi enkeltindivider ansvaret for å løse klimakrisen.

– Du kan ikke si at du må sortere plast, ikke spise kjøtt og ikke fly og tro at det løser problemet. Man trenger noe strukturelt.

Hun påpeker at det finnes mekanismer for å regulere andre teknologier. Nå mener hun det må diskuteres hvor manipulative systemer har lov til å være.

– De er er blitt så smarte at vi kan forsvare oss mot det. Måten brukergrensesnittene er laget på, er helt perfekt for å omgå vår kritiske sans, og gjør at vi ikke skjønner hva vi driver på med. Det er et mye større problem enn vi innser, sier Strümke.

Kick

Selv bruker hun ikke YouTube, og TikTok har hun ikke. Hun tyr til analog underholdning.

Aller helst hadde hun ønsket at hun kunne dra på en lang klatretur. Men rollen som kritikerrost forfatter tar for mye tid. Alle vil ha en bit av Strümke.

– Hvis jeg ser bilder av noen som klatrer flere taulengder i et solfylt fjell, så blir jeg sur og sjalu. Det savner jeg.

Men Strümke understreker at populariteten har noen lyse sider og. Det å nå ut med budskapet til folk som vanligvis ikke er opptatt av temaet, får hun et kick av.

– En jeg kjenner, fortalte han satt ved siden av ei dame på 60 år som leste boka mi. Kvinne 60 tror jeg er den vanskeligste demografiske gruppen å nå. At en dame på mammas alder har gått og kjøpt boka, det er for meg ... Det lever jeg lenge på. I hvert fall denne helgen.