Arthur har sett palestinske barn få oppleve frihet for første gang. I år lager han mini-Norway Cup i Gaza

Da Arthur var ti år gammel, somlet han ofte på vei hjem fra skolen. Sammen med søsknene Ole og Kjell, fettere og kusiner, lette de etter steiner, ikke for store, ikke for lette. Men akkurat passe tunge til å sikte på dadlene som hang høyt oppe i trærne.

– Vi gikk ikke på epleslang, men kastet stein på dadler så de datt ned, sier Arthur.

Året var 1995. Moren og de fire Timraz-barna hadde forlatt Norge for å bosette seg på Gazastripa et år, gå på skole og lære seg arabisk. Skoleveien gikk forbi flyktningleiren Deir al-balah. På arabisk betyr balah daddel. Arthur var stolt de dagene han kom hjem til moren med dadler.

– En sier at palestinere er født med en stein i hånda. Jeg pleier å si at jeg er født med en stein i hånda og ski på føttene.

Arthur Sæmer Timraz er palestiner født i Norge av foreldrene fra Gazastripa. Seniorrådgiveren i Helse- og omsorgsdepartementet har fått konflikten mellom israelere og palestinere inn med morsmelka. Han har bakgrunn som aktivist og politisk aktiv, men de siste årene har 35-åringen funnet en annen måte å vise sitt engasjement på. Gjennom barnefotball.

Trådtrekker og nettverksbygger

Det er midt på dagen en tirsdag i juni. Ikledd en litt ustrøken skjorte, svarte bukser og Nike-joggesko sitter Arthur godt plassert på innbytterbenken til Skeid på Nordre Åsen fotballbane i Oslo og ser på to gutter som står på hver sin side av et mål og sparker ball til hverandre. De øver på høye pasninger.

– Jeg er her tre-fire dager i uka. Både sønnen min og dattera mi spiller for Skeid, sier Arthur.

(Artikkelen fortsetter under bildet.)

Han er trener på det ene laget og hjelpetrener på det andre, men aller best liker han seg i bakgrunnen som oppmann, hvor han kan å trekke i trådene og knytte kontakter for å få ting til å skje.

Han ivrer for fritidsaktiviteter for barn og drar i gang lokale turneringer når cuper avlyses på grunn av pandemien.

Men det er ikke bare dattera Olive Dalal (8), sønnen Tidemand Fikri (6) og lagkameratene i Skeid han bryr seg om. Helsebyråkraten, som er medlem av Norsk Tjenestemannslag, er primus motor for at palestinske barn kan delta på Norway Cup.

Det hele startet tilbake i 1990 da faren, Fuad Timraz, vant i tipping og brukte deler av gevinsten på å hente barn fra Palestina til å delta på fotballcupen på Ekebergsletta.

Å invitere et palestinsk lag til Norge, var alt annet enn ren plankekjøring. Hvilket land skulle guttene representere?

– Jeg husker at pappa pratet mye, ropte og hylte i telefonen. I avisene debatterte han med Kjell Magne Bondevik som var utenriksminister.

KrF-politiker Bondevik mente at Palestina var en del av Israel og at det israelske flagget skulle heises. Lederen i Norway Cup og flere andre argumenterte høylytt imot.

Bondevik snudde til slutt. Gaza-laget fikk representere Palestina, men uten flagg, fordi Palestina ikke var en del av det internasjonale fotballforbundet FIFA.

Palestinske Miral (13) på Norway Cup: – Fotballen vil realisere drømmene mine

Oppkalt etter Svenssonsprisens «gudfar»

– Jeg er på mange måter født inn i fagbevegelsen.

På LO-kongressen 1985 ble det vedtatt at LO skulle anerkjenne palestinsk arbeiderunion som eneste representant for palestinske arbeidere i okkuperte områder. I starten av oktober samme år kom en delegasjon fra arbeiderunionens ledelse til Norge. På avskjedsmiddagen traff Arthurs foreldre Arthur Svensson, leder av Norsk Kjemisk Industriarbeiderforbund. Han pekte på den høygravide magen til moren og spurte om de ventet en gutt. Faren nikket bekreftende. «Da skal han hete Arthur», sa fagforeningslederen som har fått Svenssonprisen for faglige rettigheter oppkalt etter seg. «Ok, men da må du være gudfar,» sa faren.

Les også: Fagbevegelsen i Europas siste diktatur får Svenssonprisen

De hadde allerede en sønn oppkalt etter Kjell Bygstad, en nær venn, aktivist og partisekretær i Sosialistisk Folkeparti, forløperen til SV.

Da Arthur gikk i tredje klasse, flyttet Timraz-familien fra flerkulturelle Hauketo til blendahvite Spydeberg, inn i den store eneboligen til Kjell og Bjørg Bygstad, som søsteren for øvrig er oppkalt etter.

– Vi kaller Kjell og Bjørg våre besteforeldre.

I ettertid er 35-åringen med de hvite tennene, skjegget og de store brillene glad for at han vokste opp i en liten bygd med 4000 innbyggere.

– Jeg er nok blitt skånet for en del diskriminering.

Alle Timraz-barna fikk et norsk og et arabisk navn. Framsynt og lurt, tenker seniorrådgiveren.

– Når jeg presenterer meg i telefonen og sier at jeg heter Arthur, er det ingen som tenker at jeg ikke er helt norsk. Jeg tror det hadde vært noe annet om jeg het Ali eller Mohammed og vokste opp på Hauketo med kebabnorsk.

(Artikkelen fortsetter under bildet.)

Byråkratskole nummer én

Faren var også bevisst på at barna hans ikke skulle tas ut av undervisningen for å få ekstra norskopplæring. Norsk var deres morsmål. Å skrive og lese arabisk lærte de først på Gazastripa.

– Det var et veldig fint år. Jeg husker at vi løp etter eslene og kjerrene og hoppet på i fart.

Skolen var veldig annerledes enn den norske. Mye var positivt, blant annet respekten for lærere og et veldig høyt faglig nivå, forteller Arthur. Men andre sider var mer problematiske.

– Elever som ikke hadde gjort lekser eller som møtte opp på skolen med lus og skitt under neglene etter å ha fått en advarsel, ble slått.

35-åringen åpner hendene og viser fram håndflatene hvor lærerne slo med kvister eller plastrør.

– Mange av barna bodde i flyktningleirer. Det var ikke alltid like lett for dem å få tilgang til en dusj.

I 1996 kom Benjamin Netanyahu til makten i Israel. Foreldrene bestemte seg for å reise tilbake til en roligere oppvekst i Spydeberg. Arthur er glad for de trygge rammene foreldrene ga ham, men også for sine røtter.

– Jeg er både norsk og palestiner, men jeg føler meg mest som palestiner.

Etter oppveksten i Østfold-bygda, tok norskpalestineren «byråkratskole nummer én», en master i styring og ledelse, og siktet seg inn mot en departementsstilling.

I ni år har han jobbet i Helse- og omsorgsdepartementet, den siste tida med budsjettproposisjonen bak koronapasset. Det er omstridt, men Arthur mener likevel det lureste er å porsjonere ut gjenåpningen av samfunnet.

Sarpsborg vs. Bodø

Hvert år siden 1990 har palestinske gutter og jenter fra Gaza, Vestbredden og flyktningleirer i Libanon deltatt på Norway Cup. Et år hentet Fuad Timraz barn fra Jenin, like etter massakren i 2002.

– Det var sterkt å være sammen med palestinske barna som fikk oppleve frihet for første gang, sier Arthur.

(Artikkelen fortsetter under bildet.)

Etter hvert hjalp han til som tolk og guide, og i 2016 tok han over som leder av støttegruppa for palestinsk fotball der folk fra fagbevegelsen er med. De organiserer og samler inn penger. I fjor og i år ble Norway Cup avlyst. Da dro de i gang en turnering i Palestina.

Sommeren 2020 spilte 13-åringer på Gazastripa på lagene Bodø, Sarpsborg og Trondheim. Norske bynavn ga cupen en norsk tilhørighet. Siden starten har ulike fagforbund i LO støttet prosjektet økonomisk med penger som går uavkortet til fotballspillende, palestinske barn. Alle involverte jobber gratis.

– Den viktigste fotballbanen på Gaza ble bombet under krigen i mai i år, men vi finner andre baner å spille på.

Gaza Cup går av stabelen siste helga i juli. Det vil også bli arrangert en cup for palestinske flyktninger i Libanon. I år vil Arthur utvide turneringen med fire jentelag.

– Gutter får muligheter uansett. Det får ikke jentene. Etter at jeg fikk ei datter selv, har jeg blitt mer bevisst på at vi må hjelpe jentene fram. Kanskje det fins ei Ada Hegerberg på Gazastripa?