Anders Hauge-Eltvik

anders@lomedia.no

1. desember 2015 startet han i jobben som øverste sjef for alle statens ansatte. Den gang var tariffsituasjonen enklere for personaldirektøren.

Alle de fire hovedsammenslutningene hadde like avtaler. Akademikerne presset riktignok på for å få størst mulig lokale potter, men det ble holdt på et lavere nivå enn nå.

Men for oppgjøret i 2016 hadde Solberg-regjeringen planer om å endre systemet.

Det førte til det første store bruddet i et til da ganske harmonisk tariffområde.

Gisle Norheim fikk ansvaret for forhandlingene.

– Det var jeg som hadde ansvaret da vi inngikk to forskjellige hovedtariffavtaler i staten. Arbeidsgiverpolitikken i staten er politisk styrt, og da er man som ansatt i departementet lojal til regjeringens politikk og Stortingets vedtak. Den gang ble ulike avtaler resultatet av oppgjøret, sier han.

Sjokk

Oppgjøret endte med at Akademikerne fikk sin egen avtale, og siden da har man forhandlet seg fram til alle lønnstillegg lokalt.

LO Stat, YS Stat og Unio holdt sammen på en felles avtale med større sentrale tillegg. Reaksjonene fra tillitsvalgte i LO-forbundene var sterke.

– Det hører med til historien at dette skjedde i forhandlinger, og et tilbud til de som ville være med på en modernisert avtale med mye til lokale forhandlinger. I den situasjonen var det kun Akademikerne som ville det, sier Norheim.

At det kunne være ulike hovedtariffavtaler i staten var utenkelig for mange.

Avtalen for de tre andre var klart størst, og fikk blant annet mulighet til å forhandle for de uorganiserte. Det kunne gi ekstra midler å fordele til egne medlemmer.

Men Unio begynte å lufte misnøyen med situasjonen etter mellomoppgjøret i 2021.

I 2022 var det klart for et nytt brudd i statens tariffområde: Ved åpningen av forhandlingene sendte Unio ut en pressemelding om at de ville over på Akademikernes avtale.

– Unio hadde varslet en stund at de syslet med tanken om dette. Men at jeg skulle lese det på VG.no ved åpningen av oppgjøret ble jeg overrasket over. Det var en stor sak dette også. Plutselig var majoriteten av de statsansatte på denne avtalen, sier Norheim.

BRUDDET: Det første statsoppgjøret GIsle Norheim hadde ansvaret for, førte til at Akademikerne fikk sin egen avtale. Det har preget tariffsituasjonen i staten siden.

Ole Palmstrøm

Samling

Reaksjonene fra LO-forbundene i staten var sterke. De påpekte at det nå var uunngåelig at det ble ulik lønn for statsansatte, basert på hvor de var organisert.

Og at det ville bli større forskjeller mellom ansattgrupper og at staten ikke ville ha kontroll med lønnsutviklingen i sektoren.

I 2024 hadde Ap-Sp-regjeringen bestemt seg for å gjøre noe med delingen. Gisle Norheim la i forhandlingene fram likelydende krav til alle de fire hovedsammenslutningene, som skulle munne ut i fire like avtaler igjen.

Det ble bråk.

Alle havnet hos Riksmekleren. Akademikerne og Unio gikk til streik, mens LO Stat og YS Stat sa ja til et meklingsforslag.

I uravstemningen sa LO Stat «nei», og havnet i Rikslønnsnemnda, mens YS Stat sa «ja».

– Vi mente vi hadde kommet så langt i å modernisere og forenkle, og en balanse mellom sentrale og lokale tillegg, at vi gjorde det som førte til to og en halv streik, nemlig å gi likelydende tilbud til alle, sier Norheim.

Hele 2024 gikk med til å avklare tvistene i Rikslønnsnemnda, og det endte med at det fortsatt var to ulike avtaleområder i staten – selv om avtalene nå er veldig like.

– Er det uforenelige syn blant organisasjonene i staten?

– Til nå har det vært ganske fastlåst. På mange måter har ikke Akademikerne noe ønske om likelydende avtaler i staten, mens LO ønsker en samling, men med de elementene de er veldig opptatt av. Det sier seg selv at det er vanskelig å forene, oppsummerer Norheim.

– Er det bare Rikslønnsnemnda som kan få til en samling?

– Jeg håper de klarer det gjennom forhandlinger og mekling. Man kan ikke forlate det håpet, sier han.

OBLIGATORISK SELFIE: Norheim har hvert år sikret seg en selfie sammen med forhandlingslederne fra de fire hovedorganisasjonene.

Ole Palmstrøm

– Modernisert

Når Norheim ser tilbake på dette tarifftiåret, konstaterer han at avtalene er modernisert, forenklet og at en større andel av pengene går til lokale forhandlinger.

– Avtalene er forenkla: Sentrale justeringsforhandlinger er borte, B-tabellen er borte, A-tabellen og lønnstrinn er borte og lønnsrammesystemet har gått fra 39 rammer til to lønnsstiger. Det har skjedd veldig mye, og så har jeg respekt for ikke alle er like glade for at vi ikke har lønnstrinn og tabell. Jeg er klar over at LO føler de ble dømt inn på en avtale i fjor som ikke alle var glade for, sier han.

Samtidig innrømmer Norheim at de ikke hadde oversikt over alle konsekvensene disse grepene har hatt.

– Det er nok mange stadier i de ti årene det har vært ting vi ikke hadde forutsett. Det som ikke har vært bra den siste tiden, er at to ulike avtaler er egnet for å gi ulik lønnsutvikling for like grupper i staten alt etter hvor man er organisert. Og det er hele grunnen til at vi ønsker å samle igjen, for nå har vi oppnådd forenkling og mer til lokale forhandlinger, sier han.

Statsråd Karianne Tung (Ap) har allerede varslet regjeringens ambisjon for hovedoppgjøret i 2026: Samling av avtalene.

– Det betyr at alle må være villige til å gi og ta, og møtes på midten. Det er egentlig det jeg kan si, konkluderer Norheim.

PANDEMI-OPPGJØR: Statsoppgjøret i 2020 ble utsatt til høsten på grunn av pandemien. Da var det større avstand mellom partene enn vanlig.

Ole Palmstrøm

HOLDT MASKA: Oppgjøret i 2021 var også preget av pandemien, og munnbindene var fortsatt framme.

Ole Palmstrøm

Bredt ansvarsområde

Gisle Norheim kommer i alle fall ikke til å gi noen tips til de som skal styre denne utviklingen videre.

– Det er kloke mennesker som kommer til å håndtere dette på en ypperlig måte, uten at en avgått personaldirektør skal bry seg, fastslår han.

Når han blir bedt om å se tilbake på virket som personaldirektør, er det også oppgavene som ikke blir fulgt med live-oppdatering en natt hos Riksmekleren han trekker fram.

– Tariffoppgjøret er en fortetta periode på våren. Ellers forvalter vi på sentralt nivå den norske modellen gjennom hele året. Jeg har jobbet med ledelse, kompetanseutvikling, inkludering av flere som står utenfor arbeidslivet, få inn flere lærlinger, forvalte Statsansatteloven og skaffe kunnskap om hvordan staten skal vinne kampen om arbeidskraften, sier han.

Norheim mener staten er en velfungerende del av den norske modellen, med høy organisasjonsgrad og en god hovedavtale. Selv om det jevnt og trutt kommer kritikk. Blant annet hvordan medbestemmelsen i staten fungerer.

– Jeg vil si at det jevnt over foregår et konstruktivt og bra partssamarbeid i staten. Så er det noen eksempler som etter min vurdering får en uforholdsmessig stor plass, og det må vi ta hånd om. Jeg er opptatt av å snakke opp partssamarbeidet i staten, og ikke ned fordi det ikke fungerer helt som det skal noen steder, sier han.

Norheim skryter av menneskene som utgjør partssamarbeidet i staten: Fra ledere, sentralt tillitsvalgte og lokalt tillitsvalgte.

– Noe av det mest inspirerende i denne jobben har vært å utvikle relasjonen mellom oss sentralt og alle virksomhetene i staten. Der har det skjedd mye, og jeg har investert mye tid i å ha dialog med virksomhetene. Det andre er at jeg har fått møte vanvittig mange flotte tillitsvalgte: Lederne i hovedorganisasjonene, forbundsledere og tillitsvalgte utover organisasjonene, forteller han.

KONFERANSE: GIsle Norheim har satt veldig pris på alle møtepunktene med statlige virksomheter og hovedorganisasjonene. Her er han på Kartellkonferansen sammen med daværende sjef og statsråd, Jan Tore Sanner.

Ole Palmstrøm

MØTE: På NTLs landsmøte, sammen med forbundsleder Kjersti Barsok.

Eirik Dahl Viggen

Sikre rekruttering

Om Norheim skal se framover, er knapphet på arbeidskraft en stor utfordring han ser staten må løse.

– Jeg tror staten må legge seg i selen for å rekruttere og beholde de man trenger framover. Jeg tror det viktigste fortrinnet vi har er samfunnsoppdraget, og jeg tror vi framover må jobbe mye mer aktivt med «employer branding», altså profilere de jobbene vi har, mener han.

Lønn og økonomi er en del av dette, men han tror også kompetanseutvikling blir viktigere framover.

– Det er ikke bare kurs og utdanning, for det har de fleste i staten. Vi må også se på utvikling gjennom nye oppgaver, og sørge for at de ansatte i staten utsettes for god ledelse. Det er viktig både for å rekruttere og beholde, men også løse samfunnsoppdraget på en god måte, sier han.

Hva som blir oppdraget for egen del framover, har han ikke noen klar plan på.

– Jeg er 62 år, og synes det er merkelig å bli omtalt som pensjonist. Men jeg ville ha regien på avgangen selv, framfor å sitte så lenge som mulig. Jeg skal nok finne ut av hva jeg har lyst til å holde på med. Jeg har en lang liste. Men jeg har vært ansatt i staten siden jeg begynte i Skatteetaten i 1990. Siden da har dagene vært preget av plan og struktur. Det skal bli godt å ikke ha det lenger, og ha åpnere dagsplaner, sier han.

SISTE MEKLING: Norheims siste økt hos Riksmekler Mats Ruland (i midten) var sammen med LO Stat-leer Elisabeth Steen, i 2025.

Morten Hansen