Også på 80-tallet var NTL imot at lønna skulle forhandles lokalt: – Gudeløse tanker

Anders Hauge-Eltvik

anders@lomedia.no

I lønnsoppgjøret i staten i 1988 ble partene enige om å sette ned et utvalg som skulle gjennomgå statens lønnssystem. Det skjedde etter at det i løpet av 80-tallet ble et økende press for å få til endringer. Personaldirektøren i staten ville ha et mer fleksibelt og desentralisert lønnssystem, som skulle gjøre staten bedre i stand til å rekruttere de ansatte den trengte.

Statstjenestemannskartellet (nå LO Stat) gikk sterkt imot at forhandlingene om lønn skulle desentraliseres, og daværende leder Nils Totland skal ha karakterisert dette som «gudeløse tanker», ifølge boka om NTLs historie, Samling og strid.

Faksimile, Samling og strid

Motsetninger

Samtidig så også arbeidstakerorganisasjonene et behov for forenkling, men fra LOs side var de tydelige på at det skulle være et felles lønnsregulativ og sentrale forhandlinger.

Det var også da, som nå, stort sprik mellom arbeidstakerorganisasjonene i utvalget. Akademikernes Fellesorganisasjon, som ble oppløst og der medlemsforbundene senere var med å danne både Akademikerne og Unio, ville ha lokale forhandlinger. De hadde samme standpunkt som arbeidsgiverne.

I 1990 ble innstillingen fra utvalget levert. Da hadde representanten fra Televerket trukket seg rett før arbeidet var ferdig. Årsaken var at hun mente innstillingen la opp til en for sentralisert lønnsdannelse, og at hun ville levere en egen uttalelse. Men staten ville at arbeidsgiverrepresentantene skulle levere en enstemmig innstilling, og løsningen ble dermed at hun gikk ut av utvalget.

Forslag

Utvalgsarbeidet konkluderte med at man skulle holde fast ved hovedlønnstabellen. Det skulle bli færre stillingskoder, men hver stilling kunne ha flere lønnsalternativer, på stige eller direkte plassert på et lønnstrinn. Utformingen av dette skulle forhandles om i de sentrale forhandlingene.

Potten som skulle settes av til lokale forhandlinger, skulle bestemmes sentralt, og forslaget la opp til årlige lokale forhandlinger. Det ble ingen streikerett ved lokale forhandlinger, og uenigheter skulle avgjøres av Statens lønnsutvalg. Altså elementer som er gjenkjennelige i dag.

Statstjenestemannskartellet fikk stoppet det mest radikale alternativet, nemlig å gå bort fra et felles lønnsregulativ i staten. Samtidig var holdningen at det skulle forhandles om hvor fleksibelt og markedstilpasset systemet kunne bli praktisert.

Reaksjoner

I NTL sendte organisasjonsleddene inn over 100 uttalelser til forslagene. Flere var fornøyde med forenklingen forslaget innebar, og at det ble muligheter for individuell lønnsfastsettelse.

Samtidig var det bekymring for om systemet ville bli rettferdig og at lønna ville bli satt på grunnlag av «trynefaktor». Det var også bekymring for at en mer markedstilpasset avlønning ville tjene de høyest utdannede, og at den solidariske lønnspolitikken ville bli truet. I tillegg advarte noen om at en slik ordning systematisk ville undervurdere kvinners innsats.

Andre mente at det reelle problemet med statens lønnspolitikk var at reallønnsutviklingen var dårligere enn hos andre grupper og at det ikke ble gjort nok for å løfte de lavtlønte.

Det nye systemet ble innført etter tariffoppgjøret i 1991.

Konsekvenser

I årene etter innføringen var reaksjonene i NTLs organisasjon delte. Noen av de lokale organisasjonsleddene mente de ikke hadde tilstrekkelig kompetanse til å gjennomføre lokale forhandlinger. Andre igjen så seg tjent med å forhandle selv.

Det hang ofte sammen med hvordan man vurderte egen styrke overfor den lokale motparten. Men motstanden mot at avlønning skulle skje etter individuelle prestasjoner vokste. I 1994 vedtok NTLs landsmøte at forbundet skulle jobbe aktivt for at lønnssystemet skulle fungere solidarisk, og at man skulle motarbeide individuelle, prestasjonsbaserte lønnskriterier. Dette fordi de mente det ikke var mulig å finne en rettferdig måte å måle individuelle prestasjoner på.

Kilde: Samling og strid – Norsk Tjenestemannslag 1947–1997