Norsk ølbryggertradisjon får heder i egen bok: – Like viktig som brød

Jan-Erik Østlie

jan.erik@lomedia.no

– Øl er en like viktig del av norsk folkekultur som brød. Klart vi måtte ha øl til slåtten, til påske og til jul. Håndverksbryggingen har dalt litt de siste 200 årene, men ølkulturen har overlevd til og med godt inn i ei kristen tid, sier Sissel Brunstad.

Den glemte historien

Sissel Brunstad, mangeårig journalist i NRK Møre og Romsdal, ga i fjor ut boka «Norsk øl-historie. Frå Odins skål til i dag». Brunstad er spesielt opptatt av kulturhistorie, og i denne boka starter hun som mange kulturhistorikere ofte gjør allerede med de gamle greske filosofene. For eksempel Platon som skal ha sagt: «Han var ein vis mann, som fann opp ølet».

Hvem denne mannen var, veit imidlertid ingen. Men at det måtte korn til for å lage det, og i Norge særlig bygg, er en trygg og sikker visdom.

FORFATTEREN: Sissel Brunstad har skrevet bok om den gamle ølkulturen hun sjøl er så glad i.

Skald

Brunstad skriver: «Like sidan 1950-åra har det i forskarkrinsar eksistert teoriar om at grunnen til at menneska i det heile teke byrja å dyrke korn for 15.000-20.000 år sidan, var at korn eigna seg så godt til alkoholdhaldig drikke – ikkje at det var ein viktig del av kosthaldet. Men ølet gav næring og ble i tillegg eit sentralt element i religiøs utøving og som festdrikk».

– Hvorfor har du skrevet denne boka?

– Fordi dette er en glemt del av vår felles historie. Jeg kommer dessuten fra en del av Norge, Sunnmøre, hvor ølbrygging er og har alltid vært en levende tradisjon. Jeg ønsket å gjøre litt ære på dem som har holdt denne tradisjonen ved like. Dessuten ville jeg vise dagens gründere i garasjer, kjellere og på utallige kjøkken at ølbrygging ikke er noe nytt, men at de er en del av noe større, sier hun.

I boka referer hun til «Lov om tilvirkning og beskatning av øl» som ble vedtatt i 1912. Der defineres øl på denne måten: «Ved øl forstås enhver ved gjæring fremstilt alkoholholdig, udestillert drikk som ikke er tilberedt av eller tilsatt andre stoffer enn vann, malt, humle og gjær».

Renslighet

Brunstad har sittet mye sammen med gamlekara og sett hvordan de har brygget ølet. Hun beundrer den kunnskapen de har, det er fengslende å se på. Hun har aldri brygget sitt eget, men har forstått såpass at det er tidkrevende om dette skal gjøres på gamlemåten. I dag er det jo mulig å kjøpe ferdig malt, men du skal likevel passe på at prosessen går nøyaktig for seg. Du kan ikke jukse for mye med tid og temperatur – jo, Brunstad erkjenner at dette kan ta tid. Skjønt, et lite apropos i disse koronatider tar hun seg tid til i dette intervjuet.

– Aller første bud er renslighet!

Hun forteller at hun er glad i å drikke øl, men får hun velge, skal det ikke være pils, det skal helst være hjemmebrygget. Og juleølet får hun fra en god nabo.

ØLKRUS: Et gammelt ølkrus med sviornamentikk, trolig fra Vestlandet. Fra boka.

Skald

Brygging – fra kvinner til menn

Før i tida var ølbrygging noe damene tok seg av. Brunstad skriver blant annet: «Ølbrygging som integrert del av hus- og matstellet for kvinner ser ut til å ha vore ein nærast ubroten tradisjon frå norrøn tid like til vår tid i mange område av landet. Særleg på Austlandet, deler av Sørlandet og Trøndelag har brygging vore ei naturleg oppgåve for matmora, husmora».

– Men sånn er det jo ikke lenger, nå er vel ølbrygging en gutte- og mannegreie, hvorfor er det blitt sånn?

– Mange spør meg om det, og jeg har ikke noe godt svar. Et stikkord kan være hekseprosessene. Kvinner som kunne brygge ble sett litt rart på, og under hekseprosesser vi kjenner til i Finnmark, ble det nevnt spesifikt at den og den kvinna også brygget øl. Det ble liksom en del av saken, sier hun. En del som slett ikke var til fordel for kvinnen.

Hun trekker også fram at ølbrygging med årene har blitt ganske teknologisert.

– Husk at menn også begynte å melke kyr når melkemaskinene kom, sier hun.

Da avholdsbevegelsen kom for fullt, sto kvinnene sentralt. Mange av dem opplevde på nært hold hva misbruk av alkohol og øl kunne føre til.

ØLHØNER: Lagd av Harald Kolstad. Fra boka.

Skald

Øl og arbeidsliv

I boka fins det et kapittel som heter «øl gjennom livet» der det framgår hvor sentral rolle ølet spiller – og har spilt – i privat- og hverdagsliv. Men samtidig «det er ganske utenkjeleg i våre dagar, men opp gjennom hundreåra, og kanskje endå lenger, var ølet ein del av arbeidslivet». Skjønt, i landsloven til Magnus Lagabøte fra 1200-tallet blir det slått fast at håndverkere som bygde leidangsskip, ikke bare skulle få betalt med penger, men også hadde krav på om lag to liter øl per dag. Mens prester som jobbet på hospitalet som Lagabøte grunnla i Bergen ifølge kostreglementet hadde rett til tre liter øl om dagen. Så jo da, Bob Dylan hadde nok rett da han skrev «The times they are a-changing».

I dag, som for øvrig tidligere, står bruken av ølet sterkt i spesielle anledninger som konfirmasjon, bryllup, begravelser (gravøl). På slutten av 1600-tallet kom både det hjemmelagde brennevinet og den importerte kaffen som en sterk konkurrent.

Industrien kommer

Etter hvert så dukket brygging i litt større skala opp i Norge. Brunstad skriver om skipsøl og festningsøl på 1700-tallet uten at hun er i stand til å kvantifisere hvor mye av det som ble brygget. Og videre: «Men både skipsøl og det før nemnde festningsølet var dei første spirane til ølbrygging i større skala her i landet. På mange måtar var dei forløparen til den norske bryggerinæring. Men enno var det ikkje snakk om nokon industrialisert produksjon, for framleis blei alt øl bryggja med handemakt.»

Men i neste århundre, på 1800-tallet, kom industribryggeriene på løpende bånd. Tidligst ute var Aas i Drammen i 1834. Brunstad skriver: «Mange andre bryggeri ble starta denne tida, slik at midt på 1850-talet fanst det heile 353 bryggeri i Noreg. Ei så stor etablering skuldast strenge restriksjonar mot brennevin og eit liberalt lovverk som let bryggeria både produsere og skjenke øl. Men det var hardt arbeid å bryggje, for trass tekniske framsteg i gjæreprosessen handla det framleis om rå handemakt i mesteparten av bryggjeprosessen. Berre 55 av bryggeria hadde industrimessige anlegg og kunne produsere så mykje øl at det gjekk med meir enn 200 tønner malt i året. Etter kvart blei teknikken for å bryggje bayerøl teken i bruk også av andre bryggeri, og framleis er undergjæra øl det vanlegaste bryggeriølet.»

SCHOUS BRYGGERI: Bildet er fra 1880. Fra boka.

Oslo Museum

Ølboomen

Perioden mellom de to verdenskrigene på 1900-tallet ble ei vanskelig tid for hjemmebrygging av øl på norsk malt. Og helt på slutten av århundre og på starten av 2000-tallet, startet den nye ølboomen: Mikrobryggerier i fleng. Brunstad var i staten Oregon i USA tidlig på 1990-tallet og så bølgen komme. Her var det nemlig folk som ble dollarmillionærer på ølbrygging – om ikke over natta, så ganske raskt.

– Hvorfor ble mikrobryggeriene så populære i Norge?

– Også på dette området ble nok vår kultur påvirket fra USA og Canada. Amerikanerne bygde opp en stolthet for ølbrygging som var bærekraftig og overlevde den sterke konkurransen med industrigiganter som Budweiser og Carlsberg. Sjøl om håndverksbryggeriene er noe på retur i Norge, så er de nok liv laga hos oss også, sier Sissel Brunstad.