Den norske familiebedriften skal lære amerikanerne å drikke saft

Erlend Angelo

erlend.angelo@lomedia.no

– Hvem som fant opp begrepet saftbygda? Ja, nei … Var det ikke Davy Wathne, da?

HR-direktør Trude Ramstad og klubbleder Stian Orrestad kikker litt opp i lufta, men lanserer et troverdig nok svar.

Starten på safteventyret er også en historie av det søte slaget. Den minner litt om et «det kom et skip til Bjørgvin», men med et langt heldigere utslag: I denne historien satte skipet igjen to stamper med bær på kaia innerst i Sognefjorden.

Det var en gang …

Bærene skulle egentlig til Bergen (eller Bjørgvin, da). Men de to gjenglemte spannene måtte jo brukes til noe. På neste båt ble det sendt med hjemmelagd saft – og plutselig kokte Kari og Nils Lerum saft hjemme på kjøkkenet de neste to årene.

I 1909 bygde de den første saftfabrikken, og i 1919 flytta de produksjonen til Sogndal.

Den dag i dag er Lerum fortsatt eid av etterkommerne til Kari og Nils.

– Vi forsøker egentlig å være en familiebedrift i dobbelt forstand. Vi skal ta vare også på menneskene og lokalsamfunnet, ikke bare produktene og råvarene, sier HR-direktør Ramstad.

– Vi tilbringer for mye tid i lag om vi ikke skal være venner på arbeid.

Saftkokaradn

Bedriften har vært på flyttefot flere ganger siden oppstarten på Lerum-gården. Nå har de faktisk flytta ut av saftbygda. I 2018 slo de nemlig sammen sine fabrikker i bygget på Kaupanger – et kvarters tid unna sjølve Sogndal.

Men stempelet er i behold; sjekk bare reklamen på flyplassen om du lander der. Og fotballsupporterne til Sogndal heter sågar Saftkokaradn.

«Me ha dei beste talent. Unge guta so e fora opp pao eple og saft» synger de i en av sine supportersanger.

Vi lar det lokasjonstekniske ligge: Safta smaker uansett det samme, og folka bak den er de samme.

Som klubbleder Stian Orrestad. Han har jobba her i 30 år. Han kan bekrefte at stemninga generelt er bra på bedriften. Dagen etter skal det nemlig være fest – og totalt 110 av 135 ansatte har meldt sin ankomst.

– Festen skal være på lageret jeg jobber på, så jeg må snart stikke og pynte til fest, smiler Orrestad sammen med nestleder Roger Hjellhaug.

EKTE VARE: ... smaker best. Sier også klubbleder Stian Orrestad og hans nestleder Roger Hjellhaug.

Erlend Angelo

Med 20 år som tillitsvalgt har det derimot ikke alle dager vært jubel og glede.

– Vi måtte nedbemanne mye da lisensproduksjonen av Pepsi forsvant, minnes han.

Generasjonsskifte

Nå er utfordringa en helt annen. Bedriften er på vei inn i et generasjonsskifte. I klubben har Orrestad ordnet seg med to yngre tillitsvalgte – jeg er eldstemann nå, smiler han – men på bedriften er rekrutteringsjobben enda større.

– Vi kan ikke kjøpe oss vekk fra håndverket. Ja, vi har mye maskiner men vi trenger kunnskap og folk, sier HR-direktør Ramstad.

Men, det er lærlingmangel. For å bøte på det, kjører Lerum kraftig på lokal rekruttering. Mange får sitt første Lerum-besøk allerede i barnehagen, noe som følges opp med to runder i barneskolen.

I sommer satset de også enda mer:

– Vi tok inn 15- og 16-åringer som sommervikarer. Det var absolutt vellykket, og en god blanding av samfunnsansvar og tidlig rekruttering, sier Ramstad mens klubbleder Orrestad nikker med.

Han kan bekrefte at det gikk helt fint med så unge vikarer på aktuelle avdelinger. De er tross alt vant med skjerm og problemløsning, og tar det kjapt.

– Men det skorter litt mer på det fysiske, mange syntes det var tungt, sier Ramstad og Orrestad.

Sukkerløs utvikling

Omtrent 80 av de 135 ansatte jobber i produksjonen. Og produksjonen har utviklet seg mye siden oppstarten i 1907. Fortsatt er den originale husholdningssafta den mest populære i den kategorien.

Men det er den anvendelige Solbærsirup som trolig er selskapets mest kjente produkt.

– Det er absolutt dronninga i vår produksjonen, mener Ramstad.

Nå produseres syltetøy, jus, ja til og med en skvett julebrus blir det innimellom.

AUTOMATISERT: Det er et stykke unna kjøkkenbenken til Nils og Kari Lerum, der de starta med saftproduksjonen helt tilbake i 1907.

Erlend Angelo

Det er et stykke unna kjøkkenbenken til Nils og Kari Lerum, der de starta med saftproduksjonen helt tilbake i 1907.

GOD STEMNING: ... på kokeriet. Der det visstnok ikke jobba så mange damer, men Marit Lovise Hanekam (til venstre) og Renate Øvstetun Tungen smilte i alle fall bredt!

Erlend Angelo

På kokeriet jobber det ikke så mange damer, men Marit Lovise Hanekam og Renate Øvstetun Tungen trives der.

KONTOR FOR KJEDELIG: Kristine Rutlin er egentlig utdannet innen økonomi og administrasjon, men hun trives bedre ute i produksjonen der hun får brukt kroppen.

Erlend Angelo

Kristine Rutlin er egentlig utdannet innen økonomi og administrasjon, men hun trives bedre ute i produksjonen der hun får brukt kroppen.

Bedriften er opptatt av både nye smaker og utvikling. Lanseringa av den sukkerfrie saftserien Zeroh var et stort steg å ta for ti år siden. Men mindre sukker er det kundene vil ha.

Og kanskje øker kundegrunnlaget stort i framtida? Safta er allerede lansert i Finland, og nå ryktes det at amerikanere har gjestet fabrikken i Sogndal. Nei, unnskyld, Kaupanger. Der er det i så fall en utdanningsjobb å gjøre.

– Først må vi jo lære amerikanerne hva saft er. De er jo bare vant med limonade, sier Ramstad.

Og så er det jo dette med saftbygda, igjen da. Hvordan oversetter man egentlig det til engelsktalende?

– Vi gikk for sæft valley, flires det på møterommet.

Om godeste Wathne er konferert vites ikke. Vi tar det uansett for god fisk. Sæft it is.