NINA HANSSEN

nina.hanssen@lomedia.no

– Lyden av barn eller barnelatter fikk alltid fangene på Robben Island til å stanse med det de holdt på med. Det var lyden av savn, men også lyden av fremtiden. Det var dette som motiverte dem, forteller Christo Brand, Nelson Mandelas fangevokter, som denne uka besøker Oslo.

Vi møter den 59-årige mannen fra Cape Town i cafeen på Nobels Fredsinstitutt i Oslo. Denne dagen har Brand gått i fotsporene til sin tidligere fange og siden gode venn Nelson Mandela.

• Norsk Folkehjelp bryter samarbeid med amerikanerne – har fått nok av innblanding i hjelpeprosjekter

Mandela var i Norge i 1993 for å motta fredsprisen sammen med Sør-Afrikas daværende president, Frederik Willem de Klerk. Etter apartheids fall, fikk Mandela bred anerkjennelse for sin forsoningspolitikk fra alle parter, også fra tidligere motstandere.

Det var tungt for Christo Brand, da han i 2013 mistet sin nære venn. Følelsene mellom de to var sterke og i boka «Mandela - My prisoner, My friend» kommer det tette båndet mellom den hvite fangevokteren og Mandela fram.

Christo Brand, Mandelas fangevokter

Jan-Erik Østlie

Ba fangevokteren skrive om vennskapet

– Selv ønsket jeg aldri å skrive noen bok. Vårt vennskap var personlig og Mandela var som et familiemedlem. Men det var Mandela selv som bad meg om å skrive. Og da vi hadde kladdet manus, skrev han selv inn episoder og scener som jeg hadde glemt.

Mandela lovet å være med på lanseringen. Han hadde siste versjon hos seg på sykehuset da han døde, forteller Brand.

– Tre måneder etter kom boka ut i England, da jeg fikk hjelp av journalist Barbara Jones til å skrive den ferdig.

• Henning Mankells viktigste budskap

Første møte

Brand husker det første møte mellom de to.

– Jeg var bare 19 år da jeg møtte Mandela for første gang. Han var 60 og livstidsdømt. Jeg var bare en ung fengselsbetjent som skulle gjøre en jobb på Robben Island. Jeg hadde aldri hørt om verken Nelson Mandela eller ANC. Men møtet med denne spesielle årvåkne og flotte fangen endret livet mitt for alltid, sier han.

Vennskapet og det gode miljløet på øya utenfor Cape Town gjorde at Brand trivdes på jobben. Selv om det var tøft og isolert på Robben Island, kunne det gå måneder før Brand reiste hjem til familien bestående av kone og to barn på fastlandet.

Kjempet for neste generasjon

– Jeg vet at for Mandela var det fryktelig tungt å ikke få oppleve sine barns oppvekst. Han var glad i barn, mer enn i voksne. Det var nettopp for de neste generasjonene han kjempet for. Hver gang han kom inn i et rom med en stor forsamling, gikk han alltid bort til barna. Han spurte alltid om mine barn og ble som en onkel for de - også etter at han ble president.

En gang skrev han et brev til min 16-årige sønn Riaan om at han måtte jobbe hardt på skolen. I brevet som han sendte med meg, skrev Mandela:

«Du er nå 16 år. Hvis du nå jobber hardt så kan du utvikle deg og bli en av landets viktigste ledere. Husk alltid på det. Hilsen onkel Nelson».

Mistet sønnen

Brand får tårer i øynene når han snakker om sin venns kjærlighet til familien hans og sønnen, som noen år senere døde i en bilulykke.

– Jeg var i sjokk da telefonen som foreldre frykter aller mest kom med melding om at min sønn Riaan var død. Da vi var på vei til sykehuset for å identifisere han, ringte Mandela meg. I telefonsamtalen trøstet han meg og sa at han visste det var ekstremt tungt for foreldre å begrave sitt eget barn. Dette visste han, fordi hans egen sønn Themekile også hadde blitt drept på samme måte i en bilulykke. Mandela og jeg kunne både gråte og le sammen.

Jan-Erik Østlie

Boka skulle gi håp for andre

Brand forteller med et glimt i øyet at vennen også kunne gi han råd som at han nå burde slanke seg, spise sunnere og komme i bedre form.

På You Tube finnes flere videoklipp og lydfiler der de to vennene ler og prater om hvordan det var mulig for en hvit fangevokter og bli livslang nær venn med en sort fange under apartheid.

– Vi snakket mye om følelser oss imellom og jeg både lyttet og lærte av min venn. Han kommer alltid til å være min inspirasjon. Selv om jeg ikke er en skribent, var det i Mandelas ånd å gi ut denne boka. Han ville at vårt vennskap skulle komme fram, fordi det kunne gi håp for andre.

– Han var et så varmt og raust menneske. Tenk å komme ut fra fangenskap og ha evnen til å tilgi og fremme forsoning, sier han.

• Behzad har kollegaer fra mer enn 30 nasjoner

Hatet ingen

Brand spurte Mandela om han ikke hatet de hvite menneskene i Sør-Afrika.

– Mandela sa at han aldri hadde hatet menneskene, det var systemet han kjempet imot.

Brand er av og til guide på Robben Island for å fortelle om fangevokterens hverdag.

– Folk som besøker Robben Island forteller meg ofte at Mandela var deres inspirasjon og helt. Da svarer jeg ofte at det var han også for meg. Men i tillegg var han også min fange og min venn, sier han.