NHOs bekymring baserer seg på den årlige undersøkelsen blant medlemsbedriftene. Tilbakemeldingene tyder på at NHO-bedriftene i år og neste år vil ansette rundt 90 000 flere medarbeidere. Og over 60 prosent av virksomhetene regner med at de også vil øke antallet utenlandsk ansatte. NHOs sjeføkonom Tore Steig mener at mangelen på kvalifiserte fagfolk blir den største hemskoen for fortsatt vekst. Og tilgangen på utenlandsk arbeidskraft blir avgjørende for i hvis stor grad bedriftenes lykkes i å løse sine rekrutteringsproblemer.

I forbindelse med revidert nasjonalbudsjett advarte LO-leder Gerd-Liv Valla sterkt mot at hovedfokuset flyttes fra de ledige hendene til mangelen på arbeidskraft. Hun påpeker at vi i tillegg til de arbeidsløse har en stor skjult ledighet i form av undersysselsatte, i tillegg til de mange på attføring og tiltak. Ifølge de siste tallene fra Aetat er det nå rundt 65 000 mennesker som er helt arbeidsløse. I tillegg er det 113 000 personer på attføring og rehabilitering. Over 322 000 mennesker er registrert som uførepensjonister. Vallas hovedpoeng er at vi har over en halv million mennesker i arbeidsdyktig alder som enten er trygdet eller ufrivillig deltidsarbeidende. Dette er den store utfordringen for velferdsstaten, mener LO-lederen.

Realiteten er at bare hver tredje nye jobb besettes av en arbeidsledig. Det er flere og sammensatte årsaker til det. Mange på trygd sliter med helsa eller har forskjellige former for sosiale problemer; den enkeltes kompetanse samsvarer ikke med behovet eller det kan være vanskeligheter med mobilitet. Til tross for fine ord og målsettinger i avtalen om et inkluderende arbeidsliv er det en lang veg fram. Og norske arbeidsgivere har all grunn til å gå i seg selv og sine holdninger. Først og fremst gjelder det hvordan de behandler norske arbeidssøkere som har en annen hudfarge. For NHO og andre arbeidsgiverorganisasjoner må det være et problem at de har medlemsbedrifter som gjerne importerer polske arbeidere, men blankt avviser kvalifiserte nordmenn med vanskelige navn. Holdningen til eldre arbeidstakere er også bekymringsfull. En diskriminering av arbeidssøkere som har passert 45 år harmonerer dårlig med frykten for mangel på arbeidskraft. I offentlig sektor er det også all grunn til å være kritisk til hvordan arbeidsgiver spekulerer i lave stillingsbrøk for å spare penger. Mange kvinner spesielt innenfor omsorgssektoren, ønsker å arbeide mer. Skal kommunene klare å tilfredsstille de store kravene til helse- og omsorgstjenester må de ta vare på sine ansatte på en helt annen måte enn de gjør i dag.

Den store utfordringen har likevel staten. Det er ikke mulig å inkludere store grupper av mennesker med forskjellige former for funksjonshemninger, uten mange og varierte former for tiltak og støtteordninger. Den rødgrønne regjeringen bruker revidert til å øke antall arbeidsmarkedstiltak for yrkeshemmede. Langt mer må gjøres på bred front. Ikke minst vil det være viktig å gjøre det økonomisk mulig for alle å gå løs på etter- og videreutdanning. Det er også et skrikende behov for å øke mange sin basiskompetanse. Det er tusenvis av voksne som ikke behersker norsk, regning og bruk av datautstyr.

Alternativet til slike investeringer vil være en velferdsstat med voksende sosiale utgifter og konflikter. Og et arbeidsliv som vil mangle stabil og kompetent arbeidskraft, enten det dreier seg om hjelpepleiere eller ingeniører.