En gang ga poteter og mjøsvatn liv til en hel industri. Les historien om brenneriene rundt Mjøsa

Jan-Erik Østlie

«Såmmå å je er hen i væla, bære je ser Mjøsa».

Det berømte uttrykket slår meg med full tyngde da jeg ankommer Atlungstad Brenneri AS i Stange kommune. Det ligger nemlig vakkert til ved bredden av landets største innsjø.

Den 30 meter høye brenneripipa som ruver opp fra de røde teglsteinsbygningene kan visst nok ses fra Hamar by, bare en hyggelig sykkeltur unna.

AKEVITT: Noen av de lokale produktene.

Jan-Erik Østlie

Jobb attåt

I døra står driftsleder og brennerimester Asbjørn Hoelstad (69) og venter.

Han har ikke stått der siden 1980, men det var dette året han ble ansatt. Den gangen var han gardbruker og trengte en deltidsstilling ved siden av.

– Det var ikke nok å gjøre på vinterstid. Så ikke bare av økonomiske årsaker, men også av sosiale var det fint å komme litt bort fra gården, sier han 40 år seinere.

I 1980 var Atlungstad en ren produksjonsbedrift. Råsprit av i all hovedsak lokale poteter – det var hva de lagde.

Penger i brennevin

Det startet i 1855. Da møttes noen bønder i nærområdet. De ville gjerne videreforedle potene de dyrket, de ville drive med mer enn korn. Dermed stiftet de Atlungstad Brenneri som sto ferdig året etter. Bygd av lokal teglstein.

Det ble snekret sammen strenge vedtekter. Aksjonærene skulle levere en viss kvote poteter. Klarte de ikke å levere det avtalte, måtte de betale en erstatning.

I 1864 ble de rammet av en brann, og produksjonen stoppet opp i halvannet år.

Så kom 1880-årene hvor storkapitalen skjønte at det kunne gjøres penger på brennevin. Atlungstad etablerte dermed et ferdigvarebrennevin i sine lokaler.

BRENNERIMESTEREN: Asbjørn Hoelstad har vært hos Atlungstad Brenneri AS i 40 år og er en utmerket guide gjennom destilleringsprosessen.

Jan-Erik Østlie

Mjøsa viktig

På 1920-tallet vokste avholdsbevegelsen seg sterk. Dessuten kom forbudstida.

Anlegget på Atlungstad mistet på slutten av 1920-tallet retten til å lage brennevin. Monopoltanken dukket opp, og staten fikk eneretten til produksjon, salg og kjøring av brennevin. På Atlungstad gikk de da tilbake til bare råspritproduksjon.

I tiåret etterpå, 1930-tallet, fantes det elleve brennerier på hedmarkssida av Mjøsa – alle sammen vest i fylket og nær Mjøsa. I tillegg fantes det 10 brennerier på østsida. Og ett brenneri i Trøndelag.

– Hvor viktig er Mjøsa for dere?

– Mjøsvannet brukes til kjøling og mesking. Dessuten har jo Mjøsa rent historisk vært en viktig trafikk- og transportåre for råstoffet og veden som ble brukt til fyrovnene våre i eldre tider, sier Hoelstad.

Fusjoner

I 1957-58 ville myndighetene redusere antall brennerier. Hedmarksandelen ble skåret ned til tre: Atlungstad, Tangen og Romedal.

Atlungstad fikk en kvote på 15 prosent av totalen, bestemt av staten ved Vinmonopolet. De tre inngikk raskt en fusjon med det nye navnet Hedmark brenneri og frøforretning. Totalt var det nå igjen åtte brennerier i området.

På 1990-tallet fikk vi en ny runde med fusjoner, blant annet forsvant brenneriet på Lillehammer. Det var oppkjøpenes tid. Norske potetindustrier sto for dem. De ble stående igjen sammen med Atlungstad og Strand Brenneri. I 1995 gikk Atlungstad sammen med Løiten inn i Norske Potetindustrier, det som i dag heter Hoff. Mens Strand ble værende utenfor. Hos Atlungstad ble det produsert fram til 2004, og fra da av og fram til 2008, hadde de også et reserveanlegg. Før de i 2008 gikk helt i svart.

GAMMELT OG GODT: Hos Atlungstad Brenneri kjører de på det velbrukte og sikre.

Jan-Erik Østlie

Blitt kulturminne

I perioden 2008-10 prøvde de å få opp anlegget igjen. Nå som et teknisk og industrielt kulturminne.

I 2011 stiftet de det nye selskapet Atlungstad Brenneri AS, Riksantikvaren kom inn med midler, og de kom inn på lista over bevaringsverdige kulturminner.

De fem årene fra 2013 til 2018 er dermed blitt brukt til å rehabilitere bygningsmassen.

– Vi har mottatt 20 millioner av Riksantikvaren, sier Hoelstad.

Han forteller at de nå hvert eneste år i oktober brenner 20.000 liter råsprit som det går med 200 tonn poteter til. De kommer i seks, sju trailerlass, distribuert via Hoff. Brenningen er det fire ansatte som sørger for.

– Men dette er det lite penger å tjene på, sier han.

Ingen fagorganisering

Fram til 1995 var det NNN-medlemmer hos Atlungstad. Nå er det så få ansatte igjen at det ikke er noen fagorganisering.

I 2014/15 inngikk de en avtale med Arcus om å tappe småskala-akevitter. Det er i dag Atlungstad Håndverksdestilleri som bestiller tapping av brennevin produsert på Atlungstad av Atlungstad Hånedverksdestilleri AS.

– Atlungstad Håndverksdestilleri AS vokser sakte, og går fra knøttliten til liten, sier Hoelstad.

Han er godt fornøyd med at de på et vis er tilbake til 1880-tallet og har fått igjen ferdigproduksjonen.

POTETBØNDER: Uten hedmarksbonden hadde det blitt lite akevitt på Atlungstad.

Jan-Erik Østlie

Møtepakke teams

I dag satser de en del på besøksgrupper, utleie av møtelokaler og drifter en restaurant. Besøksgruppene er populære, og de har passert 20.000 besøkende i året. Skjønt, siden mars i år har de hatt mange avbestillinger. Men de er kreative og har begynte å kjøre ut mat – blant annet lager de noe de kaller «møtepakke teams» til folk i nærområde som sitter på hjemmekontor. Grensa for utkjøring er ei mil, men de kjører lenger på forespørsel. Dessuten arrangerer de konserter her når det ikke er pandemien som rår. Og uteteater fra Turnékompaniet.

– Dette skal nå være et samlingssted og en kulturinstitusjon for hele Stange kommune.

– Men dere ligger ikke akkurat midt i byen?

– Nei, men på sommertid har Skipladner ett anløp i uka her. Så vi er ikke langt unna folkeskikken, sier Asbjørn Hoelstad.

jan.erik@lomedia.no