Industrien skriker etter unge som vil jobbe med mat

Erlend Angelo

erlend@lomedia.no

Der er jaggu Mills-mannen! Eller, en mann kledd i Mills-drakt! Samme det!

NNN-arbeideren legger på sprang. Denne mannen må vi jo snakke med. For utbyttet har ellers vært magert her på utdanningsmessen i Trondheim.

Ungdommen har blitt tilbudt all slags vervepremier og slikkerier – men det er ikke matindustrien selv som har delt dem ut.

I virvaret av folkehøyskoler, bulkete bildører og grønnkledd militærungdom har det vært særdeles lite å se fra matindustrihold.

Men nå, altså – en Mills-mann! Endelig noe å skrive hjem om!

– Hei, vi kommer fra NNN-arbeideren. Vi er på jakt etter noen fra matindustrien, og …

MmmmmmmmmILLS: En Mills-kledd kirkeansatt var popuplær blant selfie-hungrig ungdom i Trondheim. Her gjøre siste finpuss på håret før møtet foreviges.

Erlend Angelo

– Ja, beklager, men jeg jobber i kirka, jeg. Det var noen av konfirmantene jeg underviser som mente at jeg måtte ha på dette. Beklager …

Mangler fagarbeidere

Kirkens mann går til lunsj, mens NNN-arbeideren rusler slukøret tilbake til den svære gymsalen, og fortsetter jakten etter andre som jobber for å få ungdom til å jobbe med mat.

Ungdom er det i alle fall nok av, her inne i Kolstad Arena. I store grupper velter både ungdomsskoleelever og videregåendeelever inn i arenaen der de skal få hjelp til å finne svaret på det sjelegranskende spørsmålet «hva skal jeg bli når jeg blir stor?».

Og første del av svaret kommer i form av å velge videregående skolegang.

Innen 1. mars skal i underkant av 69.000 ungdomsskoleelever bestemme seg: Yrkesfag eller studiespesialiserende? Kokk eller tømrer? Medieproduksjon eller automatiker?

Problemet for mat- og drikkevareindustrien er enkelt: Altfor få finner ut at svaret er å lage mat til folket.

HVA SKAL JEG BLI NÅR JEG BLI STOR?: Utdanningsmessene, som denne i Trondheim, skal hjelpe ungdommen til å finne svaret. Men velger noen av dem matindustrien?

Erlend Angelo

I fjor valgte 1.906 å starte på VG1 restaurant og matfag her til lands. En liten, men gledelig økning.

Det første året på videregående er felles med restaurantfagene. På VG2 deles det opp, med restaurant- og servitør, baker- og konditor, og så resten av matfagene som en tredje bolk.

Og erfaringsmessig velger hele 8 av 10 kokk- og servitørlinja på VG2. Baker og konditor tar stort sett resten (der visstnok konditor er klart mest populært).

I fjor var det igjen bare 41 elever til matproduksjonslinja på VG2. I hele Norge, altså. De skal dekke industriell matproduksjon, kjøttskjærer, slakter, pølsemaker og sjømatproduksjon.

Det sier seg selv at industrien per i dag får for lite påfyll fra skolene, når vi vet at cirka 49.000 mennesker jobber med å lage og transportere maten og drikken vi spiser til daglig.

Og stadig flere NNN-arbeideren er i kontakt med, sier at de sliter med rekrutteringen. Og det skjer samtidig med at industrien er i gang med et generasjonsskifte.

Generasjonsskifte

– Jeg har vanka på Freia siden min første juletrefest her som 3-åring, flirer Randi Borolien.

61-åringen har tilbrakt store deler av livet hos sjokoladeprodusenten. Mora jobba også her, og selv om drømmen var å jobbe i helsesektoren, endte Randi på Freia.

Det var ikke like nøye med godt fargesyn her som i hjelpepleieryrket. Sjokoladen er tross alt brun uansett.

Hun hører til samme pott som mange andre i matindustrien. NNN-arbeideren har ikke tall på hvor mange varianter vi har hørt av «skulle bare være her i en kort periode», som ender i et langt yrkesliv på samme sted eller i samme bransje.

FABRIKKVETERAN: Randi Borolien på Freia i Oslo.

Erlend Angelo

Som Borolien sier:

– Det er jo tegn på at folk trives! Det er ålreit lønn og en arbeidsgiver som er flinke til å ta vare på folk,

Selv har hun vært fabrikkjente i 43 år, og til sommeren kan hun gå av med AFP.

– Jeg vurderer å gå ned litt i stilling, i alle fall, sier Borolien.

Og det er litt av problemet: Det er mange i samme sjikt som Borolien. Både på Freia og i matindustrien generelt.

En tredel av arbeiderne til Freia er innenfor pensjonsalder i løpet av de neste fem årene. Det må med andre fylles kraftig på flere stykker arbeidere om «et lite stykke Norge» fortsatt skal produseres på Grünerløkka i Oslo.

Men det er ikke bare-bare å rekruttere ansatte til bedriften. Særlig ikke innenfor de mer tekniske yrkene. Der er det mange om beinet, forteller klubbleder Gøran Nyberg.

– De har veldig mye å velge mellom, og vi har sett at det har blitt vanskeligere å nå tak i dem de siste årene.

Imageproblem?

Helt umulig er det heldigvis ikke. For klubblederen har klart å hoste opp en lærling når NNN-arbeideren gjester fabrikken.

Julie Enge er godt i gang med sitt første år som lærling som automatiker, og trives godt som fabrikkarbeider.

Men det er mange som har rynket på nesen når hun har fortalt om fabrikkjobben.

– Det er nok mange unge som har sett fabrikker på TV og har et gammeldags syn. De tror at det bare er stabling av kasser. Men jeg har besøkt fabrikker siden jeg var lita, og har alltid syntes at det var spennende, sier Enge.

VARIERT: Julie Enge liker at det er mye forskjellig å gjøre på en fabrikk. Ja, og så hjelper jo sjokoladelukta på humøret, så klart.

Erlend Angelo

GAMLE DAGER: Akkord, hva er det? måtte Julie Enge spørre da Randi Borolien fortalte om gamle dager på Freia.

Erlend Angelo

Som sånn sett er arvelig belastet, akkurat som Borolien. Som datter av en servicemekaniker har hun fått se mye forskjellig industri gjennom oppveksten. Men nettopp der må det gjøres en innsats, mener 19-åringen.

Industrien må åpne seg mer – så flere får se hvordan en fabrikk i næringsmiddelindustrien ser ut anno 2025.

– Bedriftene må invitere til mer skolebesøk og gi folk mer kunnskap. Her på fabrikken får du jobbe med hele spekteret av arbeidsoppgaver, sier Enge.

Som heller ikke er imponert over måten matindustrien tilnærmer seg lærlingene. Noen av konkurrentene hadde så mange skjemaer å fylle at hun bare ga opp.
– Det var vanskelig å finne fram til riktig kontaktperson, både her på Freia og hos andre. Du føler deg ikke særlig velkommen om du må gjennom masse skjemaer før du faktisk kommer i kontakt med noen, sier Enge.

Ny matlinje i Akershus

Nettopp det er kanskje et tegn på at matindustrien har vært litt – skal vi driste oss til å si bortskjemt? – i noen tiår. For mange har snubla inn i industrien litt på samme måte som Randi Borolien. Og de har blitt der.

Og da har man kanskje ikke trengt å anstrenge seg så veldig hardt for å finne tak i folk.

Den teorien støttes av Janne Huserbråten, som er produksjonssjef hos brennevinsprodusenten Arcus. Hun har samtidig koordinatoransvar for en samarbeidsklynge av matprodusenter i Oslo og Akershus. Inkludert Freia.

– Det hadde fått gå for langt, så vi sendte en bekymringsmelding til LO og NHO, sier hun til NNN-arbeideren.

REKRUTTERINGSKAMPANJE: Restaurant- og matfagene har fått 2,5 millioner fra regjeringen i midler til «Smak deg frem»-kampanjen. Men det store løftet har foreløpig uteblitt, til tross for mange millioner visning i sosiale medier.

Erlend Angelo

Det første de tok tak i var å få på plass en linje for matfagene på andreåret i videregående skole. For dette har manglet i Oslo og Akershus de siste årene.

Og allerede til høsten er den på plass.

– Sammenslåingen av fylkene til Viken drepte studietilbudet i nærområdet. Nå får vi det igjen i Nannestad, forteller Huserbråten til NNN-arbeideren.

Bedriftene i samarbeidsklyngen har forpliktet seg til å være aktive gjennom utdanningsløpet.

– Elevene skal få fast utplassering inntil to dager i uka. Det sikrer bred praksiserfaring før de kommer ut i læra, og vi hjelper skolen som har begrenset med utstyr sammenlignet med bedriftene, sier Huserbråten.

– Vi som bransje må være vårt ansvar bevisst og gjøre vår del av jobben for å rekruttere. Vi må være synlige og ikke bare la det være opp til skolene å skaffe elevene.

Må rope høyere

Det er som musikk i ørene til Merete Helland. Hun er ansvarlig for kompetanseutvikling i NNN, og sitter i faglig råd for restaurant- og matfag.

Hun var også forbundets representant i et utvalg som ble pekt ut av Høyre-regjeringen i 2020.

I rapporten «Uten fagarbeidere – ingen matnasjon» kommer de med mange anbefalinger, men ingen av dem er noen mirakelkur.

Hun tror nøkkelen først og fremst ligger i lokal innsats, som den samarbeidsklyngen i Oslo og Akershus har startet. Samme erfaring har de i Agder.

NORSK FORSVINNER: I kjøttbedriftene rekrutteres det fra både Europa og Sør-Amerika for å få tak i nok fagfolk. Norsk er i ferd med å forsvinne i kjøttskjærer-avdelingene i store bedrifter som Nortura og Fatland. 

Erlend Angelo

– Det er to hundre sluttkompetanser som ungdommen kan velge blant på skolen i dag. Og det er mange næringer som trenger mye folk, så det er en kamp. Men vi kan ikke gi opp for det, sier Helland.

Det nytter heller ikke å sitte stille i fabrikken og håpe at ting går seg til.

– Næringslivet må snakke med fylkeskommunene og skolene. Det er sånn at den som roper høyest blir hørt. Så lenge ingen kjemper for utdanningstilbudene står de i fare for å bli nedlagt, det har vi sett mange steder i landet, sier Helland.

For lite synlig

Stille er det heldigvis ikke på utdanningsmessa. NNN-arbeideren har endelig klart å orientere seg, og i et lite hjørne av den store salen finner vi opplæringskontorene til restaurant og matfag.

Ungdommen stimler til for å lukte på ulike matvarer. For er det egentlig en Grana Padano eller en Västerbottenost? Eller er det bare klassikeren parmesan?

MAT FENGER: Ungdom er jo stadig mer opptatt av sunn mat, virker det som på trendene i sosiale medier. Men det er ikke enkelt å lokke dem verken til restaurantene eller matindustrien, innrømmer Ståle Sandvik og Oddny Langørgen fra opplæringskontor i Trondheim.

Erlend Angelo

Ungdommen flirer og ler, så gjenstår det å se om noen av dem ble fristet til matproduksjon i framtida. Men opplæringskontoret er helt sikker på at antall skolelinjer er avgjørende.

– Det har veksla litt hvilke skoler her som tilbyr matfag-linja på VG2. Og har de ikke det, så ser vi at ungdommen er såpass stedbundne at de heller velger kokk- og restaurant framfor å bytte skole, bare innad her i Trondheim, forteller Oddny Langørgen på opplæringskontoret til matfag- og servicefag i Trøndelag.

SALMAR PÅ PLASS: Laksekonsernet Salmar hadde tatt seg tid og råd til å være på utdanningsmessen. Men på standen sto en biolog, ikke en produksjonsarbeider, og det var mer snakk om havbruk og oppdrett enn slakteri og videreforedling av det NNN-arbeideren overhørte fra den kanten.

Erlend Angelo

Hun forsøker sitt beste med å vise fram det matfagene har å tilby. Men her på utdanningsmessa er det tydelig at det satses enda hardere fra andre skoler og bransjer.

Bilfagene lar deg prøve litt biloppretting. Forsvaret er her med flere titalls grønnkledde. Ja, og så var det jo den Mills-kledde kirkearbeideren, da.

Mang en ungdom lar seg ikle prestekjole for en selfie med Mills-mannen.

– Ressursene i matindustrien virker å være knappe. Bedriftene har mindre ressurser til fagopplæring, virker det som. Det er en mismatch mellom ambisjonene og ønskene om rekruttering og det man faktisk gjør for å få det til. Vi har fått til mye bra, men jeg er bekymret for hva vi får til på sikt, sier Langørgen.

Alle gode krefter til

Freia-veteran Randi Borolien er opptatt av at industrien må bli flinkere til å få inn ungdom og faglært arbeidskraft, men også fortsette med det den har vært god til lenge.

– Vi må huske på å få inn flere enn fagarbeiderne. Det må være rom til alle mennesketyper, også dem som ikke orker skolegang skal vi få samfunnet til å gå rundt, minner Borolien om.

Hun har selv tatt fagbrev i industriell matproduksjon gjennom egen arbeidsgiver. Det er trolig ordningen som per i dag utdanner flest fagbrev til industrien.

TRIVES, MEN: Det er mange som nærmer seg pensjonsalder, både hos Freia og andre i matindustrien. Randi Borolien og Gøran Nyberg mener matfabrikkene må åpne seg mer for ungdommen.

Erlend Angelo

Men mange av fagbrevene skal snart pensjonere seg. Som Borolien, og Freia-klubbleder Gøran Nyberg. De har begge jobba på Freia i en menneskealder. Og noen må ta over.

Unge Julie mener det er vinn-vinn-vinn å jobbe i matindustrien.

– Du slipper studielån. Du får lønn under utdanning. Og du kan alltids fortsette med mer studier etterpå, om du ombestemmer deg, reklamerer lærlingen.

Som hadde flere tilbud om læreplass. Men en ting var Freia klart best på:

– Jeg vurderte også Tine, og det lukta godt der. Men det lukta enda bedre her. Jeg er gladere i sjokolade enn melk, smiler 19-åringen.