Bli kjent med Elisabeth Steen, LO Stats nye leder

Merete Jansen

merete.jansen@lomedia.no

Marius Fiskum (foto)

– Jeg er nok en tidsoptimist, smiler Elisabeth Steen.

– Jeg tror jeg skal rekke mer enn jeg gjør.

Salt blandes med mel i en bolle. Focaccia er på gang til kveldens middag med samboeren og sju gjester i Tromsø. Mye skal på plass før det.

Vi har akkurat vært med vertinnen til Spar for å handle granateple og andre småting som manglet. Her skal ikke gjestene gå sultne hjem.

På menyen står blant annet blomkålsuppe med røkt laks, fransk biffgryte med mandelpotetmos og karamellpudding.

Alt laget fra bunnen. Og med viner som passer til.

De finner hun fram til selv, uten å spørre betjeningen på Polet til råds.

– Har du god greie på vin?

Hun blir et øyeblikk rådvill i blikket.

– Det der er kanskje litt farlig å svare på. Men jo, jeg er jo interessert i vin.

Aldri alene

Noe av det første som møter blikket innenfor døren hos Elisabeth Steen, er en stor plakat med hvit skrift på rød bunn. «You’ll never walk alone» er godt kjent for alle med et snev av interesse for fotball.

Steen vil heller ikke at noen skal måtte klare seg alene. Det er mye av motivasjonen for at hun allerede som 13-åring meldte seg inn i Sortland AUF.

Et sterkt ønske om rettferdighet i alle faser av livet, har holdt henne i partiet.

De 36 årene som har passert, har i stor grad vært fylt opp av politiske møter, enten i partiet eller som tillitsvalgt i Norsk Tjenestemannslag (NTL).

Det er ikke helt upåvirket av omgivelsene at hun fant sin politiske plassering.

Faren var en kort periode ordfører for Ap i Vesterålen-kommunen Sortland. Moren var fylkesordfører i Nordland.

– Også hun for Ap?

– Ja. Ja!

Det var visst et unødvendig spørsmål.

Den unge Elisabeth vokste opp i det hun beskriver som et typisk sosialdemokratisk hjem.

Far jobbet i Televerket og hadde verv i EL og IT Forbundet. Mor jobbet med voksenopplæring og litt som lærer på videregående.

– Jeg har vokst opp med at pappa er den som lager middag og vasker klær. Så for meg var det helt normalt. Selv om jeg har skjønt i ettertid at ikke alle har det slik.

KOKK OG VERTINNE: Elisabeth Steen liker å invitere til middag hjemme, og da skal helst alt lages fra bunnen.

Marius Fiskum

Huske hvor man kommer fra

På kjøkkenet i Tromsø, der hun har bodd noen tiår, er det i hvert fall kvinnen som styrer. Og nå har kokken blitt litt i tvil om hvor mye vann hun trenger i deigen.

– Jeg savner den lille oppskriftsboken.

Hun konkluderer med at boken nok ligger igjen i Oslo, der hun bor når hun er på jobb.

Det har blitt en del år med pendling, først som leder av NTL Nav, så i ledelsen i NTL og nå som leder av LO Stat.

Hun er glad for at hun har en tjenesteleilighet hun kan bruke, for å dra med koffert fra hotell til hotell, blir slitsomt etter en stund.

– Det verste er at man blir så matlei når man aldri får laget noe selv.

Fra leiligheten i hovedstaden er det bare 20 minutters gange til kontoret. På veggen der har hun hengt opp en kalender med bilder fra Vesterålen.

– Det er viktig å huske hvor man kommer fra. Man blir jo formet av det man opplever.

Noe av det som har formet henne, er en oppvekst med familie på alle kanter. Høydepunktet hver sommer var å være en uke alene sammen med farfar og farmor i Lødingen.

– Jeg ble ofte med bestefar ut for å fiske.

Og fisken spiste hun med glede. Spesielt «nystråla» uer, altså nysaltet. Det kunne også være torsk, sei og hyse.

Ikke bare fisk, men bær og sopp fikk de tak i på egen hånd.

På kjøkkenbenken ligger tørket kantarell og skogssopp, klare for den franske gryteretten.

Samiske røtter

Det er «ho mamma» som har plukket soppen. Hun har også sydd kjolen Steen har på seg. Og veldig mange andre kjoler.

Dagens plagg er en hyllest til Tromsø, med en rekke små motiver; reinsdyr, nordlys, fjelltopper og landemerket Ishavskatedralen.

Den samiske tilknytningen er ofte synlig både i plaggene og smykkene hun bærer. Når hun kan velge, kler hun seg gjerne i kofte.

Den siste i familien som snakket samisk, var tippoldemoren på morssiden. Hun var sjøsame og familien bodde i et område med sterkt press på fornorskning.

Det å identifisere seg som same flere generasjoner senere, mener Steen er noe man må føle på selv.

– Men det er litt sårt at vi ikke har hatt muligheten til å bevare språket. Det står på listen over ting jeg kan tenke meg å gjøre noe med. Men om det blir noe av …

Hun stopper opp. Må hun tenke seg om? Nei, det var visst en helt annen årsak.

– Det er vanskelig å høre hva jeg sier når denne går, forklarer hun med et nikk mot den kraftige kjøkkenmaskinen.

Deigen er snart klar for heving.

Liker å bruke hendene

Når det gjelder fotballklubben Liverpools tydelige tilstedeværelse overalt hvor vi snur oss, sier Steen at der må hun skylde på pappa.

– Han er også veldig interessert. Det er noe med arv og miljø

Unge Elisabeth spilte ikke fotball selv, hun var mer av en lesehest, forteller hun.

– Jeg prøvde judo, men det ble ikke noe utover hvitt belte.

Hun beskriver seg selv som en stille og rolig unge.

– Jeg kunne fint se på pyntetingene i veggseksjonen uten å røre dem.

Steen fjerner en pose med strikketøy fra en stol. Innholdet skal bli en genser til datterens niese.

Hun liker å ha noe å pusle med, til stor glede for alle rundt henne.

Nåværende leder av NTL Nav fikk en strikkelue med Liverpool-dekor. Nære kolleger kunne i fjor pakke ut små glass med rødvinssalt hun hadde laget på kjøkkenet.

Deler av strikkingen skjer under møter Steen deltar på. Det er bra for konsentrasjonen, mener hun. Så strikketøyet skal nok også fram på den kommende LO-kongressen.

BLODFAN: Liverpool FC er til stede mange steder i huset; på plakater, sofaputer og på venstre overarm. Interessen har hun «arvet» fra faren og gitt videre til datteren.

Marius Fiskum

Usedvanlig tett forhold til broren

En ting Elisabeth virkelig ønsket seg som barn, var søsken, og helst en lillesøster. Det ble i stedet en bror. Med en helt annen energi enn henne.

– Foreldrene mine fikk seg nok en overraskelse. Hadde lillebroren min kommet først, hadde han trolig blitt enebarn, fleiper Steen.

Hun kan spøke med det nå, men det har tatt tid å venne seg til at fire år yngre Terje-André er borte.

De var veldig nære. Faktisk så nære at broren flyttet inn hos henne da hun som ung mor ble alene med datteren Miriam.

Der ble han boende i åtte år.

– Dette betød mye for meg. Han satt ofte barnevakt og tok på seg jobben med å trene fotballaget til Miriam.

Brorens datter bodde der også en god del, så de to kusinene har nærmest vokst opp som søsken.

Utallige bilder av de to jentene pryder veggene, sammen med bilder av en lang rekke andre familiemedlemmer.

Det var et stort sjokk for Steen, da hun på vei til et møte i Tromsø i 2019, fikk vite at broren lå i respirator og neppe kom til å klare seg.

Terje-André hadde fått en hjertestans helt ut av det blå. Han etterlot seg i tillegg til den voksne datteren også en kone og to sønner i barnehagealder.

– Man må lære seg å leve med at dette har skjedd, men savnet blir ikke helt borte. Jeg tar meg fortsatt i å tenke at «dette må jeg diskutere med ham». Men det kan jeg jo ikke.

– Viktig å lytte

De som kjenner Elisabeth Steen, beskriver henne som ryddig, stødig og rolig. Selv føyer hun ordet lyttende til listen.

– Jeg lytter nok mer enn jeg prater, og det er ikke den verste egenskapen man kan ha i politikken. Spesielt i lokalpolitikken. Der gjelder det å finne gode løsninger sammen. Vi er der jo for å gjøre samfunnet bedre.

Hun vet hva hun snakker om, etter 20 år i kommunestyret i Tromsø, ni av dem på fulltid. I fem år var hun også leder av Tromsø Arbeiderparti. Det var stor uro i det lokale partilaget da hun tok over.

– Det var en periode med sterke interne motsetninger. Det var om å gjøre å få roet folk ned, få dem til å trekke i samme retning.

– Hvordan får du det til?

– I tillegg til å lytte, må man få folk til å forstå at det ikke hjelper å grave seg ned i fortiden. At vi får til mer i fellesskap. Det er derfor vi har fagforeninger og politiske partier.

Mye av oppdraget som gruppeleder for partiet, var å finne ut hvordan folkene hennes kunne få gjennomslag for egne saker i diskusjoner med andre partier.

– Jeg kan telle på en hånd de sakene vi tapte i kommunestyret, sier hun stolt før hun føyer til:

– Noe må jeg ha gjort riktig.

I vår skal hun forhandle mot selveste staten, og på vegne av en stor medlemsmasse. Det er LO Stat som tar LO-medlemmenes parti i diskusjonene om lønnsøkning hver vår.

Skulle motparten vise seg fra en vanskelig side, er det ikke umulig at hun graver litt i sitt rikholdige nordnorske ordforråd. Men veldig sannsynlig er det ikke.

– Jeg prøver å holde bannskapen hjemme, og ikke ute blant folk.

Men sint kan hun bli, også utenfor husets fire vegger. En sjelden gang også eksplodere.

– Det sitter langt inne, men det kan skje. Hvis folk er urimelige og kanskje direkte bøllete mot noen.

UNG MOR: Elisabeth var tidlig i 20-årene da datteren Miriam ble født.

Bladet Vesterålen

Fuglen på overarmen

Slik blir det neppe i forhandlingene med staten, men hun synes tariffsituasjonen er krevende akkurat nå, med flere ulike avtaler for ansatte som jobber side om side med de samme oppgavene.

LO Stat-lederen vrenger av seg jakken og den store tatoveringen kommer tydelig til syne på venstre overarm. Den tok hun i Liverpool samme året som broren døde.

– Det var en del av terapien. Han hadde selv planer om å ta en slik tatovering.

En annen god grunn til å besøke den engelske storbyen ved utløpet av Mersey, var at datteren studerte der.

– Det var kanskje du som valgte studiested?

– Vel, hun har jo god oppdragelse, så hun er Liverpool-fan hun også.

Steen klukker mens hun snakker, latteren liksom tyter ut mellom ordene.

Så forteller hun hvordan hun selv endte opp på universitetet og ble jurist. Hun lurte litt på medisin, men ble overtalt til å i hvert fall ta første avdeling på juss i Tromsø.

Der ble hun værende, og der møtte hun også mannen hun senere giftet seg med som 22-åring og fikk barn med. Hun droppet hvit kjole den gang, for datteren lå allerede i magen.

Når hun gifter seg igjen i forbindelse med 50-årsdagen i mars neste år, skal det være «full pakke» og med hele storfamilien på plass. Brudekjolen er bestilt.