Potetgullfabrikken på Toten gjenbruker varmtvannet til glede for hele lokalsamfunnet

Erlend Angelo

erlend@lomedia.no

– Hovmesterblikk, gutta! Etter vendinga så skal vi ha hovmesterblikk!

Steinar Engen øser av ivrig fotballkunnskap til lærevillige tiåringer på fotballbanen til Skreia IL. Rundt det eviggrønne kunstgresset ligger det godt med snø. Men banen er det aldri snø på. Nei, det er ikke totensk voodoo NNN-arbeideren har avslørt – men heller en kreativ matindustri.

SPILL, IKKE SPILLE: HMS-koordinator på Kims og fotballtrener for Skreia G11-lag Steinar Engen er glad for at vannet fra fabrikken går til fotballspill og ikke bare til spille.

Erlend Angelo

Engen kan selv få forklare, men da skrur vi klokka noen timer tilbake og forflytter oss et steinkast unna fotballbanen. Fotballskoene er bytta ut med hårnett og Kims-logo, for her er det ikke fotballtrener, men HMS-koordinator Engen vi møter.

– Vi fant ut da kunstgressbanen ble bygget i 2016 at vi like gjerne kunne bruke det restvannet vårt til å varme opp banen, forklarer Engen.

På potetgullfabrikken trengs det nemlig myyyyye vann. 200 kubikkmeter går i døgnet – omtrent ett års forbruk for et vanlig hus – blant annet for å vaske og skille ut sukker og stivelse fra poteten.

Spillvannet går altså til fotballspillere, ikke spille.

– Idrettslaget sparer mange hundre tusen kroner i året, og vi må jo uansett sende vannet denne veien til kommunens renseanlegg.

Gresset er grønnere

Gresset er derfor grønt året rundt på denne sia tå Mjøsa. Men oppvarmet fotballbane er langt fra det eneste klima- og miljøgrepet som chipsfabrikken på Skreia har tatt.

Oppdraget NNN-arbeideren har gitt Engen: Vis oss hvordan dere jobber med klima- og miljø på jobben. Engen er ikke vond å be:

– Vi har jo jobba målretta med dette i alle år. Kontinuerlig forbedring er en nøkkel, og vi jobber oss ned mot det vi mener er optimale måltall, sier Engen.

I arkene til Engen er det ett tall som imponerer særlig: Gjenvinningen av avfallet på 99,91 prosent.

– Den siste 0,09-prosenten var et prosjekt som involverte noe betong og diverse, så der røk 100-prosenten, smiler Engen.

Investerer og satser

Kort oppsummert betyr det at alt av avfallet, det være seg olje, plast eller potet, går til gjenvinning.

– Vi har også investert i nye natt-tanker som rommer mer olje. Det gjør at vi sparer flere hundre liter med olje hver dag, sier Engen.

Produksjonen blir mer effektiv, miljøet spares for transport – og bedriften sparer betydelige summer i tillegg.

Og når oljen er «oppbrukt» gjennom flere runder i produksjonen, så går den til biodrivstoff. Potetskrellet og annet produktavfall blir til rundt 100 tonn dyrefor i måneden. Mye er gjort på klima, altså – men mer kommer, lover Engen.

– Vi har månedlige miljømøter der vi er kreative og kaster ball. Vi har for eksempel mer varme til overs, så vi har sett på å sende videre til oppvarming av vei, svømmebasseng, eldreboligene på nabotomta eller andre ting.

HMS-koordinatoren selv er et bevis på at bedriften tar miljøbiten på alvor: Stillinga ble oppretta for 2,5 år siden, og etter det har Kims sendt Engen til utdanning som HMS-ingeniør.

Det planlagte friåret på Kims har blitt til 25 års ansettelse, så det var en stund siden forrige skoleprøve.

– Det var rart å ta eksamen igjen, men det er viktig og verdt det, sier Engen.

Teamet på den siste eksamen var treffende nok samfunnsansvar og bærekraft.

– Jeg kommer jo fra vervet som hovedverneombud, og i den rollen har det tradisjonelt vært mye fokus på helse og arbeidsmiljø og sikker arbeidsplass. Men ytre miljø må vi satse mer på framover – skal du få kunder i framtida så må du være en så grønn fabrikk som mulig, mener Engen.

Fyrkjele i sentrum

En ting sitter derimot langt inne: Den største fyrkjelen er vanskelig å bli kvitt. Både fordi propangassen har stor kapasitet og er mer stabil å jobbe med, men også fordi strøm er vesentlig dyrere, særlig med dagens priser.

– Vi kan jo ikke bli så grønne at vi går i minus, sier Engen, som har ansvar for fyrrommet, der både en el-kjel og en gasskjel står trygt plassert.

– Alternative fyringskilder blir hele tida vurdert. Det langsiktige målet er å bli en fossilfri fabrikk, sier Engen.

Vi forflytter oss fra Norges største innsjø til Norges lengste elv. For også hos pålegg- og margarin-produsenten Mills i Fredrikstad har fyringskjelen vært en nøkkel. Der har de nemlig blitt klimanøytrale – trolig som Norges første matprodusent – og det var den gamle oljefyrte kjelen som måtte ut for å få klimaregnskapet i null.

– Vi kvitta oss med 10.000 liter fyringsolje per uke, forteller fabrikksjef Eirin Skovly.

All strøm kommer fra fornybare kilder med opprinnelsesgaranti – og dermed reduserte Mills klimautslippet med 92 prosent bare i 2021.

Elkjelen er kanskje litt dyrere i drift akkurat i disse dyre dager, men det er verdt det, mener de hos Mills.

– Vi ble, så vidt vi vet, første norske klimanøytrale matprodusent da vi kvitta oss med den. Vi ble litt stolte da, forteller Skovly.

Mange bekker små …

Grepet med fyrkjelen var den største investeringa, både rent økonomisk og klimautbyttemessig. Men det er bare ett av mange grep som er gjort de siste årene på fabrikken.

KJELEDEGG: Fabrikksjef Eirin Skovly og prosjektleder Øystein Olsen viser fram el-kjelen som gjorde at Mills er blitt klimanøytral.

Erlend Angelo

– Vi har skifta til mer energieffektive pumper, fått inn ledlys, funnet optimal temperatur på vaskevannet, vi har isolert rør, fjerna trykkluftskasser – for å nevne no av det fabrikksjefen ramser opp.

Men det viktigste er likevel måten bærekraft er blitt en del av den hverdagslige tankegangen.

– Før så vi mest på hygienisk design, ergonomi, ytelse og pris når vi investerte i nye maskiner. Nå er bærekraft en like viktig vurdering i alt vi gjør, sier Skovly.

Satt på spissen: Før var det energiøkonomisering for å spare penger – når har man ansatt en egen bærekraftsdirektør med eget klimaregnskap. Som var blant årsakene til at man identifiserte den nevnte fyrkjelen som en lokal klimaversting.

FORAN SKJEMA: De er som mange andre i matindustrien med i Bransjeavtalen om reduksjon av matsvinn. Der var målet å halvere matsvinnet fra 2015 til 2030. Mills klarte det allerede i 2018, blant annet takket være at de kan gjenbruke margarinen enkelt om noe skulle skje i produksjonen.

Erlend Angelo

– Bærekraftsperspektivet må inn på samme måte som HMS, det må inn som arbeidsmetode og mulighet. Det handler om holdninger, fra du våkner til legger deg, sier prosjektleder Øystein Olsen ved fabrikken.

Litt er bedre enn ingenting

Bærekraftig, ja. Et ord som kanskje har blitt slitt ut så mye de siste årene at det i seg selv ikke er bærekraftig – alt fra trening til isen på vannet kan få merkelappen bærekraftig på seg. Men i dag knyttes bærekraft særlig opp til FNs 17 bærekraftsmål, som inkluderer alt fra å utrydde sult til at fisken i havet skal leve godt.

RIKTIG PLAST: Før ble ikke plasten utenpå Melange-flaska sortert riktig, men en endring i plastmateriale gjør at alt nå kan gjenvinnes. Her er det Vidar Madsen som kjører i gang emballasjemaskinen.

Erlend Angelo

Det kan være lett å drukne litt, i både begrep og i vilja til å gjøre noe. Men det trenger ikke være så vanskelig. Det viktigste er å komme i gang, råder Skovly:

– Skaff deg oversikt over hva som gir utslipp. Noen ting er lette, andre ting er litt vanskelig. Noen ting sparer du mye på, andre ingenting. Start med kartlegging, det er ikke sikkert det enkleste gir mest effekt. Eller kanskje det er det? Alt er uansett bedre enn ingenting.

Hos Mills har de valgt å knytte seg til det anerkjente Science Based Targets initiative (SBTi) til å bekrefte klimaarbeidet. Der er det foreløpig få norske bedrifter som er inne.

– De er jo knyttet opp til Parisavtalen og skal hjelpe bedrifter til å nå klimamålet om maks 1,5 graders oppvarming. Det forplikter oss på en helt annen måte, sier Skovly.

Før hun sier omtrent ordrett det samme som Engen på Kims:

– Er du ikke kostnadseffektiv, så dør du. Og er du ikke bærekraftig, så dør du. Vi må tenke langsiktig.

Hjelp fra fagbevegelsen

Hos Mills er det gjerne fra ledelsen bærekraftsinitiativene har kommet. Men det er ingenting i veien for at de tillitsvalgte kan bidra mer. Prosjektleder Olsen etterlyser at nettopp fagbevegelsen generelt kommer mer på banen i klima- og miljøspørsmål.

MINDRE JOBB: Jo mindre svinn, jo mindre jobb blir det for oss! Så det er jo bra, sier produksjonsarbeider Jarl Erik Syversen.

Erlend Angelo

– Kanskje NNN og andre forbund bør utdanne tillitsvalgte på dette? De har jo mange kurs som involverer et stort nettverk ut til andre bedrifter, med gode muligheter til å motivere til å bidra, mener Olsen.

Som også peker på at politisk drahjelp er nødvendig. For eksempel kampanjer for å få forbrukerne til å se etter klimavennlige produkter.

– Det er et felles mål her, og sentralt kan jo fagbevegelsen gjøre mye politisk også, mener Olsen.

I mellomtida har Mills store mål for videre klimakutt lokalt. I dag planter de mangroveskog for å kompensere for de siste prosentene av eget utslipp – det ønsker de ikke for framtida.

– Neste mål er å bli en ren nullutslippsbedrift med klimanøytrale produkter, men da må vi nok fram til 2050. Vi har fått til mye på kort tid her, men vi er ikke ferdige og det blir nok aldri. Dette er et arbeid som fortsetter inn i evigheten, sier fabrikksjef Skovly.

– Tillitsvalgte trengs i klimakampen

Fagbevegelsen – helt ned til den lokale tillitsvalgte – kan spille en nøkkelrolle for klimaet. Men først må de tillitsvalgte forstå det selv.

KONTINUERLIG FORBEDRING: – Vi har jo stilt opp på en del sykle til jobben-aksjoner og sånt, og er opptatt av god produksjon, men klimaarbeidet har kommet mest fra ledelsen så langt, sier Hans Arne Halvorsen.

Erlend Angelo

– Vi er jo opptatt av gjøre ting riktig første gang, og at vi har en god flyt i produksjonen, inkludert forbedringsarbeid. Men vi ansatte og tillitsvalgte har ikke vært så veldig direkte involvert i klimaarbeidet, nei, sier Hans Arne Halvorsen, tillitsvalgt ved Mills.

Sånn er det heller ikke hos Kims. At de tillitsvalgte ikke har spilt særlig stor rolle i miljøarbeidet, stemmer overens med en uhøytidelig sjekk under NNS landsmøte i desember i fjor. Sistnevnte viste nemlig at de tillitsvalgte enten ikke «fikk» eller ikke var spesielt opptatt av å engasjere seg i klima- og miljøspørsmålet.

Ikke de tillitsvalgtes feil

– Tillitsvalgtrollen er veldig potent i det norske samfunnet i mange sammenhenger. Men akkurat i klimaspørsmålet blir mange tillitsvalgte svar skyldige. Det er allikevel urettferdig å legge ansvaret over på dem, for systemet er ikke rigget for at de skal anse dette som en naturlig del av oppgaven sin, sier David Jordhus-Lier.

KAN BEDRE: Professor David Jordhus-Lier mener fagbevegelsen må fokusere mer på framtidas arbeidsplasser. foto: Martin Guttormsen Slørdal

Martin Guttormsen Slørdal

Jordhus-Lier er professor ved Universitetet i Oslo, og har blant annet forsket på arbeidernes rolle i det grønne skiftet. Han er tydelig på at fagbevegelsen har en vei å gå – selv om han ser spor etter endringer de siste årene.

– Så vidt meg bekjent er det ingen i fagbevegelsen som på systematisk måte har bakt klima, miljø og bærekraft inn i tillitsvalgtsopplæringa. Mange har snakket om det, men det blir nok ikke prioritert. Tillitsvalgtrollen har jo begrenset med tid og ressurser, og det er vanskelig å prioritere ned andre oppgaver, mener forskeren.

Har mye å si

Men fagbevegelsen som helhet og den lokale tillitsvalgte kan bidra – og bør det, mener Jordhus-Lier.

– Vi blir jo ansvarliggjort ganske skeivt i klimaspørsmålet. Mange er opptatt av det som privatpersoner, både hjemme og ved valg, men på jobb så blir vi ikke helt bevisstgjort denne delen. Fagbevegelsen kan forme samfunnet, også på dette området.

Og, som han sier: Endringene og omstillingene kommer, enten vi vil det eller ei.

– Er man ikke parat til å møte det, så ender man opp med å bli veldig bakpå. Da kommer man dårlig ut.

Framtidas arbeidsplasser

Det han savner aller mest fra fagbevegelsen er et større eierskap til framtidas arbeidsplasser. Jamfør dagens lønnsoppgjør, der kampen om kjøpekrafta stadig må prioriteres.

– Hvem representerer interessene til framtidas arbeidsplasser? Der mener jeg fagbevegelsen ikke har levd opp til forventningene. I dag er det ofte klimaaktivister og gründere som legger premissene for hvordan vi snakker om disse arbeidsplassene. Fagforeningene må selvfølgelig forsvare dagens arbeidsplasser, men de må også se framover, selv i en krisetid. Men det kommer ingen «normaldag» der man får tid til å prioritere klima og miljø – det må gjøres i dag, sier Jordhus-Lier.

Og der kan de tillitsvalgte gjør snakket til noe konkret.

– Nå må klimaspørsmålet bli til noe vi kan ta i og bruker, og der kan de ansatte spille en mer aktiv rolle i dag.

Strømregninga er svimlende for både Kavli og lille Baker Brun: – Vi kan ikke sende hele regninga til kundene