Nina Hanssen

nina.hanssen@lomedia.no

– Vi forhandler om lønn og arbeidsvilkår, men myndighetene hører sjelden på oss. De bestemmer det meste, sier fagforeningsleder Ernest Enyan (48) fra PSWU som er en del av Trade Union Congress (TUC) i Ghana.

Enyan er øverste tilltisvalgt i Public Service Workers Union (PSWU), og var denne uka i Oslo for første gang.

Han og arbeidskameratene Patrick Gyakum, Tony Kraka, Alfred Tsatsu og Isaac Dadson har besøkt Statistisk Sentralbyrå (SSB), for å lære om hvordan de jobber her.

Blant annet ønsker ledelsen hjemme at de lærer måter å effektivisere og automatisere flere tjenester.

– Det er enorme forskjeller på norsk og Ghanisk arbeidsliv, og jeg er litt overveldet over alt vi lærer, sier han om trepartssystemet, sosial dialog og ikke minst lønn og arbeidsforhold.

Nytt samarbeidsprosjet av partene

Mandag 4. desember signerte også LO og NHO en ny felles avtale for å fremme agendaen for anstendig arbeidsliv internasjonal.

Prosjektet skal bidra til å styrke innsatsen på sosial dialog og arbeidstakerrettigheter, i tråd med Hurdalsplattformen.

Ghana er et av de landene som de norske arbeidslivsorganisasjonene skal bidra med å styrke arbeidslivets partner. De andre landene som er valgt ut av hovedorganisasjonene er Colombia, Tunisia og Vietnam.

– Arbeidet vi allerede har med LO er viktig, og jeg har store forventninger nå som dere har inngått denne avtalen, sier Enyan.

Da avtalen ble signert trakk utenriksminister Espen Barth Eide frem hvor viktig og sentralt fungerende trepartsamarbeid er i arbeidet med arbeidstakernes rettigheter.

– Også i Europa utfordres demokrati og rettstatsverdier. Den norske modellen der staten, LO og NHO jobber sammen for anstendtig arbeid er viktigere enn noen gang, sa Eide.

Ifølge LO-leder Peggy Hessen Følsvik vil partene samarbeide med sine søsterorganisasjoner for å bidra til sosial dialog og konstruktive forhandlingsprosesser. Målet er å skape flere anstendige jobber, bærekraftig vekst samt mer tillit i samfunnet i de fire landene, inkludert Ghana.

Den ghanesiske gjengen på besøk i Oslo fikk oppleve både kulde og trepartssamarbeid. Fra vesntre: Patrick Agyakum, Isaac Dadson, Ernest Enyan, og Alfred Tsatsu.

Nina Hanssen

Lærerikt, men kaldt

– Vi vil ta med oss alle erfaringene og kunnskapen vi har fått tilbake til hjemlandet. Vi har en lang vei å gå ennå, sier Enyan, som i tillegg til tillitsvalgtrollen jobber som redaktør og dataanlysator på hovedkontoret hos Ghanesisk statistisk sentralbyrå.

De har rundt 256 arbeidstakere, men ifølge Enyan har de bruk for minst 500 kolleger. De har lange arbeidsdager og har altfor mye å gjøre.

– Vi har fått gjennomslag for litt bedre lønn neste år, men de lytter ikke på oss når vi sier at arbeidsvilkårene er altfor dårlig og at vi trenger mer menneskelige ressurser, sier han.

Enyan er også bekymret for at de har en eldre arbeidsstokk som snart vil bli skiftet ut, men myndighetene har nærmest hatt rekrutteringsstopp i den statlige etaten.

– Hele 85 prosent av alle som jobber hos oss er mellom 42 og 59 år, og halvparten av disse er mellom 50-59 år. Det betyr at mange pensjonerer seg veldig snart, sier han.

Pensjonsalderen er 60 år i Ghana. Også hans kolleger synes dette er begredelig og håper at fagforeningen får gjennomslag for å ansette flere.

Fra Gullkyst til store økonomiske utfordringer

Ghana er en republikk i vestlige Afrika som var en britisk koloni med navnet Gullkysten i perioden 1874–1957. Men i dag er det mye fattigdom i landet med rundt 32 millioner innbyggere.

– Vi har enorm inflasjon, matprisene og prisen på bensin og energi er horrible. Samt at boligpolitikken ikke er regulert så de som eier hus og eiendommer skrur opp leieprisene til himmels, sukker Enyan.

Gjennomsnittslønna i Statistisk sentralbyrå er rundt 2000 kroner i måneden, og mange kolleger må ta ekstra jobber for å ha en lønn å leve av.

Å ta høyere utdanning i landet koster rundt 1666 dollar i året, så vanlige arbeidsfolk har ikke råd til å sende sine barn for å ta utdanning.

Lokalt har Enyan mange enkeltsaker på arbeidstakere som ikke har fått utbetalt rettferdig lønn, ikke fått opprykk som de er lovt og at mange har et altfor høyt stressnivå på grunn av mange arbeidsoppgaver.

– Vårt krav har hele tiden vært å få flere ansatte. Men foreløpig snakker vi for døve ører, sier han.

I Ghana er det ikke lett å få gjennomslag på sentralt nivå, heller ikke gjennom Ghanas LO.

Minstelønn

– Siden den kapitalistvennlige og borgerlige regjeringen tok over, har de ikke lyttet mye på arbeidstakerorganisasjonene som kjemper for bedre lønn og arbeidsvilkår. Og i den uformelle sektoren er det enda dårligere kår, legger han til.

– I den uformelle sektoren er det iallefall en fordel at det er minimumslønn på rundt 2 dollar dagen, sier han.

Men dette hjelper ikke de offentlige ansatte som krever anstendige lønninger og bedre arbeidsforhold.

– Vi har også relativt dårlige pensjonsordninger, og omtrent ingen har råd til å spare til egen pensjon slik det er oppfordret til, sier han.

Arbeidskollegene fra Ghana har mange utfordringer på hjemmebane.

Et mer effektivt arbeidsliv

De unge arbeidskollegene har store familier hjemme og skulle gjerne hatt de med seg.

– Og vi skulle gjerne hatt norske lønninger, fri utdanning og fri helsesystem som dere har her, sier Enyan.

– Jeg er imponert over det norske velferdssystemet som gjør det mulig å kombinere arbeidsliv og familie. Jeg må selv ta ekstra jobber hjemme for å kunne betale utdanningen til mine barn. Det koster veldig mye, sier Enyan.

I tillegg til være tillitsvalgt og jobbe på statistisk sentralbyrå i Ghana, tar han også oppdrag som teknologikonsulent ved siden av.

De sier de har møtt mange hyggelige, varme mennesker siden de ankom Oslo. Men de var ikke forberedt på sprengkulda.

Kaldt, men vakkert

– Brrrrr, det er så kaldt her, sier Dadson og snører opp boblejakke selv om vi fortsatt er inne.

De andre ler, men nikker og går nesten litt motvillig ut i Karl Johans gater.

– Har dere startet julefeiringen allerede, kommenterer Gyakum da han ser alle julelysene og julemarkedet foran Stortinget.

– Hvordan kan så mange være i gatene her og på julemarked når gradestokken er under minus 10, sier Tsatsu, og lærer seg det norske uttrykket «Det finnes ikke dårlig vær, bare dårlige klær», mens de får smaksprøver av spekemat og kransekake mens vi vandler mellom bodene.

Da de kommer til Vigelandsparken våkner de til og lar seg imponere over alle stuene som Gustav Vigeland har laget.

– Han er skikkelig sinna, sier de og peker på Sinnataggen.

Så samler de seg for å ta selfies med den sinte gutten som kanskje er Oslos største attraksjon. I noen minutter glemmer de kulden og lar seg fasinere av Monolitten og alle de vakre kalde kroppene. Det er nesten litt for kaldt å ta bilder, men det må til. Denne magiske kvelden i Oslo skal vi dele med våre barn, barnebarn i mange generasjoner, sier de og vinker fornøyd da de setter seg på Trikk nummer 12 tilbake til hotellet.

– Gleder oss til å se norske fagforeningsfolk i Ghana. Været er ganske bra, sier fagforeningsleder Ernest Enyan (48) fra PSWU med et lurt blikk.

SIGHTSEEING: Sinnataggen var et naturlig stopp på omvisningen i Oslo. De fire som var med på walking tour var Patrick Agyakum, Alfred Tsatsu Isaac Dadson og Ernest Enyan,

Nina Hanssen