Marte så trykkbølgen da bomben gikk av. Ti år etter er arbeidsplassen fortsatt et åpent sår

Eirik Dahl Viggen

eirik.dahl.viggen@lomedia.no

To barn i barnevogn trilles inn i Arbeids- og inkluderingsdepartementet om ettermiddagen 22. juli 2011. Marte Grimstad har ferie og er bare kjapt innom jobben for å skrive ut billetter til Kaptein Sabeltann. På vei ut møter de sekretæren Hanne og ønsker god sommer. Marte og samboeren fortsetter ned gaten, mens Hanne blir med en avtroppende politisk rådgiver for å ta imot et nøkkelkort utenfor Høyblokka. Ti meter unna har noen satt igjen en hvit varebil.

– Jeg så trykkbølgen, som når lufta dirrer i varmen, forteller Grimstad, nå 43 år gammel.

I 2011 arbeidet hun som saksbehandler. Hun og familien hennes befant seg 150 meter fra nullpunktet. Over alt rundt dem haglet knuste glassruter ned i gatene. Datteren hennes kaller det «dagen da alt knuste».

Kollegaen Hanne, en av åtte som ble drept av bomben, ble 30 år gammel. Ni mennesker ble livstruende eller alvorlig skadd. Mange flere ble påført fysiske og psykiske skader. Over 3000 hadde regjeringskvartalet som arbeidsplass, alle var mål for terroren.

Ved krateret

– Det er utrolig at gjenoppbygginga ikke har kommet lenger på ti år, sier Kristine Høgh (50), seniorrådgiver i Arbeids- og sosialdepartementet (ASD), og ser ut over det brede krateret som omgir restene av Høyblokka.

Lyden av trykkluftbor fyller sommerlufta. Gjennom anleggsporten skimtes stedet der jobben hennes lå, nå bare tom luft i skarp sol. Bomben fikk ekstra kraft siden den gikk av i Grubbegata, med høye hus tett i tett på hver side. Høgh var på hytta 22. juli, hennes siste feriedag. Da hun fikk komme inn i de utbombede lokalene et år senere, var hun overrasket over kaoset. Trykkbølgen hadde bøyd veggene ved kontorplassene. Siden har de flyttet rundt på flere adresser og skjermet seg bak lag på lag med sikkerhetssluser og låste dører.

– Vi har blitt mye mer observante i hverdagen, forteller sikkerhetsleder i ASD, Gard Kjølholt (58), – men minnet er kortvarig. Derfor må de stadig påminne om sikkerhetsholdninger, særlig digital sikkerhet.

Han skjuler dårlig sin frustrasjon over naboklagene som forsinket sikringen av Grubbegata. Det gjorde det mulig å kjøre inn 950 kilo eksplosiver i 2011.

Mye lest: Dei overlevde terroren på Utøya: Andreas og Vegard saknar framleis eit oppgjer med tankegodset bak

Krigssone

– Vi endret oss, fra å være en freds-sikkerhetstjeneste, til å drive sikkerhet i krig, sier Almin Colakovic (40), sikkerhetsvakt og NTL-tillitsvalgt i Departementenes sikkerhets- og serviceorganisasjon (DSS).

Han kom til Norge som flyktning fra Bosnia-krigen. Han hadde sett kaos og nedraste bygninger fra før. Han tror det skjermet ham fra det største sjokket.

(Saken fortsetter under bildet)

MINNES: – Vi får inn unge lærlinger som har vokst opp i trygge og gode Norge. Jeg innprenter dem å aldri glemme hva som skjedde her den dagen, sier Almin Colakovic (40).

Ole Palmstrøm

Før terroren ble mye av tiden avsatt til trening, brukt til å dekke inn vakter. Etterpå strammet de inn. Ansatte i vakttjenesten trener ofte på det politiet kaller PLIVO, pågående livstruende vold for å bli mentalt robuste i en akuttsituasjon. De mistet en kollega, en resepsjonist i Høyblokka. Hun rakk akkurat å melde ifra om den hensatte varebilen før det smalt.

– Vi hadde lenge meldt fra om varebilene som parkerte utenfor byggene. Det var mange følelser, mye sinne og frustrasjon, sier Colakovic.

De er fortsatt noen som møtes for å minnes kollegaen på årsdagen.

Mye delt: De første årene etter terrorangrepet likte ikke Ina å snakke om det: – Nå har jeg innsett at jeg er et tidsvitne og må fortelle

Samhold

– Vi ble veldig nære hverandre. Det var mye omsorg. Jobben betød like mye, men den overordnede betydningen ble sterkere etter angrepet: En statsforvaltning som sørger for et velfungerende samfunn, sier Kristine Høgh.

Sammen med Marte Grimstad overvar hun rettssaken. De hadde et stort behov for førstehånds informasjon. Departementet satte opp busser slik at ansatte kunne dra i Hannes begravelse.

– Jeg tror samfunnet endret seg i riktig retning den første tiden. Men nå er det blåst bort. Via nettet kan folk oppsøke akkurat de sannhetene de ønsker seg, sier Høgh, som tror samfunnet har blitt mer preget av motsetninger.

(Saken fortsetter under bildet)

Ole Palmstrøm

Dype spor

Vold angriper ens verdi som menneske og oppleves som mer krenkende enn rene ulykker, påpekte artikler i Tidsskrift for Den norske legeforening etter terroren. Ti måneder etter bomben hadde 31 prosent av dem som ble behandlet på legevakten, posttraumatisk stress. Sjokket satt i lenge for Marte Grimstad.

– Den høsten var jeg slått ut, men fortsatte å gå på jobb. Holdningen var at vi skulle føre maskineriet videre, for å vise at terroristen ikke hadde vunnet. Det tok tid før ledelsen tok tak i hvordan vi hadde det, sier Grimstad.

Det tok henne over et år å komme i gjenge. Hun har senere arbeidet i LO og Fellesforbundet. Åtte år etter bomben var hun på omvisning i Høyblokka. Da ble hun dårlig.

– Jeg tror jeg er mindre redd enn før, men en stund ble jeg skvetten av å se en hvit varebil. Vi dro på det Sabeltann-showet, jeg husker jeg reagerte på kanonskuddene.

Fått med deg denne? Bjørn Thomas ble med i Vigrid som 16-åring. Terrorangrepet 22. juli ble et vendepunkt

Regnet glass på nærmeste postkontor

– Jeg og en av vikarene sto like ved døra da det smalt, forteller Anny Hjelset.

Hun var på jobb på Grensen postkontor da bomben gikk av i regjeringskvartalet, noen hundre meter unna. Plutselig begynte det å regne glass.

– Noen trodde det var jordskjelv, men jeg tenkte med en gang at det var en bombe som hadde gått av i VG-bygget, sier hun.

De var fire kolleger på jobb den dagen. Da de kikket ut, minnet det om en krigssone i Beirut, det var røyk i luften og de hørte uling fra alarmer.

– Plutselig kom en masse mennesker løpende nedover gata. De ropte høyt, men jeg klarte aldri å forstå hva de sa. Vi ble alle redde, men jeg forholdt meg rolig for å prøve å trygge kollegene mine. Etter kort tid var en fra ledelsen der. Først da pustet jeg ut og slappa av. Ledelsen overtok og var veldig støttende, sier hun.

Kollegene dro til en restaurant for å være sammen de neste timene.

Hjelset, som opprinnelig er fra Namsos, flyttet til hovedstaden i 1977 for å jobbe i Posten. Nå er hun egentlig AFP-pensjonist, men tar fortsatt noen vakter. Hun kan ikke få fullrost sine kolleger og lederne i Posten for hva de gjorde for de som var på jobb 22. juli 2011.

Hun gikk tidlig til sengs den kvelden, etter å ha fulgt en av vikarene hjem. Hun så ikke på nyhetene før neste morgen og var derfor ikke forberedt på det grusomme som møtte henne om alle ungdommene som var drept på Utøya.

Kollegene møtte hverandre igjen den dagen. De la ned blomster ved Oslo Domkirke før de satte seg på en fortausrestaurant.

– Det var godt å være sammen. Posten tok vare på oss i tiden etterpå, så ingen av oss ble sykemeldt.