Selmar (100) ble født mellom de to store krigene i Europa

Merete Jansen

merete.jansen@lomedia.no

Ole Palmstrøm (foto)

– Jeg hadde aldri drømt om at jeg skulle bli så gammel!

Selmar Selvik ble født mellom de to store krigene i Europa. Norge var på vei til å bli et industrisamfunn, men en tredel av befolkningen jobbet fortsatt innen skog- og jordbruk.

Arbeidsledigheten var høy fram mot andre verdenskrig, og LO kjempet mot at lønningene skulle settes ned. I årene rundt 1924, fulgte den ene streiken den andre.

I Eikangervåg nord for Bergen var Selmar attpåklatten i en søskenflokk på tre gutter.

Mor stelte hjemme og passet på de få dyrene; en ku, noen høner og av og til en gris. Far var mye på farten som emissær, en omreisende forkynner for Misjonssambandet.

– Det var et tørrlagt misjonshjem, kommenterer Selvik.

– Så du hadde det strengt i oppveksten?

– Nei. Far var ingen svovelpredikant. Han rettet seg mye mot de unge, med et positivt budskap.

Mor lærte guttene å bli selvstendige, de skulle blant annet klare å lage middag før de flyttet ut. Dette har Selvik fortsatt glede av, i den lille leiligheten på bakkeplan i Skien. Fisk er det han synes han får best til.

privat

– Hodet må være i orden

Selvik klarer seg fortsatt uten hjelp fra andre.

Når fortauene ikke er fulle av issvuller som er vanskelige å forsere med rullatoren, tar han bussen til treningssenteret to ganger i uken.

– De siste årene har jeg reflektert litt over hvordan jeg har kommet meg hit. Jeg tror det har betydd mye å ha en god oppvekst. Få en enkel utdanning, som på den tiden var god. Og hodet må være i orden, slår Selvik fast.

Han må ta noen pauser for å tørke rennende øyne.

Hodet var i hvert fall bra nok til å nå til topps i skatteetaten, med flere jobber som ligningssjef.

Den unge Selmar trivdes på skolebenken. Spesielt godt likte han å holde på med tall, så da han var ferdig med realskolen, søkte han seg til Volda for å ta handelsgym på to år.

Han ler godt av brevet han mottok fra skolen.

– Frøken Selma har fått plass, skrev de. Selmar var ikke noe vanlig navn.

På det tidspunktet hadde andre verdenskrig pågått noen år. Det var vanskelig å reise langs kysten, der briter på bomberaid ofte prøvde å senke skip med tyske varer eller mannskaper. Turen nordover gikk derfor med buss, ferge og tog.

Tyskerne hadde akkurat ferdigstilt Flåmsbanen.

Ole Palmstrøm

Dramatikk på skoleveien

Også i Volda merket de godt tyskernes tilstedeværelse, Selvik husker spesielt godt en kald januardag i 1945:

– På vei til skolen møtte vi en kvinne som sa at vi ikke måtte dra dit, for det var fullt av tyskere. Vi var flere som tok skiene på nakken og tråkket til fjells i nydelig vær. Da vi dro på skolen neste dag, viste det seg at hele lærerstaben var blitt arrestert og sendt til Finnmark.

– Tyskerne var helt gærne, sukker han flere ganger i løpet av intervjuet.

Konsekvensen var at elevene måtte reise hjem og følge vårens undervisning via brevkorrespondanse.

På hjemreisen ventet mer dramatikk. Mens fem, seks elever sto i et leskur og ventet på fylkesbåten i Nordfjordeid, gikk flyalarmen. Ungdommene så noen fly komme innover fjorden i lav høyde i flere omganger. Et lasteskip ble bombet og senket like utenfor kaianlegget.

– Hvordan opplevde dere det?

– Vi sto og frydet oss, smiler Selmar Selvik.

Feiring i gatene

Fryd og glede ble det også i stort monn noen måneder senere, for da var tyskerne beseiret. Fredsbudskapet ble formidlet av en nabo som hadde klart å gjemme unna en radio.

Selv hadde familien Selvik blitt fratatt sitt apparat.

Ikke lenge etter var det fest i gatene i Bergen. Selvik deltok, og han kom tilbake da den hjemvendte kongefamilien var innom for å feire med bergenserne i august.

– Det var stor stas med fyrverkeri og greier.

Man kan lure på hvordan det står til med hukommelsen til en som har levd i 100 år, men for Selviks del er den suveren. Han plasserer raskt de ulike begivenhetene på presise datoer.

Snekret bensinerstatning

Det begynte å nærme seg voksenliv og arbeidsliv. Den første erfaringen fikk han i en liten snekkerbedrift på hjemstedet.

Ved hjelp av sag og øks laget Selvik knott som skulle brukes som drivstoff i busser og biler. Altså små biter av løvtre som dannet gass når de ble fyrt opp i en beholder bak på kjøretøyet, og på den måte kunne erstatte bensin som var mangelvare.

Den første fulltidsjobben handlet også om bil. Rektor ved skolen i Volda hadde fått beskjed om at Ford-forhandleren i Sandane i Nordfjord trengte hjelp med regnskapet. Selvik var ikke tung å be.

– Ja, jeg må ha meg jobb fortest mulig, svarte jeg ham.

Dette var et heldig valg på flere måter. For på en fotballkamp i Sandane, ble han kjent med en ung jente.

– Hun har fortalt at hun la merke til meg og passet på å være rett ved da vi forlot stadion. Slik kom vi i snakk.

1950: Selmar Selvik giftet seg med Asbjørg Austrheim.

privat

Lei klima og kommunesammenslåinger

Asbjørg Austrheim var fem år yngre og ennå ikke ferdig med gymnaset, så de måtte vente noen år med å gifte seg. Men etter hvert slo de seg ned i et rekkehus i Florø, og med tre års mellomrom fikk de to døtre.

Selvik begynte å jobbe med skatt og ligning i kommunen og ble etter hvert ligningssjef. Men de mange kommunesammenslåingene på begynnelsen av 60-tallet fikk ham til å ønske seg bort.

– Vi var også lei klimaet, begge to. Selv hadde jeg kronisk betennelse i bihulene. Så selv om hun satt i bystyret for Arbeiderpartiet, ble vi enige om å prøve noe annet, forteller 100-åringen.

50-tallet: Med datteren Sidsel og kona Asbjørg på sykkeltur.

privat

Neste stopp ble Porsgrunn, og deretter Skien som ligningssjef.

Noen felles pensjonisttilværelse fikk ikke de to, for Asbjørg fikk påvist kreft i hjernen.

Men de rakk å melde seg inn i ALL, Akademiet for livslang læring. Der deltok de på flere reiser, blant annet til Hellas, Portugal og Egypt.

Opplevde verden

Som enkemann fortsatte Selvik å reise.

– Men det var ikke like morsomt å være på tur alene, slår han fast.

Så da meldte han seg heller på en gruppereise til Roma i regi av ALL. Og det var et nytt lykketreff i livet. For mens han sto og fotograferte i en vakker hage, kom en av de andre og holdt en paraply beskyttende over hodet på ham. Det viste seg at han og Jenny Heiberg hadde en rekke felles interesser i tillegg til en sterk reiselyst. Selvik foreslo en 16 dagers tur til India.

– Jeg sa at hvis vi klarer to uker i India uten å slåss, da kan det kanskje bli noe mer?

Turen ble helt fantastisk, forteller han engasjert. Så de bestemte seg for å flytte sammen. Og fortsette å reise. Med grupper til Kina og Egypt. Bak rattet i egen bil til Ungarn.

LO-medlem i nesten 80 år

Den nye samboeren fikk ham også til å begynne på treningssenter. Da hun døde i en bilulykke i 2019, ble det tungt å holde formen ved like, men nå går han fast to ganger i uken. Når bare føret tillater ham å trille rullatoren til busstoppet.

– Om ikke det hjelper så mye fysisk, så er det i hvert fall godt for psyken. Jeg har virkelig glede av treningen. Og så er det fint å vise at det går an for noen på min alder.

En annen fast aktivitet, er pensjonisttreffene til Norsk Tjenestemannslag (NTL) en gang i måneden. Selmar Selvik meldte seg inn i LO-forbundet Handel og Kontor så snart han var ute i fast jobb. Altså i 1946.

– Det er lenge siden jeg fikk utmerkelsen for 40 års medlemskap.

Som offentlig ansatt, gikk han over til NTL, hvor han også tok på seg verv i lokalforeningen.

– Hvorfor syntes du det var viktig å være LO-medlem?

– Det sosiale. Men også rettighetene. Det er spesielt viktig i privat sektor, men det viser seg jo at man trenger å passe på i det offentlige også.

Ole Palmstrøm

Skeptisk til kunstig intelligens

Han har snakket som en foss i nesten to timer. Pausene blir stadig lengre, men han klarer alltid å plukke opp tråden der hvor han slapp den sist.

På bordet ved lenestolen ligger lokalavisen og bøker. Han er en ivrig leser, akkurat nå er det Mysterier av Hamsun.

Selvik innrømmer at det satt langt inne å gi seg i kast med landsmannen.

– Jeg var litt forbannet på grunn av måten han opptrådte på under krigen. Men han skriver jo helt fabelaktig!

Nederst i bunken på det lille bordet, ligger en bok om vern av naturen.

– Den har jeg fått av datteren min. Hun er naturverner på sin hals. Jeg ser ikke at jeg har så mye å bidra med på den fronten. Så den boken tar jeg som reserve når jeg ikke har noe annet.

– Hva tenker du om utviklingen i samfunnet i løpet av alle disse årene?

– Det har skjedd så enormt mye. Men det med kunstig intelligens er nesten til å bli redd av, jeg er i hvert fall skeptisk. Selv om det sikkert er nyttig, kan det nok også misbrukes.

Noe er blitt bedre, noe er blitt verre, synes han, blant annet i skatteetaten der han har tilbrakt nesten hele sitt voksne liv.

– Jeg savner det miljøet man hadde og den personlige kontakten med skattyterne. Nå går alt via data og telefon. Det er ingen trivelig etat lenger!