400 renholdere ble overført til private firmaer: Ina-Lill hjelper dem tilbake

Guro Gulstuen Nordhagen

guro@lomedia.no

Ole Palmstrøm (foto)

– Jeg gledet meg til å komme på jobb og følte eierskap til den. Jeg kjente hver krik og krok på områdene mine, og arbeidsmiljøet var veldig godt, sier tidligere renholder i Forsvarsbygg, Ina-Lill Hojem.

Hun hadde sin siste dag med vaskefille og mopp i 2017.

Nå, drøye seks år senere, har hun startet jobben med å ønske renholderne tilbake, som frikjøpt tillitsvalgt for NTL. Det skal hun gjøre i de to neste årene.

Helst skulle hun ha kommet i gang for lenge siden.

Ser løsninger, ikke problemer

Da renholdet i Forsvaret ble satt ut på anbud i 2016, ble rundt 400 renholdere overført til private firmaer.

På Garnisonen i Sør-Varanger gikk elleve renholdere inn i et år med uvisshet.

Ina-Lill Hojem var selv i et vikariat i en annen stilling da beskjeden kom i 2015, men var fast bestemt på at hun ikke ville være med over.

– Det var eksepsjonelt dyster og laber stemning. Vi følte nok at vi fikk litt lite informasjon. De som ble med over, var i en alder der man ikke føler seg så attraktiv på arbeidsmarkedet lenger, og de følte at de ikke hadde noe valg.

Selv var hun 30 år og klar for å kjempe for tilværelsen i Forsvarsbygg.

I februar 2017 hadde hun sin siste dag. Hun var en av flere renholdere som gikk til sak mot arbeidsgiver, men hun kom ikke med i rettsprosessen. Likevel ga hun ikke opp.

I 2018 ble hun igjen ansatt, da som boligforvalter. Det har hun vært siden.

– Det finnes sjelden problemer. Det finnes alltid løsninger, du må bare finne dem, sier hun.

Leveregelen har hun med seg i det meste hun tar fatt på i livet. Derfor er hun heller ikke redd for å hoppe uti ting med hele seg.

De siste årene har hun tatt to fagbrev og generell studiekompetanse ved siden av full jobb og familieliv.

– Man blir aldri utlært, ler hun.

Latteren sitter løst, og noe annet enn et smil på leppene et sjeldent syn.

For etter noen mørke år, er det nå lys i tunnelen.

Regjeringserklæringen: Renholdet skal tilbake til Forsvaret: 400 renholdere kan få staten som arbeidsgiver

– Skulle aldri blitt satt ut

Regjeringen sa i Hurdalsplattformen at renholdet i Forsvaret skal være i egen regi, og Forsvarsbygg har fått jobben med å hente det tilbake.

Før 2023 er over skal Forsvarsbygg ha ansatt egne renholdere igjen.

Dette er den første av i alt 13 kontrakter som skal hentes tilbake til staten.

Hele prosessen skal være fullført innen 2024, og da vil Forsvarsbygg ha opp imot 500 renholdere.

På Garnisonen i Kirkenes, også kalt Grensevakta, helt nord i landet har Forsvaret en av de viktigste basene i landet. Like ved grensa til Russland.

De siste årene har renholdet der blitt dårligere, ifølge Ina-Lill. Med færre ansatte og kortere frister, mener hun å ha sett forringing av byggene.

Hun synes det er på høy tid at renholderne får komme tilbake.

– Min mening er at det aldri skulle ha blitt satt ut. Det har ikke vært noen gode år, sier hun.

Renholderne som er ansatt hos leverandørene vil komme over til Forsvarsbygg som del av en virksomhetsoverdragelse.

Dermed er det hovedavtalen og hovedtariffavtalen i staten som vil være gjeldende framover.

I tillegg skal det passes nøye på at ingen av de som er i ISS, Toma og de andre kontraktsleverandørene i dag får utilsiktede negative konsekvenser, som tap av AFP-rettigheter.

Det pågår et arbeid som ser på medarbeiderne over 55 år, som skal sikre at de blir ivaretatt.

ALDRI UTLÆRT: Ina-Lill Hojem har bred erfaring innen både musikk, salg og service, renhold, organisasjonsarbeid og ledelse. Nå er hun NTLs nye frikjøpte tillitsvalgte. Ennå er hun ikke ferdig med å lære nye ting.

Ole Palmstrøm

Best med mange baller i lufta

Å bli innstilt til rollen som frikjøpt tillitsvalgt var overraskende for Ina-Lill. Men det var veldig gledelig å få den telefonen. Erfaring som både plasstilitsvalgt, ungdomskontakt og sekretær for lokalavdelingen i NTL, og ikke minst som renholder, kommer godt med.

Enda en utfordring og mulighet hun griper med begge hender.

Deltidsstudiene i arbeidsledelse jobber hun jevnt og trutt med. Et par timer hver ettermiddag etter jobb, før det er eksamen i desember.

HR og personalledelse varer bare i to semestre fra nyåret av. Også det tar hun på deltid.

Lederrollen i sønnens badmintonklubb tar vel ikke mer enn noen timer i måneden. Når høstens store turnering er gjennomført, vel å merke.

At hun kun tok på seg vervet som vara i foreldreutvalget på skolen, frigir litt ekstra tid.

Og korøvinger og dugnadsarbeid for koret er bare kos. Det gir energi.

Om hun kunne, skulle hun gjerne ha levd av musikken. Korøvelsen på mandager er ukas høydepunkt.

I 30 år har kor og sang vært en viktig del av livet. Det har vært konstant ved siden av alle andre ting hun har begitt seg ut på. En kjærlighet i livet.

Den andre har hun kun hatt i 17 år.

Ina-Lill og samboeren møttes på fest gjennom felles venner. Tre måneder senere var hun gravid.

Når sønnen på 16 går ut av videregående, blir det samtidig som at hun ser for seg å være ferdig med egen utdanning.

Et krølla ark

Man kan ikke planlegge livet. Det passer henne.

– Ingenting er umulig. Ting er kanskje vanskelige og tar tid, men det meste er mulig. Jeg er nok aller best når jeg har mange baller i lufta, sier hun.

Det har kanskje blitt litt for mange «ja» opp igjennom. Hun har blitt flinkere til å si det motsatte de siste årene, og har innsett at man ikke kan ta på seg alt. Sønnene på 6 og 16 krever også oppmerksomhet.

Som selvutnevnt kontrollfrik, på godt og vondt, er hun avhengig av å ha struktur på det meste i livet.

Når det koker som verst, setter hun seg ned. Puster og teller til ti. Man kommer ingen vei med å slenge hendene i været og gi opp. Det skal mye til for å hisse opp en grepa og sindig dame som Ina-Lill.

Men noe stikker litt hardere enn andre ting.

Da hun var tidlig i tenårene fikk hun kjenne på kroppen hvor vondt det kan være å bli utestengt og mobba. Jenter er jenter verst, sies det.

Hun kan skrive under på det.

– Det skjedde i det stille, så ingen kunne ta noen på det. Blikk, utfrysing, å bli ignorert og ikke invitert. Kanskje en kommentar innimellom. Men aldri så noen andre hørte det. Det preget meg nok, og har vært med på å forme hvem jeg er i dag, sier hun og forklarer:

– Se for deg at du krøller et ark og retter det ut igjen. Arket er ikke rett lenger, det har blitt krøllete.

Klar for ny hverdag

Hun kom seg gjennom det uten altfor store skrammer. Det tar hun ikke for gitt.

Hvert år krever mobbingen flere menneskeliv. Ina-Lill har både venner og familiemedlemmer som har valgt å avslutte livet som følge av langvarig trakassering.

Troms og Finnmark har tronet på toppen på selvmordsstatistikken i Norge de siste årene. Ina-Lill tror det har med tilgjengelighet på hjelpeapparat å gjøre, at det ikke er helsetilbud overalt og langt å reise for å få hjelp.

Fylket er også preget av fraflytting. Men Ina-Lill har ikke tenkt seg noe sted.

Hun er glad i stedet der hun vokste opp. Hun er glad i jobben sin der, og vil gjerne bli i Forsvarsbygg så lenge hun kan.

Men nå er det nye arbeidsoppgaver som står i fokus.